Skuespillernes paradoks

De fleste teaterskuespillere jobber mer foran kamera enn foran et teaterpublikum. Likevel eksisterer det nesten ingen arenaer der de kan lære mer om å spille foran kamera.

De fleste teaterskuespillere jobber mer foran kamera enn foran et teaterpublikum. Likevel eksisterer det nesten ingen arenaer der de kan lære mer om å spille foran kamera.

En treårig skuespillerutdanning ved Teaterhøgskolen inkluderer kun tre ukers kurs i spill foran kamera. Slik er situasjonen enda de fleste av skuespillerne vil jobbe minst like mye med film og fjernsyn etter endt utdanning. På Filmskolen prioriteres fortellerteknikk høyt over personinstruksjon, og vaskeekte skuespillere er noe elevene sjelden treffer. Hvordan skal man bøte på dette misforholdet? I Danmark holder Filmskolen årlig et månedslangt filmkurs for teaterstudentene, noe man der synes er hårreisende lite. Ved Den norske filmskolen har man hittil bare hatt en ukes utveksling med Teaterhøgskolen. Den nye lederen for regilinja på Filmskolen, Sølve Skagen, ser det som et klart problem at skuespillere og registudenter opererer i så separate sfærer:

– Vi holdt work-shops i samarbeid med Teaterhøgskolen de to første årene av skolens levetid, men i fjor falt det helt ut av rent praktiske årsaker. Jeg er fullstendig enig i at det er viktig at skuespillere får erfaring med å spille for kamera. I april holder vi en work-shop med regissør og manusforfatter Leidulv Risan og leder for instruktørlinjen på Teaterhøgskolen, Hans Henriksen. Vi ønsker begge et tettere samarbeid mellom Teaterhøgskolen og Filmskolen fremover.

Én ting er at skuespillerne trenger å lære forskjellen på å spille for et kamera og for et teaterpublikum, men regissørene trenger også å lære noe om det å være skuespiller, mener Skagen:

– Det inngår som en del av utdannelsen at registudentene må bruke hverandre som skuespillere. I fjor høst hadde vi besøk av Thea Stabell fra Teaterhøgskolen, og da måtte regi-studentene instruere hverandre i Ibsen. Gjennom slike kurs får de både praktisk og teoretisk innsikt i det skuespillerne lærer. Det er to ledd i en økt gjensidig forståelse mellom regissør og skuespiller: For det første må regissørene få en skikkelig innsikt i hva skuespillerteknikk går ut på. Deretter må man bygge videre på dette og lære forskjellen på teateruttrykk og filmuttrykk. Problemet i denne andre delen er at det ikke finnes så mange som har kompetanse på begge felt, verken i Norge eller i utlandet. I desember var jeg på et stort internasjonalt seminar for regilærere. Der etterlyste jeg folk med en tverrfaglig bakgrunn nettopp med tanke på samarbeid mellom skuespillere og regissører, men få hadde erfaring med slike opplegg. På det området må vi utvikle noe selv og bruke de ressursene vi har. Vi må hente fram skuespillere med erfaring fra begge leire og spørre dem hvordan de ville løst ulike scener i teater og på film.

STØRRE GJENSIDIG FORSTÅELSE

Per i dag inkluderer skuespillerutdannelsen ved Teaterhøgskolen kun tre ukers spesialisering i filmskuespill, og ferdig utdannede skuespillere har få anledninger til å delta på kurs som er spesialisert i spill for kamera. Agnethe Haaland er leder for Skuespillerforbundet. Hun mener grunnverktøyene man får av teaterutdannelsen er felles for teater og film, men ønsker seg både mer utveksling og fordypning i forhold til filmskuespill:

– Skuespillerforbundet har overfor Utdanningsdepartementet bedt om et ekstra år på skuespillerutdannelsen, for spesialisering og fordypning. Det kan være innen TV, radio eller film, for eksempel. For ferdig utdannede skuespillere finnes det kortere kurs, men disse kan med fordel utvides.

Haaland mener det er forskjell på å spille i teatersalen og for kamera. Det viktigste er likevel å utvikle gjensidig tillit og trygghet på hverandre, snarere enn nye teknikker:

– Grunnmetodene for å spille i teater og film er ikke fundamentalt forskjellige, men det å møte et filmsett kan ofte komme som et sjokk på en skuespiller som er vant med teater. Mange skuespillere føler at de kommer veldig sent inn i prosessen i forhold til hva de er vant til i teateret, og de blir frustrerte over dette. Får de mer innsikt i filmregissørens arbeid, og alt det tekniske, vil de få større respekt for hele prosessen.

