I år er det rekordmange spillefilmdebutanter i norsk film. Hva er årsaken til det Pål Løkkeberg (foto) alt på 1960-tallet kalte for ”engangsregissør-syndromet” i norsk film?

Rundt tre av fire norske kinopremierer i år er regissert av spillefilmdebutanter. Selv om produksjonsvolum og besøkstall er høyere enn noensinne, tilsier erfaring og statistisk ubarmhjertighet at én gang blir eneste gang for mange av årets debutanter. Lovende nykommere risikerer å forbli nettopp det.

– Det er bare å gratulere alle debutanter, samtidig som jeg synes det er synd vi ikke har flere erfarne regissører som lager film for tiden, sier Nina Grünfeld, styreleder i foreningen Norske filmregissører.

– Det er nesten ingen aktive over 50 år, og internasjonalt sett har Norge lav gjennomsnittsalder for regissører. Lavere enn for eksempel Sverige og Danmark.

Selv for etablerte, anerkjente regissører går det fort både tre, fire og syv år mellom hver gang de kan gå på sin egen premierefest. Pensjonsalderen er lav. Knapt middelaldrende, dyktige regissører trekker inn i byråkrati, fjernsyn og undervisning. Eller de kjemper år etter år for å få realisert hjerteprosjekter som aldri blir noe av. Nylig mistet vi to av våre største. Arne Skouen lagde søtten filmer på tjue år før han ga seg. Edith Carlmar regisserte ti på like mange år. En så jevn og frekvent produksjon er nærmest utenkelig i dag.

– I dag ligger det endelige ansvaret for sammensetning og mangfold hos Filmfondet. Derfor er det viktig med mer bevisstgjøring og åpenhet rundt deres avgjørelser, sier Grünfeld.

– Filmfondet vil sjelden si at de bedriver politikk, men hevder de gir til de beste prosjektene. I realiteten tar de filmpolitiske avgjørelser hele tiden.

I Norge lages det et begrenset antall spillefilmer per år. Vi blir dermed sårbare for trender og tendenser, mener Grünfeld, noe som kan gjøre at unge regissører som passer inn i tidens melodi slipper lettere til.

– For tiden er det veldig mange unge, mannlige debutanter, men alt annet enn mangfold vil virke svekkende på norsk film totalt sett. Det at filmene drar en del publikum er alene ikke godt nok argument for en bransje som er finansiert av det offentlige, og som skal speile mangfoldet i samfunnet.

– Den evige jakten på det nye, store talentet kan være ødeleggende i lengden. Talenter utvikles underveis, gjennom erfaring. Dersom ikke en regissør viser seg å være genial ved første forsøk, så ser raskt produsenter og bevilgende myndigheter seg om rundt neste sving. Men å satse primært på debutanter for å få frem den store kunsten er fåfengt, mener Grünfeld.

Filmfondets dilemma

Med fem spillefilmdebutanter blant de syv prosjektene hun i skrivende stund har gitt klarsignal, er Karin Julsrud den av de tre spillefilmkonsulentene hos Norsk filmfond som har gitt støtte til flest førstegangsregissører.

Hun mener imidlertid Grünfeld tegner et for naivt bilde av ensretting fra Filmfondets side.

– Dagens tallforhold mellom debutanter og etablerte er ganske representativt for hva som rører seg der ute, men også jeg skulle gjerne sett at brøken ble snudd på hodet. Jeg er helt enig i at det er for lite kontinuitet for spillefilmregissører og for mange engangsregissører.

– Dilemmaet vi har som konsulenter er at vi må forholde oss til de prosjektene vi får inn. Jeg kan ønske at den og den regissøren hadde laget flere filmer og kommet med gode prosjekter, men vi kan ikke be om bestillingsverk.

– Filmfondet ønsker et stort produksjonsvolum som gir plass til både de etablerte og nytt blod. Til det trengs det mer penger, og jeg skulle ønske vi hadde kulturmyndigheter med større forståelse og satsningsvilje enn det vi har i dag.

Julsrud setter spørsmålstegn ved definisjonen av hva som er en debutant. Morten Tyldum, som har laget Buddy, og Pål Øie som lagde Villmark, er ifølge hennes oppfatning bare debutanter i snever forstand.

– Tyldum har tidligere laget film i omtrent alle formater, unntatt den lange kinofilmen. Når han jobber med en god manusforfatter og en dyktig produsent er jeg ikke redd for at han ikke skal makte jobben. Og Villmark-regissør Pål Øie ville ikke fått støtte om jeg ikke hadde sett så mange av hans kortfilmproduksjoner. Det var da lett for meg å se at han ville beherske genren og formatet.

