Hvis vi som kort- eller dokumentarfilmskapere trenger arkivstoff fra fjernsynet til noen av våre filmer må vi kjøpe dette for over femtusen kroner minuttet (pluss moms). Når fjernsynet kjøper våre ferdige kort- og dokumentarfilmer er vi heldige hvis de betaler i underkant av to tusen kroner minuttet. Hvor ligger rimeligheten i dette misforholdet? Hvorfor er satsene for uavhengig kort- og dokumentarfilm så uforholdsmessig mye lavere enn alt mulig annet som TV kjøper inn, lavere enn nyhetsinnslag, Norge Rundt-reportasjer, underholdningskonsepter, såpeserier?

Slik det er i dag snylter fjernsynstasjonene på filmbransjens egeninnsats og på fond som var ment å holde liv i en uavhengig filmbransje. Fjernsynstasjonene stjeler av de offentlige filmmidlene ved å utnytte sin monopolstilling til å tilby priser som ligger langt under markedspris.

På slutten av 80-tallet fantes det en avtale om salgspris av norske produksjoner til NRK (som den gang var enerådende) til ca. to tusen kroner minuttet. Denne avtalen ble siden sagt opp av NRK. Stikk i strid med alle vakre teorier om det frie marked, har ikke opprettelsen av flere fjernsynskanaler ført til større konkurranse mellom dem og bedre priser for oss. I dag er det veldig forskjellig hva produsentene blir tilbudt. Men veldig ofte er det under to tusen kroner minuttet. Ofte er det langt under. Dette gjelder særlig dokumentarfilm og kortfilm. Justert for prisstigningen betyr dette at de norske fjernsynstasjonene tilbyr halvparten for kjøp av visningsrettigheter til en kort- eller dokumentarfilm i dag i forholde til for femten år siden. Dette er filmer som er finansiert av offentlige midler, men veldig ofte også av filmprodusentene selv. Dette er langt under det det ville koste fjernsynstasjonene å produsere disse filmene selv. Hvem er det egentlig som har sugerør i statskassen? Hvem er det som subsidierer hvem?

Det er mange grelle eksempler. Nylig ble vårt selskap tilbudt i underkant av tusen kroner minuttet for en timelang dokumentarfilm av internasjonalt format og med over halvannen million i budsjett. NRK (i dette tilfellet) ville altså betale 50.000 kroner for visningsrettighetene, ca. en trettidel av totalbudsjettet. De kan gjøre det fordi de vet at vi må si ja fordi vi trenger avtale om distribusjon for å få offentlig filmstøtte. TV2s holdning til uavhengige dokumentarfilmskapere er riktignok litt mer anstendig, de går inn tyngre og i færre produksjoner. Men når det gjelder prisen for visningsrettigheter til kortfilm er det ingen forskjell mellom de to fjernsynstasjonene.

Det som gjør prisnivået ekstra grelt er dersom det er vi som banker på deres dør. NRK sitter på store historiske arkiver som man ofte trenger stoff fra. NRK selv opererer med en utsalgspris på 5.250 kroner minuttet for ubearbeidet materiale fra sitt arkiv, (pluss moms, pluss betaling for håndtering av bestillingen.) Selv om de da altså tilbyr mellom tusen og totusen kroner minuttet når ferdige filmer selges tilbake. TV2s priser for salg av arkivstoff ligger på omtrent det samme nivået. Dette sier kanskje noe om hvor de egentlig mener at prisnivået burde ligge. Kanskje det burde ligge der for alle.

I stedet utnytter fjernsynstasjonene alle filmskaperes ønske om å få vist sine produksjoner, og det faktum at det ikke har vært mulig å få i stand en avtale om minstepris. NRK vil overhode ikke forhandle med filmbransjens organisasjoner, verken om innkjøpspriser eller frilanshonorarer, de sier det ikke er relevant for dem (!).

Et av problemene er at distribusjon, altså at en fjernsynstasjon forhåndskjøper visningsrettigheter, ofte er et krav hos filmfondene for å gi støtte til et prosjekt. Dette gjelder i særlig grad dokumentarprosjekter. Fjernsynstasjonene vet dette og kan derfor legge prisen lavt. I praksis gir denne tildelingspolitikken noe utilsiktet fjernsynstasjonene all makt i forhandlingssituasjonen om pris.

I de overnasjonale fondene er det til og med en forutsetning for tildeling at man har forhåndssolgt en produksjon til tv. Når det gjelder Nordisk Film & TV-fond er det litt spesielle at tv-stasjonene er medeiere, men praksisen stiller likevel viktige prinsippielle spørsmål når det gjelder den uavhengige bransjens plass. Aller mest forsterkes imidlertid situasjonen av tildelingspraksisen i EUs filmproduksjonsfond, Media PLUS. For at man skal få produksjonsstøtte til dokumentarfilm i Media PLUS må man ha forhåndssolgt sin produksjon til tv-stasjoner i flere land. Min påstand er at denne praksisen ikke fører til en sterkere, men til en svakere uavhengig filmbransje. Da vi prøvde å selge en produksjon til italiensk fjernsyn fikk vi et latterlig lavt pristilbud. Da vi sa det var for lavt, trakk de på skuldrene og repliserte at dere får jo resten i Brussel. Fondet til uavhengig produksjon som de ulike statene i EU finansierer gjør altså at fjernsynskanalene kan tilby lavere og lavere priser.

