Kortfilmen – en vernet sandkasse?

Kortfilmen har lenge vært en lekegrind fri for krav om distribusjon og tilgjengelighet. Men mye tyder på at den tiden snart er forbi.

Kortfilmen har lenge vært en lekegrind fri for krav om distribusjon og tilgjengelighet. Men mye tyder på at den tiden snart er forbi.

Kortfilmen har lenge vært en lekegrind fri for krav om distribusjon og tilgjengelighet. Norske kortfilmskapere har fått vist filmene sine en gang i året under kortfilmfestivalen i Grimstad, og det er det. Riktignok har flere har fått vist filmene sine som forfilm på kino, og enkelte har blitt vist på tv, men det er fullt mulig å bli en anerkjent kortfilmskaper i Norge uten at noen vet hvem du er.

Er dette fornuftig ressursbruk når en kortfilm kan koste opp mot en million kroner? Burde kortfilmskapere være forpliktet til å jobbe mer i forkant for å skaffe distribusjon?

Svarene fra bransjen spriker i ulike retninger, men en ting er det enighet om: Filmfestivaler kan ikke regnes som distribusjon, og bør ikke være siste stoppested for en kortfilm.

– Grimstad er ett vindu blant flere, men er ikke tilstrekkelig distribusjon for et prosjekt med ambisjoner, mener regissør og tidligere kortfilmkonsulent Eva Dahr.

Hun får støtte av Norsk filmfonds kortfilmkonsulent Peter Bøe:

– Folk liker å få filmene sine vist på festivaler, og det er veldig fint, men det er et forum hvor filminteresserte møtes for å se film. Jeg synes ikke det er tilfredsstillende distribusjon av en film. Vi må se bredere enn det. Film eksisterer jo i møtet med en seer, sier Bøe.

Han tror at kortfilmmiljøet har blitt gradvis mer opptatt av distribusjon, men stiller likevel spørsmålstegn ved det å lage filmer hvor man ikke har en klar oppfatning av distribusjonen på forhånd.

– Det handler om hvordan vi prioriterer. Skal vi støtte filmer som blir sett av mange eller av ingen? Det valget er enkelt. Men det betyr ikke at vi bare vil støtte filmer med stort publikum. La oss ta et eksempel. Jeg synes det er uheldig å lage en film på 12 minutter. Den er for lang til å bli forfilm på kino, og er uhensiktsmessig for tv-visning. Det blir omtrent som en prosatekst på åtti sider. Slike ting trekker ned i en helhetsvurdering. Men ingenting er absolutt. Kortfilmkonsulentene må kunne være dristigere enn tv-kanalene, både NRK og de kommersielle. Det er en del av vår oppgave.

TV-kanalenes arroganse

Direktør for Norsk Filminstitutt,Vigdis Lian, mener at distribusjonskrav i retningslinjene for kortfilmstøtte vil kunne føre til færre kortfilmer.

– Kortfilm er på mange måter yngleplassen for filmbransjen. Gjør vi den markedsstyrt, mister vi en del av egenarten i kortfilmformatet, mener hun.

Eva Dahr er opptatt av å skille mellom produksjoner som har fått offentlig støtte og de som klarer seg på egenhånd.

– Av rundt 350 påmeldte filmer til Grimstad i år, har bare ca. en fjerdedel fått offentlig støtte i en eller annen form. De som lager film for egne midler må få gjøre hva de vil, sier Dahr.

– Tv-kanalene forhåndskjøper så godt som aldri de frie kunstneriske kortfilmene. Det bør være en faglig, realistisk og fruktbar dialog om distribusjon i forkant av enhver produksjon, også de på egne midler. Men det er alltid en risiko forbundet med det å lage film. Ingen kan forutsi hundre prosent hva resultatet blir. Den risikoen må de som sitter på offentlige midler være villige til å forholde seg til. Derimot er det mulig å få til forhåndskjøp eller finansiering fra tv-selskapene for dokumentarfilm. Det styrker prosjektet, men da setter tv-selskapene agendaen for hvilke dokumentarprosjekter de offentlige filmpengene skal brukes til, sier Dahr.

Hun mener at tv-kanalene ofte innsnevrer mangfoldet og bredden, og at de offentlige midlene bør konsentrere seg om randsonen av det tv-kanalene

prioriterer. Som et eksempel på tv-kanalenes nedprioritering av kortfilm trekker Dahr fram det hun mener er to av fjorårets beste uavhengige produksjoner, Sirin Eides Dykk og Aldri mer hverdag av Marianne Østengen. Disse er ikke blitt kjøpt inn av NRK.

