Kvinnen i mitt liv er nesten den eneste norske romantiske komedien i moderne tid. Hvorfor har vi laget så få filmer i en genre som både er billig og publikumsvennlig?

Mens videohyllene bugner av amerikanske, svenske og danske romantiske komedier, har denne genren i flere tiår vært slående fraværende i norsk film. Som en relativt billig genre med stor publikumsappell og universelle problemstillinger, skulle man forvente at den var populær blant norske filmprodusenter. Likevel har det tatt nesten 40 år før noen har slått til med en fullblods romantisk komedie her hjemme. Filmer som Over stork og stein, Detektor, S.O.S. og Mongoland ligger riktignok nærme genren, men ingen har våget å ta skrittet fullt ut.

Når vi nå endelig får filmatisk kjærlighet og forviklinger på norsk er det fra spillefilmdebutant Alexander Eik. Hovedrollene er også besatt av nye ansikter i filmen: Thomas Giertsen spiller den romantiske helten som skal kurtisere og vinne Ane Dahl Torps hjerte. Kanskje er det symptomatisk at det skal en ny generasjon filmskapere og skuespillere til for å gjenopplive en genre som lenge har hatt lav status i det norske filmmiljøet. Alexander Eik er i hvert fall ikke det minste bekymret over at han debuterer med en ”lavstatusfilm”.

– Spørsmålet er lavstatus for hvem? Jeg tilhører dem som synes det finnes veldig mange bra romantiske komedier og er stolt av å lage en romantisk komedie selv. Men det henger igjen fordommer mot genrefilmen generelt, selv om det har vært gjort flere forsøk de senere årene. Fordommene går ut på at det er lett å lage genrefilm, fordi du bare skal følge en oppskrift. Men det er helt feil. Genrefilm er veldig krevende og slett ikke lettere enn ”auteurfilmen”, selv om man kanskje sliter med ulike utfordringer.

Hva har vært utfordringen med Kvinnen i mitt liv, da?

– Hovedutfordringen med den romantiske komedien er at du hele tiden må balansere mellom publikums forventninger og klisjeen. Klisjeen er for så vidt et helt vanlig virkemiddel i genrefilmen, men problemet er når den blir forutsigbar.

Hvordan har dere balansert mellom det komiske og det romantiske i filmen?

– Det er en viktig balansegang mellom dramatisk substans og letthet i denne genren, og man trenger begge deler. Vi har tatt valg i så måte hele veien i prosessen, og klippet vekk ganske mange scener for å få en mer balansert temperatur. Vi har hatt nok av komikk i filmen, men det må ikke få gå på bekostning av romantikken. Kurtisen er kjernen i enhver romantisk komedie.

Når du velger en komiker til å spille hovedrollen, risikerer du da å miste noe av den dramatiske troverdigheten?

– Å velge Thomas Giertsen som hovedrolleinnehaver var i seg selv et dristig valg om man skal dømme etter folks reaksjoner. Først kom ideen nærmest som en vits, men da produsenten og jeg hadde prøvefilmet Gjertsen, var han helt perfekt.

– Ane Dahl Torps rollefigur har også humor, men er mer selvreflektert. Hun er en fantastisk skuespiller, og hennes rolle er uvanlig sammensatt til å være en komediefigur, vil jeg si!

Vi hadde jo en god tradisjon for romantiske komedier på 1950- og 60-tallet. Har de vært noen inspirasjon for deg?

– Selv om det er laget mange gode norske romantiske komedier, må man langt tilbake i tid. Det er svært få moderne referanser. Da blir det mer naturlig å søke inspirasjon i svenske, danske, amerikanske og britiske filmer.

Kurtise og forviklinger er universelt, men måten man tilnærmer seg hverandre endrer seg med tid og sted. Det sammen gjør filmspråket. Hvor preget av 2003 er Kvinnen i mitt liv?

– Selve historien er svært universell, og dialogen er ikke veldig tidsavhengig. Men jeg har vært opptatt av å gi filmen tidskoloritt, slik at publikum senere skal kunne tenke: «Akkurat sånne klær gikk vi med i 2003, og akkurat den musikken hørte vi på». Ellers har vi brukt en arketypisk fortellerstruktur og klassisk visuell stil.