Selv om mange skuespillere på et eller annet tidspunkt spiller for film eller TV, er det et problem at det er lite kontinuitet i filmarbeid. Haaland mener filmopplæringen av skuespillere gjerne skjer i fjernsynet, med positive resultater:

– Grunnen til at de har så mange gode filmskuespillere i Danmark, har å gjøre med at de har mange gode TV-serier. Skuespillerne får erfaring med å jobbe foran kamera med en mye større grad av kontinuitet når de jobber i en fjernsynsserie som går over tid. De får en egen fortrolighet med det å jobbe for kamera som de nyter godt av i arbeid med spillefilm.

Nina Grünfeld, leder for Norske filmregissører, har holdt kurs for filmregissører og skuespillere i regi av Norsk Filmutvikling og Norsk Skuespillerforbund. Hun mener det er viktig med fora der kunnskap og erfaring utveksles.

-Vi har gode filmskuespillere her til lands. De har talent, men de er også gode fordi de har fått mulighet til å skaffe seg erfaring. Skuespillere fra teateret trenger å bli trygge på hva som skjer på et filmsett. Et eksempel kan være hva det vil si for arrangementet deres at fotografen bytter linse. Prinsippene for å presentere en karakter er de samme på teater og i film, men ulike teknikker tas i bruk.

Grünfeld mener også at regissørene har behov for at skuespillerne forstår deres arbeidssituasjon.

– Jo mer regissøren forstår av skuespillerens arbeid, jo bedre og vice versa. De fleste filmregissører er heldige om de får lage en spillefilm så ofte som hvert femte år. Det ligger et enormt press på dem. At skuespilleren forstår den belastningen, letter presset. Kunnskap og bevissthet skaper forståelse og bedrer mulighetene for godt samarbeid. En erfaren skuespiller vet det. Det kan være grunnen til at enkelte regissører velger å jobbe med de samme skuespillerne gang på gang.

TILFELDIGE MØTESTEDER

Arild Støfring har erfaring fra både teater og film og har i likhet med Nina Grünfeld holdt work-shops i regi av Filmskolen, Skuespillerforbundet og Norsk filmutvikling. Han mener regissørene ofte bruker for lite tid på forarbeidet i en filmproduksjon og at mye kan vinnes på at regissør og skuespillere blir godt kjent før innspillingen:

– Utgangspunktet mitt for kursene er at man må bygge opp tillit på et tidlig stadium, i samarbeid med regissører og skuespiller. I teateret er det et fast ensemble som er kjent med huset og med hverandre – det er ofte regissøren som kommer inn som fremmed. I film er det motsatt. Mange filmregissører har mye kunnskap om teknikk, men fokuserer for lite på å skape en atmosfære av tillit. Skuespilleren kan gjerne være usikker på et filmsett og redd for å spørre. Kanskje er det deres første film, kanskje skal de spille mot en mer erfaren skuespiller. Da blir det første møtet veldig viktig.

– Det nytter ikke at skuespilleren bare ankommer innspillingsstedet og leverer varene uten at man har snakket sammen på forhånd. Hvis du bruker tid på en god gjennomlesning av manus, dukker likene i lasten opp på et tidlig tidspunkt. Slik unngår du dem under innspillingen. Dette er helt vesentlig, for i film får feilgrep større utslag. Man har ingen neste forestilling der man kan rette opp feilene.

Støfring mener møtestedene mellom teater- og filmmiljøet i dag er for tilfeldige og spredte. Han ser gjerne at man etablerer et aktivt tverr-faglig regisenter:

– Vi trenger et kompetansesenter som kombinerer begge leire. Norsk filmutvikling har gode initiativ med ulike kurs, men det er ikke et sted for å jobbe praktisk. Innen få år burde vi få et ”director’s studio”, der teater- og filmbransjen kan ta ut prosjekter til prøving. Man kan bygge opp noen studioer og ha noen faste fotografer, og flere kan være med på ”work in progress”. På den måten kunne man fått større kontinuitet i arbeidet og møte andre arbeidsformer.

Støfring mener det ikke bare er regissørene som ville hatt godt av flere møtesteder:

– På kursene jeg har holdt har skuespillerne ofte sagt at det er noe de gjerne skulle hatt i teateret. Et gunstig biprodukt av slike kurs er at regissører og skuespillere finner hverandre og utvikler reelle produksjoner sammen. Når jeg tar en del mindre kjente skuespillere med på kurs på filmskolen på Lillehammer, har det alltid endt med at to-tre stykker har blitt brukt i produksjoner etterpå. Registudentene blir glade og overrasket over å finne flinke folk de ikke visste om.