– Jeg har dessuten avvist prosjekter med spillefilmdebutanter i registolen nettopp fordi det har vært for uerfarne. Det har vært filmskapere som har gjort såpass lite fiksjon at jeg har anbefalt produsentene å be dem jobbe mer med andre formater før de lar dem slippe til med langfilm.

Julsrud mener produsentene bør ta sin del av ansvaret for dagens situasjon.

– Ofte er produsentene de som er feigest. Jeg har inntrykk av at de som har hatt ikke helt vellykkede erfaringer med en regissør, er lynkjappe til å se seg om etter andre de kan jobbe med. Det har vel vært en overivrig tendens til å tro at det unge og nye er det eneste interessante. Det er en svakhet.

Debutantenes ensomhet

Marius Holst langfilmdebuterte skarpt for snart ti år siden med Ti kniver i hjertet. Mange ventet spent på fortsettelsen, men det skulle ta syv år før han regisserte sin andre spillefilm, Øyenstikker, som fikk premiere høsten 2001. Han ser både positive og negative sider ved at så mange debutanter nå slipper til.

– Jeg har sansen for at man røsker opp i tregheten som har vært i regileddet og satser friskt på unge talenter. Det er noe med den respektløsheten man føler første gang som kan være nyttig, mener Holst.

– Men problemet er at bransjen ikke er spesielt flink til å ta vare på gode debutanter og hjelpe dem videre til neste film. Jeg snakker ikke primært om meg selv her, men jeg har sett mange andre rundt meg som møter rungende taushet etter å ha laget flotte debutfilmer.

Det kan fort oppstå et veldig vakum etter første filmen, forteller Holst, for regissørene blir ofte overlatt til seg selv.

– I vakummet kan man gå forhastet i gang med et prosjekt. Man kan fort miste kursen uten en struktur og vilje i samarbeidet mellom manusforfatter, regissør og produsent. Når prosessen trekker ut er faren at prosjektets identitet og vilje smuldrer bort. Dette er farlig. På den måten dør mange filmer.

I likhet med Julsrud mener Holst produsentleddet må ta en stor del av skylden for overvekten av engangsregissører.

– Flere produsenter burde se på samarbeid med en regissør som en investering som over tid kan gi stor avkastning. Mange produsenter kjører en mer kortsiktig overlevelsesstrategi fra prosjekt til prosjekt, istedenfor å ta tak i de regissøren som tydelig har vist at de kan lage film. Det virker som de bruker liten tid på å vurdere regissørenes styrker og svakheter, til å konkret gå inn i filmene deres og finne de elementene de kan dra nytte av i et mulig framtidig prosjekt.

Jeg har for eksempel vært i møter med internasjonale produsenter som ”dybdeanalyserte” alt jeg hadde gjort, inkludert reklame og kortfilm, for å finne ut hva slags regissør jeg var. Det handler rett og slett at man må bli vurdert som fagmann. Regi er faktisk et fag det tar lang tid å beherske.

Holst savner initiativ som kan gi enkeltregissører større tillitt, og viser til avtalen Hans Petter Moland for noen år siden inngikk med Norsk Film AS om å lage tre filmer (Secondløitnanten, Kjærlighetens kjøtere og Aberdeen) som forbilledlig.

-Slik bør det fungere for flere. Nå er det jo opprettet en produsentstøtteordning for å styrke dette leddets muligheter for å satse mer langsiktig, men det er for tidlig å si hvilken effekt dette får. Men jeg er usikker på om produsentene opplever den manglende kontinuiteten blant regissørene som noe problem for dem.

-Alle aktive regissører har til en hver tid flere prosjekter under utvikling. Men det jeg savner er henvendelser fra produsenter der vi kan få mulighet til å lage film ”på oppdrag”. Da kan man veksle mellom egne prosjekter og de som er initiert av andre, og oppnå en større grad av kontinuitet.

Holst mener vi ikke får løst problemet med kontinuitet så lenge det er likhetstankegangen som skal være rådende – at selv de som har vist et udiskutable talent til en hver tid må stille seg bakerst i køen.

– Lars von Trier ville aldri vært der han er i dag om han ikke hadde fått lov til å lage de første filmene sine – som verken oppnådde store besøkstall eller kritikerne gunst. Men noen så noe i talentet hans og gav ham tillitt.