Eik ønsket framfor alt å lage en genrefilm fordi han hadde lyst til å benytte seg av de fortellergrepene det innbyr til.

– Det gir begrensninger, men også frihet. Da jeg leste Lars Espen bakkes manus til Kvinnen i mitt liv tenkte jeg ikke «Endelig en norsk romantisk komedie!». Det var rett og slett et veldig bra manus. Historien har kvaliteter som gjorde at vi ville lage filmen. Men selvfølgelig er det fint at vi får et større mangfold i norsk film samtidig.

Ny generasjon uten fordommer

John M. Jacobsen er produsent på Kvinnen i mitt liv. Han har lenge ønsket å lage en romantisk komedie:

– Vi har jo en stor tradisjon for romantiske komedier i Norge. Vi var flinke til det, og folk elsket dem. Men da de humørløse «ungdommene» tok over filmbransjen på slutten av 1960-tallet, snek det seg inn en forakt for kommersielle filmer og den forakten varte i over 20 år. Men ser vi på hvilke filmer som overlevde denne kulturrevolusjonen, så var det faktisk Olsenbanden-filmene. Folk ser dem om igjen og om igjen den dag i dag, og de avføder nye konsepter, mens de såkalte kvalitetsfilmene støver ned. At ingen har forsøkt å ta opp tråden fra 1930, 40- og 50-tallet kan ha mange grunner. Men uansett – nå er tiden moden. Manuset til Lars Espen Bakke har ligget der et par år. Da vi fikk det på pulten så vi straks muligheten, men vi trengte en regissør som forstod genren.

Dere har valgt et ubeskrevet blad i spillefilmsammenheng?

– Jeg tror den nye generasjonen ikke er redd for å lage kommersielle filmer. De er ikke redde for å underholde.

– Vi har flere filmer de senere årene laget av yngre regissører, men på tross av en lekenhet, har det likevel vært innenfor drama-genren?

– Filmer som Detektor og Mongoland og S.O.S. ligger nært opptil, men de er akkurat litt for mørke eller seriøse. Vårt mål med Kvinnen i mitt liv er i hvert fall å lage en riktig klassisk utgave av genren. Vi blåser i om det er forbundet med høy eller lav status å lage en romantisk komedie. Vi ville lage en feelgood-film, som gjør at du går ut etter halvannen time i kinosalen i bedre humør.

Romantiske komedier er relativt billige å lage, og de har bred appell. Dette må da være en ønskedrøm av en genre for produsenter og Norsk filmfond?

– De er billigere enn Jeg er Dina, ja, men ikke spesielt billige. Nå er det veldig vanskelig å skrive god komedie, og veldig få her til lands har noen erfaring i å skrive dem heller. Det er en nådeløs genre. Drama har mye lettere med å snike seg unna. Ler ikke folk når de ser en komedie, så er den mislykket.

I tillegg til forakten for genrefilm i produksjonsmiljøet, mener Jacobsen vi også har manglet skuespillere som passer til romantiske komedier:

– En av grunnene til at det har tatt så lang tid, er at vi først nå har fått skuespillere som passer til den genren. De har ikke vært attraktive nok, og da mener jeg ikke pene nok. Men de må ha en utstråling som kler en romantisk komedie, og de skal føle også seg vel i en slik genre. Det har kommet kull på kull av gode skuespillere til norsk film, men det har ikke vært stuerent å se ut som en prinsesse. Men de nye skuespillerne gir blaffen i det. En romantisk komedie er en form for eventyr, med en prins og en prinsesse, og den er avhengig av skuespillere som ser ut som om de hører hjemme i en slik verden. Tilskueren skal få lyst å drømme seg inn i disse romantiske skikkelsene.

Udødelig sjanger

Amanuensis Leif Ove Larsen minner også om at vi faktisk har hatt en sterk og god tradisjon for den romantiske komedien i Norge, og at det langt fra er en fjasete genre:

– På 1950-tallet var disse filmene ekstremt populære, og det lå minst én norsk komedie på topp fem-listen hvert eneste år i denne perioden.