Skuespillernes paradoks

De fleste teaterskuespillere jobber mer foran kamera enn foran et teaterpublikum. Likevel eksisterer det nesten ingen arenaer der de kan lære mer om å spille foran kamera.

De fleste teaterskuespillere jobber mer foran kamera enn foran et teaterpublikum. Likevel eksisterer det nesten ingen arenaer der de kan lære mer om å spille foran kamera.

En treårig skuespillerutdanning ved Teaterhøgskolen inkluderer kun tre ukers kurs i spill foran kamera. Slik er situasjonen enda de fleste av skuespillerne vil jobbe minst like mye med film og fjernsyn etter endt utdanning. På Filmskolen prioriteres fortellerteknikk høyt over personinstruksjon, og vaskeekte skuespillere er noe elevene sjelden treffer. Hvordan skal man bøte på dette misforholdet? I Danmark holder Filmskolen årlig et månedslangt filmkurs for teaterstudentene, noe man der synes er hårreisende lite. Ved Den norske filmskolen har man hittil bare hatt en ukes utveksling med Teaterhøgskolen. Den nye lederen for regilinja på Filmskolen, Sølve Skagen, ser det som et klart problem at skuespillere og registudenter opererer i så separate sfærer:

– Vi holdt work-shops i samarbeid med Teaterhøgskolen de to første årene av skolens levetid, men i fjor falt det helt ut av rent praktiske årsaker. Jeg er fullstendig enig i at det er viktig at skuespillere får erfaring med å spille for kamera. I april holder vi en work-shop med regissør og manusforfatter Leidulv Risan og leder for instruktørlinjen på Teaterhøgskolen, Hans Henriksen. Vi ønsker begge et tettere samarbeid mellom Teaterhøgskolen og Filmskolen fremover.

Én ting er at skuespillerne trenger å lære forskjellen på å spille for et kamera og for et teaterpublikum, men regissørene trenger også å lære noe om det å være skuespiller, mener Skagen:

– Det inngår som en del av utdannelsen at registudentene må bruke hverandre som skuespillere. I fjor høst hadde vi besøk av Thea Stabell fra Teaterhøgskolen, og da måtte regi-studentene instruere hverandre i Ibsen. Gjennom slike kurs får de både praktisk og teoretisk innsikt i det skuespillerne lærer. Det er to ledd i en økt gjensidig forståelse mellom regissør og skuespiller: For det første må regissørene få en skikkelig innsikt i hva skuespillerteknikk går ut på. Deretter må man bygge videre på dette og lære forskjellen på teateruttrykk og filmuttrykk. Problemet i denne andre delen er at det ikke finnes så mange som har kompetanse på begge felt, verken i Norge eller i utlandet. I desember var jeg på et stort internasjonalt seminar for regilærere. Der etterlyste jeg folk med en tverrfaglig bakgrunn nettopp med tanke på samarbeid mellom skuespillere og regissører, men få hadde erfaring med slike opplegg. På det området må vi utvikle noe selv og bruke de ressursene vi har. Vi må hente fram skuespillere med erfaring fra begge leire og spørre dem hvordan de ville løst ulike scener i teater og på film.

STØRRE GJENSIDIG FORSTÅELSE

Per i dag inkluderer skuespillerutdannelsen ved Teaterhøgskolen kun tre ukers spesialisering i filmskuespill, og ferdig utdannede skuespillere har få anledninger til å delta på kurs som er spesialisert i spill for kamera. Agnethe Haaland er leder for Skuespillerforbundet. Hun mener grunnverktøyene man får av teaterutdannelsen er felles for teater og film, men ønsker seg både mer utveksling og fordypning i forhold til filmskuespill:

– Skuespillerforbundet har overfor Utdanningsdepartementet bedt om et ekstra år på skuespillerutdannelsen, for spesialisering og fordypning. Det kan være innen TV, radio eller film, for eksempel. For ferdig utdannede skuespillere finnes det kortere kurs, men disse kan med fordel utvides.

Haaland mener det er forskjell på å spille i teatersalen og for kamera. Det viktigste er likevel å utvikle gjensidig tillit og trygghet på hverandre, snarere enn nye teknikker:

– Grunnmetodene for å spille i teater og film er ikke fundamentalt forskjellige, men det å møte et filmsett kan ofte komme som et sjokk på en skuespiller som er vant med teater. Mange skuespillere føler at de kommer veldig sent inn i prosessen i forhold til hva de er vant til i teateret, og de blir frustrerte over dette. Får de mer innsikt i filmregissørens arbeid, og alt det tekniske, vil de få større respekt for hele prosessen.