– Jeg synes det viser at NRK ikke klarer å se og utnytte sin mulighet til å kjøpe inn uavhengige norske produksjoner. Hvis de ikke finner plass til dette, viser de både arroganse og inkompetanse. Da blir tv-mediet for strømlinjeformet og forutsigbart, mener Dahr. (Programsekretær Hilde Lundgren Olsen i NRK opplyser at de to aktuelle filmene er anbefalt til innkjøp, men foreløpig ikke blir kjøpt inn. Journ.anm.)

– I fremtiden tror jeg vi vil få kortfilmer enten på 5 minutter, med mye humor og underholdningsverdi, beregnet på tv og forfilmvisning på kino, og

novellefilmer og dokumentarer på 28 minutter for tv. Det synes jeg er begrensende og et for snevert uttrykk for en kreativ kortfilmtradisjon. Kortfilmen har mye større potensiale enn det, sier Eva Dahr.

Filmfondets nye krav

En finansieringspott som stiller klare distribusjonskrav, er Filmfondets nye tv-satsing. For å få penger herfra, må kort- og dokumentarfilmprodusenter ha tv-avtale på forhånd.

– I prinsippet går vi ikke inn i avtalen hvis ikke produsenten har avtale med en norsk tv-kanal. Og vi forutsetter i tillegg at tv-kanalen går inn med en betydelig investering i filmen, sier Petter Wallace i Norsk Filmfond.

– Det betyr at vi ikke aksepterer støtte kun i form av visning. Jeg har ikke lyst til å komme med noen tall angående tv-kanalenes innsats. Vi bruker uttrykket «betydelig investering». Vi ønsker i utgangspunktet å matche det tv-kanalene kommer med, men det er ikke alltid vi får det til.

Wallace understreker at tv-potten og kortfilmpotten er klart adskilt, og at fondet ikke skal kryssfinansiere prosjekter.

– Tv-potten er designet for å hjelpe fram prosjekter som har vanskelig for å finne finansiering, men vi skal ikke overta tv-kanalenes betalingsrolle. Prosjekter som lar seg finansiere av seg selv, prøver vi å ikke blande oss borti.

Så langt i tv-pottens levetid har Wallace gitt produksjonsstøtte til 10 programprosjekter, i varierende grad delfinansiert. Det er gitt støtte til åtte novellefilmer i samarbeid med nrk, som skal på tv i høst. Ellers er det

ingen fiksjonsfilmer som har fått støtte herfra. Fondet har i tillegg gitt utviklingsstøtte gjennom denne potten til 34 prosjekter, med hovedvekt på dokumentarer, serier og dramaproduksjoner.

Utfordrer TV-kanalene

Det kan ofte være vanskelig for kortfilmskapere å få tv-visning før filmen er ferdig. Og kortfilm skal jo også være nettopp en øvelse som gir rom for eksperimentering og utforskning. Vil noe av dette forsvinne dersom det stilles strengere krav om tilgjengelighet? Vil kortfilmen miste sin identitet?

Vigdis Lian er bekymret:

– Vi har ikke råd til å miste mangfoldet. Krever vi distribusjon på forhånd, tror jeg det blir tungt. Tv-kanalene vil gjerne se filmen før de sier ja, så det blir en «catch 22» hvor man må ha distribusjon for å få laget filmen, men ikke får distribusjon før filmen er ferdig, sier Vigdis Lian.

Hun ønsker derfor å snu saken på hodet, og mener at spørsmålet om distribusjon i større grad bør rettes mot distribusjonskanalene.

– Jeg mener at vi må etterlyse kortfilm-slots på tv i mye større grad, slik det er i svensk fjernsyn. Da kommer filmene virkelig ut til folk, sier Lian.

Kanalsjef i NRK2 Oddvar Bull Tuhus ønsker mer kortfilm på NRK, og tok i fjor initiativ til å øke potten til innkjøp av kortfilm med rundt to hundre tusen kroner. Han opplyser at nrk drøfter mulighetene for å finne et fast kortfilmvindu.

– Det gjelder å finne en visningsform som vekker interesse. Å vise kortfilm på fjernsyn er en utfordring, men vi har en løpende diskusjon på det, sier Bull Tuhus.