Larsen skrev avhandlingen sin om den norske romantiske komedien 1950-1965, og studerte blant annet filmer som Fjolls til fjells, Hjelp, vi gifter oss, og Støv på hjernen. Han mener grunnen til at den romantiske komedien forsvant på midten av 1960-tallet, er en kombinasjon av samfunnsmessige endringer og filmmiljøenes motvilje mot å lage kommersielle filmer.

– Det var nok politisk ukorrekt å lage romantisk komedie på 1970-tallet, og filmteoretikere på den tiden erklærte faktisk den romantiske genren som død. De mente genren ikke hadde mulighet til å overleve de endringene som hadde skjedd i forhold til kvinnens rolle i samfunnet. Kjernehandlingen kretset ofte rundt en overlevering av en kvinne fra hennes far til en ny mann. Underveis gjorde hun opprør mot gamle regler og normer, men filmene endte med å befeste institusjonene. Etter kvinnefrigjøringen ble det ikke så lett å beholde denne strukturen. Når faren forsvant ut av bildet, og samleie før ekteskapet ble greit, mistet man to av de viktigste narrative elementene i genren. Men på tross av alle spådommer, kom det en voldsom oppblomstring i genren i Hollywood på 1980-tallet, og nå er den absolutt tilbake, men med visse endringer i forhold til det klassiske plottet, forteller Larsen.

Etter en tid som politisk uspiselig på 1970-tallet, prøvde man igjen å lage genrefilm i Norge på 1980-tallet, men med mer maskuline genre, som Orions belte, forteller Larsen. Men han kan ikke forklare hvorfor hele 1990-tallet gikk hen uten noen oppblomstring av den romantiske komedien:

– Det er et mysterium for meg at vi ikke fikk flere filmer i denne genren på 1990-tallet. Med unntak av kanskje Eva Isaksens Over stork og stein i 1995, hadde vi ingen romantiske komedier i det tiåret. Symptomatisk nok fikk den filmen ganske lunken kritikk, selv om den gjør et godt forsøk på å omhandle nye utfordringer i parforhold, som barnløshet og et «fritt» forhold. Historisk sett har den romantiske komedien spilt en viktig rolle i behandlingen av nye samfunnsnormer, og den har vært et viktig bidrag til vår selvforståelse.

Mens de tidligere komediene gjerne endte med kyss og ekteskap, begynner de nye komediene gjerne innen parforholdet, etter at sex før ekteskapet ble vanlig. I danske Hella Joofs Midt i mellom, får man for første gang introdusert et homofilt par som hovedpersoner i konflikten. Larsen mener genren har evnen til å fornye seg:

– Mitt perspektiv på det hele er at så lenge det finnes parforhold vil det alltid finnes romantiske komedier. Den romantiske komedien er en fantastisk genre til å forhandle mellom gamle og nye normer for kjønn og parforhold på. I komediene fra 1950-tallet, behandler man den nye mannsrollen, og leker med og utforsker denne rollen svært tidlig i forhold til nye kjønnsroller. Den myke mannen var en viktig figur i datidens film, men han blir ikke noen samfunnsmessig realitet før på 1970-tallet.

– Flere senere filmer tøyer genren ganske langt. For eksempel har Måns Herngrens Adam og Eva enkelte scener i tegneserieform og som reklameparodi. Er ikke slike tøysete innslag også et tegn på at man ikke stoler helt på genren lenger?

– Man kan få inntrykk av at noen filmskapere må markere en distanse gjennom komiske innsmett. Men vi skal huske på at regissører som er utropt til store auteurer i dag, som Howard Hawks, var en mester på den romantiske komedien. Hans filmer er preget av at han virkelig tok genren på alvor og la inn en form for kynisme som var uvanlig. Å lage en god og fornyende romantisk komedie er alltid en utfordring, for man skal behandle konvensjonene respektfullt. Du kan lett få sammenbrudd i begge ender, enten ved at du ikke når publikummet ditt, eller at det blir for platt i forhold til kritikerne.