Selv om mange skuespillere på et eller annet tidspunkt spiller for film eller TV, er det et problem at det er lite kontinuitet i filmarbeid. Haaland mener filmopplæringen av skuespillere gjerne skjer i fjernsynet, med positive resultater:

– Grunnen til at de har så mange gode filmskuespillere i Danmark, har å gjøre med at de har mange gode TV-serier. Skuespillerne får erfaring med å jobbe foran kamera med en mye større grad av kontinuitet når de jobber i en fjernsynsserie som går over tid. De får en egen fortrolighet med det å jobbe for kamera som de nyter godt av i arbeid med spillefilm.

Nina Grünfeld, leder for Norske filmregissører, har holdt kurs for filmregissører og skuespillere i regi av Norsk Filmutvikling og Norsk Skuespillerforbund. Hun mener det er viktig med fora der kunnskap og erfaring utveksles.

-Vi har gode filmskuespillere her til lands. De har talent, men de er også gode fordi de har fått mulighet til å skaffe seg erfaring. Skuespillere fra teateret trenger å bli trygge på hva som skjer på et filmsett. Et eksempel kan være hva det vil si for arrangementet deres at fotografen bytter linse. Prinsippene for å presentere en karakter er de samme på teater og i film, men ulike teknikker tas i bruk.

Grünfeld mener også at regissørene har behov for at skuespillerne forstår deres arbeidssituasjon.

– Jo mer regissøren forstår av skuespillerens arbeid, jo bedre og vice versa. De fleste filmregissører er heldige om de får lage en spillefilm så ofte som hvert femte år. Det ligger et enormt press på dem. At skuespilleren forstår den belastningen, letter presset. Kunnskap og bevissthet skaper forståelse og bedrer mulighetene for godt samarbeid. En erfaren skuespiller vet det. Det kan være grunnen til at enkelte regissører velger å jobbe med de samme skuespillerne gang på gang.

TILFELDIGE MØTESTEDER

Arild Støfring har erfaring fra både teater og film og har i likhet med Nina Grünfeld holdt work-shops i regi av Filmskolen, Skuespillerforbundet og Norsk filmutvikling. Han mener regissørene ofte bruker for lite tid på forarbeidet i en filmproduksjon og at mye kan vinnes på at regissør og skuespillere blir godt kjent før innspillingen:

– Utgangspunktet mitt for kursene er at man må bygge opp tillit på et tidlig stadium, i samarbeid med regissører og skuespiller. I teateret er det et fast ensemble som er kjent med huset og med hverandre – det er ofte regissøren som kommer inn som fremmed. I film er det motsatt. Mange filmregissører har mye kunnskap om teknikk, men fokuserer for lite på å skape en atmosfære av tillit. Skuespilleren kan gjerne være usikker på et filmsett og redd for å spørre. Kanskje er det deres første film, kanskje skal de spille mot en mer erfaren skuespiller. Da blir det første møtet veldig viktig.

– Det nytter ikke at skuespilleren bare ankommer innspillingsstedet og leverer varene uten at man har snakket sammen på forhånd. Hvis du bruker tid på en god gjennomlesning av manus, dukker likene i lasten opp på et tidlig tidspunkt. Slik unngår du dem under innspillingen. Dette er helt vesentlig, for i film får feilgrep større utslag. Man har ingen neste forestilling der man kan rette opp feilene.

Støfring mener møtestedene mellom teater- og filmmiljøet i dag er for tilfeldige og spredte. Han ser gjerne at man etablerer et aktivt tverr-faglig regisenter:

– Vi trenger et kompetansesenter som kombinerer begge leire. Norsk filmutvikling har gode initiativ med ulike kurs, men det er ikke et sted for å jobbe praktisk. Innen få år burde vi få et ”director’s studio”, der teater- og filmbransjen kan ta ut prosjekter til prøving. Man kan bygge opp noen studioer og ha noen faste fotografer, og flere kan være med på ”work in progress”. På den måten kunne man fått større kontinuitet i arbeidet og møte andre arbeidsformer.

Støfring mener det ikke bare er regissørene som ville hatt godt av flere møtesteder:

– På kursene jeg har holdt har skuespillerne ofte sagt at det er noe de gjerne skulle hatt i teateret. Et gunstig biprodukt av slike kurs er at regissører og skuespillere finner hverandre og utvikler reelle produksjoner sammen. Når jeg tar en del mindre kjente skuespillere med på kurs på filmskolen på Lillehammer, har det alltid endt med at to-tre stykker har blitt brukt i produksjoner etterpå. Registudentene blir glade og overrasket over å finne flinke folk de ikke visste om.

MENY