Kortfilmen – en vernet sandkasse?

Kortfilmen har lenge vært en lekegrind fri for krav om distribusjon og tilgjengelighet. Men mye tyder på at den tiden snart er forbi.

Kortfilmen har lenge vært en lekegrind fri for krav om distribusjon og tilgjengelighet. Men mye tyder på at den tiden snart er forbi.

Kortfilmen har lenge vært en lekegrind fri for krav om distribusjon og tilgjengelighet. Norske kortfilmskapere har fått vist filmene sine en gang i året under kortfilmfestivalen i Grimstad, og det er det. Riktignok har flere har fått vist filmene sine som forfilm på kino, og enkelte har blitt vist på tv, men det er fullt mulig å bli en anerkjent kortfilmskaper i Norge uten at noen vet hvem du er.

Er dette fornuftig ressursbruk når en kortfilm kan koste opp mot en million kroner? Burde kortfilmskapere være forpliktet til å jobbe mer i forkant for å skaffe distribusjon?

Svarene fra bransjen spriker i ulike retninger, men en ting er det enighet om: Filmfestivaler kan ikke regnes som distribusjon, og bør ikke være siste stoppested for en kortfilm.

– Grimstad er ett vindu blant flere, men er ikke tilstrekkelig distribusjon for et prosjekt med ambisjoner, mener regissør og tidligere kortfilmkonsulent Eva Dahr.

Hun får støtte av Norsk filmfonds kortfilmkonsulent Peter Bøe:

– Folk liker å få filmene sine vist på festivaler, og det er veldig fint, men det er et forum hvor filminteresserte møtes for å se film. Jeg synes ikke det er tilfredsstillende distribusjon av en film. Vi må se bredere enn det. Film eksisterer jo i møtet med en seer, sier Bøe.

Han tror at kortfilmmiljøet har blitt gradvis mer opptatt av distribusjon, men stiller likevel spørsmålstegn ved det å lage filmer hvor man ikke har en klar oppfatning av distribusjonen på forhånd.

– Det handler om hvordan vi prioriterer. Skal vi støtte filmer som blir sett av mange eller av ingen? Det valget er enkelt. Men det betyr ikke at vi bare vil støtte filmer med stort publikum. La oss ta et eksempel. Jeg synes det er uheldig å lage en film på 12 minutter. Den er for lang til å bli forfilm på kino, og er uhensiktsmessig for tv-visning. Det blir omtrent som en prosatekst på åtti sider. Slike ting trekker ned i en helhetsvurdering. Men ingenting er absolutt. Kortfilmkonsulentene må kunne være dristigere enn tv-kanalene, både NRK og de kommersielle. Det er en del av vår oppgave.

TV-kanalenes arroganse

Direktør for Norsk Filminstitutt,Vigdis Lian, mener at distribusjonskrav i retningslinjene for kortfilmstøtte vil kunne føre til færre kortfilmer.

– Kortfilm er på mange måter yngleplassen for filmbransjen. Gjør vi den markedsstyrt, mister vi en del av egenarten i kortfilmformatet, mener hun.

Eva Dahr er opptatt av å skille mellom produksjoner som har fått offentlig støtte og de som klarer seg på egenhånd.

– Av rundt 350 påmeldte filmer til Grimstad i år, har bare ca. en fjerdedel fått offentlig støtte i en eller annen form. De som lager film for egne midler må få gjøre hva de vil, sier Dahr.

– Tv-kanalene forhåndskjøper så godt som aldri de frie kunstneriske kortfilmene. Det bør være en faglig, realistisk og fruktbar dialog om distribusjon i forkant av enhver produksjon, også de på egne midler. Men det er alltid en risiko forbundet med det å lage film. Ingen kan forutsi hundre prosent hva resultatet blir. Den risikoen må de som sitter på offentlige midler være villige til å forholde seg til. Derimot er det mulig å få til forhåndskjøp eller finansiering fra tv-selskapene for dokumentarfilm. Det styrker prosjektet, men da setter tv-selskapene agendaen for hvilke dokumentarprosjekter de offentlige filmpengene skal brukes til, sier Dahr.

Hun mener at tv-kanalene ofte innsnevrer mangfoldet og bredden, og at de offentlige midlene bør konsentrere seg om randsonen av det tv-kanalene

prioriterer. Som et eksempel på tv-kanalenes nedprioritering av kortfilm trekker Dahr fram det hun mener er to av fjorårets beste uavhengige produksjoner, Sirin Eides Dykk og Aldri mer hverdag av Marianne Østengen. Disse er ikke blitt kjøpt inn av NRK.