Sårbar produksjonskultur

Problemstillingen er verken ny eller enkel. På 1960-tallet sukket Pål Løkkeberg over ”engangsregissørfenomenet” i norsk film, men det skal ikke store dreiningen til den andre veien før enkelte hever stemmen mot at veteraner har klippekort og sugerør hos de bevilgende myndigheter. Da Marius Holst og regissører som Hans Petter Moland, Erik Skjoldbjærg, Pål Sletaune og Bent Hamer entret arenaen på 1990-tallet ble det snakket om et friskt og etterlengtet generasjonsskifte. Men den norske filmbransjen ble ikke gjort om til en romslig generasjonsbolig med plass til både de unge og gamle. Du skal lete lenge etter norske regissører som lagde film på 1970- og 80-tallet som fremdeles er aktive i dag.

Sølve Skagen var aktiv som filmskaper på 1970- og 80-tallet. Som leder for regilinja på Den norske filmskolen på Lillehammer forbereder han i dag nye generasjoner på de harde realitetene som venter. Hvert annet år slipper han seks nyutdannede regissører ut i en bransje der det langt i fra er mangel på ambisiøse, unge talenter. De færreste av Skagens studenter, om noen, vil få sjansen til å videreutvikle sitt talent gjennom en kontinuerlig spillefilmproduksjon, i alle fall innenfor landets grenser.

– Kontinuitet er forferdelig viktig. Vi har alltid slitt med det, og det ser ikke ut til at noen klarer å finne en bra løsning, sier Skagen.

– Vi er inne i nok et generasjonsskifte, og da vil det komme en haug med debutanter som skyver ut de etablerte. Det er nærmest naturens orden. Det jeg skulle ønske er et generasjonsskifte der de unge ikke fordriver de etablerte helt og holdent, men at det heller blir slått bro mellom generasjonene. Det håper jeg i all beskjedenhet at vi kan bidra med på Filmskolen.

Det å finne konstellasjoner der en produsent satser på en regissør har alltid vært vanskelig i norsk film, forteller Skagen, og understreker at han snakker av egen erfaring.

– Lillehammer satser som kjent på en pedagogisk triangelmodell med tett samarbeid mellom produsent, manusforfatter og regissør gjennom hele prosessen. Vi håper denne modellen også vil videreføres etter studiene, noe som ideelt sett vil kunne gi enkelte regissører mulighet til en mer frekvent og jevn produksjon.

Norsk filmproduksjon er ifølge Skagen veldig liten og sårbar. Hvis du slipper til en haug med debutanter blir det galt, og hvis du ikke gjør det kommer beskyldningene om at de etablerte har sugerør i statskassa.

– Det hele er veldig trend-ømfintlig. Hvis et par filmer laget etter tidens trend ikke slår an, skal man ha det stikk motsatte.

– Derfor er det tilsynelatende vanskeligere å få laget sin andre enn sin første film i Norge. Og gjør du en god debut og en middels andrefilm, så setter folk dem opp mot hverandre og sier den første var flaks og at den andre var beviset på at du ikke kan. Det burde jo heller vært slik at den første filmen beviste at du har det som skal til.

Regiyrket er selvsagt ikke begrenset til kun spillefilm, og norske regissører med talent, fleksibilitet og arbeidsvilje får stort sett sjansen til å holde seg i aktivitet, enten gjennom reklamefilm, tv-produksjoner eller kort- og novellefilm.

– Det er viktig for en regissør å holde seg i jevn aktivitet, selv om han eller hun må veksle mellom ulike formater, mener Skagen.

– Samtidig bør det ikke gå for lang tid mellom hver spillefilm. Det fører fort til en stagnasjon, og at du må begynne litt på nytt igjen. I dag er det vanskelig å finne en norsk regissør der du kan følge utviklingen fra spillefilm til spillefilm.

Også Skagen retter en pekefinger mot produsentenes feighet og kortsiktige tenkning.

– Mange produsenter virker overfølsomme for hva de tror de får støtte til av Filmfondet. Det er ikke nødvendigvis slik at spillefilmkonsulentene har laget seg en fastlåst holdning, men produsentene spekulerer seg til hva de tror Filmfondet vil ha, og så går de inn med den slags prosjekter. Det er en komplisert maktstruktur å forstå, men jeg tror produsentene er for forsiktige med å slåss for prosjekter og visjoner de har tro på, og at de i stedet satser på det de tror de kan få støtte til raskest mulig.