På døren til NRK og TV2 står produsenter fra hele Europa som trenger et forhåndssalg i tillegg til det de har fra før i sitt eget hjemland. Bare slik kan de få penger fra fondet i Brussel. Resultatet blir en massiv dumping av priser.

Vi dumper prisene i andre land, de dumper dem hos oss. Muligheter for avtaler om minstepris innad i bransjen ødelegges derved også ved hjelp av et dustete, byråkratpåfunnet støttesystem. Og de eneste som stikker av med stadig større del av de offentlige filmmidlene er fjernsynstasjonene. Store kommersielle eller statlige fjernsynstasjoner som selv ville måtte ut med flerfoldige ganger mer for å produsere de filmene vi lager.

Det gjelder ikke bare Media PLUS. Også søknader til våre hjemlige fond styrkes av å ha distribusjon. Konsultenter og fondsbestyrere sier gjerne «hvorfor skal vi gi penger til en film som ikke klarer å selge seg inn til tv og bli vist?». Dette er nemlig den vanlige spørsmålstillingen. Men en minst like viktig spørsmålsstilling må være hvorfor fjernsynstasjonene, som allerede dominerer så voldsomt i mediebildet, også skal være med å bestemme repertoaret for den uavhengige filmbransjen, en bransje som driver fri kunstnerisk virksomhet fordi politikerne, offentligheten, det norske samfunn, har funnet det ønskelig at det finnes en slik uavhengig bransje og derfor understøtter den økonomisk. I dag dikterer fjernsynstasjonene for en stor del hvilke dokumentarfilmer som skal få støtte fra for eksempel Filmfondet. Dette gjelder riktignok i mindre grad for kortfilm.

Fjernsynstasjonene har monopol på distribusjon, det skiller dette mediet fra andre medier. Men hvis man ønsker en uavhengig bransje og ønsker at denne bransjens produksjoner skal ha en plass i det offentlige rom, så må man kanskje inn med politisk styring når det gjelder disse produksjonenes vilkår for distribusjon. Det må man rett og slett fordi markedet, altså fjernsynstasjonene selv, ikke har anstendighet i sin omgang med dette frie kunstneriske miljøet. De er gitt en for stor makt og de forvalter den ved å skvise prisene. Og den delen av bransjen som de skviser mest er den mest idealistiske, og ofte mest nyskapende og kreative, nemlig skaperne av uavhengige kort- og dokumentarfilmer. For selv om mange kort- og dokumentarfilmer er produsert med offentlig støtte ligger det nesten uten unntak stor egenkapital i slike produksjoner.

Til sammenligning ligger minuttprisene for nyhetsreportasjer høyere, iflg. satsene til frilansforbundet. «Journalistikk» regnes altså som mer verdifullt for TV-stasjonene enn «fri kunstnerisk kortfilm». Mens en reportasje kan lages på et par dager, bruker man gjerne ett år og mange hundretusen kroner på en kortfilm. Likevel regnes reportasjen som mer «verdifull».

Nå sier man riktignok at man har som mål å «legge ut» deler av produksjonen i for eksempel NRK. Men til hvilken pris skal man legge den ut? Til under tusen kroner minuttet? Og hva skal man legge ut? Hvis man ønsker et kunstnerisk miljø som lager kort- og dokumentarfilm utenfor fjernsynstasjonene så hjelper det ikke å legge ut såpeserier og underholdningsshow. Det kan noen produsenter leve av selvfølgelig, men mangfoldet trenger ikke å bli styrket. Mangfoldet må ligge på innholdssiden, i at det finnes miljøer som eksperimenterer med sjangrene, leker med kortfilmens muligheter, utforsker dokumentarfilmens ytterpunkter. Da kan man ikke tilby dem rundt tusen kroner minuttet for en ferdig produksjon. Ikke totusen kroner minuttet heller for den saks skyld. Man må i det minste tilby det samme som man selv krever for samme vare. Ellers misbruker man faktisk sin monopolstilling.

Både NRK og TV2 er styrt av politiske retningslinjer. Det samme er både nasjonale filmfond og overnasjonale fond der den norske stat deltar. At fjernsynstasjonene bruker sin monopolstilling til å skvise det uavhengige produksjonsmiljøet, og at retningslinjene for tildeling i fondene «hjelper» dem til dette, må derfor også være et politisk spørsmål.

Men først og fremst bør kanskje fjernsynstasjonene selv komme med en begrunnelse for hvorfor de syntes deres eget ubearbeidete arkivstoff er verdt tre ganger så mye pr. minutt som våre ferdige filmer som kanskje til og med er internasjonale prisvinnere. Vi vil bare påpeke at det faktisk skal en veldig god begrunnelse til for å overbevise oss om rimeligheten i dette misforholdet.

Lisbeth Dreyer, Bergen Film