– Jeg synes det viser at NRK ikke klarer å se og utnytte sin mulighet til å kjøpe inn uavhengige norske produksjoner. Hvis de ikke finner plass til dette, viser de både arroganse og inkompetanse. Da blir tv-mediet for strømlinjeformet og forutsigbart, mener Dahr. (Programsekretær Hilde Lundgren Olsen i NRK opplyser at de to aktuelle filmene er anbefalt til innkjøp, men foreløpig ikke blir kjøpt inn. Journ.anm.)

– I fremtiden tror jeg vi vil få kortfilmer enten på 5 minutter, med mye humor og underholdningsverdi, beregnet på tv og forfilmvisning på kino, og

novellefilmer og dokumentarer på 28 minutter for tv. Det synes jeg er begrensende og et for snevert uttrykk for en kreativ kortfilmtradisjon. Kortfilmen har mye større potensiale enn det, sier Eva Dahr.

Filmfondets nye krav

En finansieringspott som stiller klare distribusjonskrav, er Filmfondets nye tv-satsing. For å få penger herfra, må kort- og dokumentarfilmprodusenter ha tv-avtale på forhånd.

– I prinsippet går vi ikke inn i avtalen hvis ikke produsenten har avtale med en norsk tv-kanal. Og vi forutsetter i tillegg at tv-kanalen går inn med en betydelig investering i filmen, sier Petter Wallace i Norsk Filmfond.

– Det betyr at vi ikke aksepterer støtte kun i form av visning. Jeg har ikke lyst til å komme med noen tall angående tv-kanalenes innsats. Vi bruker uttrykket «betydelig investering». Vi ønsker i utgangspunktet å matche det tv-kanalene kommer med, men det er ikke alltid vi får det til.

Wallace understreker at tv-potten og kortfilmpotten er klart adskilt, og at fondet ikke skal kryssfinansiere prosjekter.

– Tv-potten er designet for å hjelpe fram prosjekter som har vanskelig for å finne finansiering, men vi skal ikke overta tv-kanalenes betalingsrolle. Prosjekter som lar seg finansiere av seg selv, prøver vi å ikke blande oss borti.

Så langt i tv-pottens levetid har Wallace gitt produksjonsstøtte til 10 programprosjekter, i varierende grad delfinansiert. Det er gitt støtte til åtte novellefilmer i samarbeid med nrk, som skal på tv i høst. Ellers er det

ingen fiksjonsfilmer som har fått støtte herfra. Fondet har i tillegg gitt utviklingsstøtte gjennom denne potten til 34 prosjekter, med hovedvekt på dokumentarer, serier og dramaproduksjoner.

Utfordrer TV-kanalene

Det kan ofte være vanskelig for kortfilmskapere å få tv-visning før filmen er ferdig. Og kortfilm skal jo også være nettopp en øvelse som gir rom for eksperimentering og utforskning. Vil noe av dette forsvinne dersom det stilles strengere krav om tilgjengelighet? Vil kortfilmen miste sin identitet?

Vigdis Lian er bekymret:

– Vi har ikke råd til å miste mangfoldet. Krever vi distribusjon på forhånd, tror jeg det blir tungt. Tv-kanalene vil gjerne se filmen før de sier ja, så det blir en «catch 22» hvor man må ha distribusjon for å få laget filmen, men ikke får distribusjon før filmen er ferdig, sier Vigdis Lian.

Hun ønsker derfor å snu saken på hodet, og mener at spørsmålet om distribusjon i større grad bør rettes mot distribusjonskanalene.

– Jeg mener at vi må etterlyse kortfilm-slots på tv i mye større grad, slik det er i svensk fjernsyn. Da kommer filmene virkelig ut til folk, sier Lian.

Kanalsjef i NRK2 Oddvar Bull Tuhus ønsker mer kortfilm på NRK, og tok i fjor initiativ til å øke potten til innkjøp av kortfilm med rundt to hundre tusen kroner. Han opplyser at nrk drøfter mulighetene for å finne et fast kortfilmvindu.

– Det gjelder å finne en visningsform som vekker interesse. Å vise kortfilm på fjernsyn er en utfordring, men vi har en løpende diskusjon på det, sier Bull Tuhus.

MENY