Hva er det som gjør at Aksel Hennie, Kristoffer Joner og stadig flere norske skuespillere utstråler noe spesielt på kinolerretet?

Nok en ung norsk skuespiller som er skapt for filmen, lød anmeldernes kjærlighetserklæring til Aksel Hennie etter hans innsats i Jonny Vang. Da hadde de akkurat blitt ferdige med å hylle Jørgen Langhelle i Tyven, tyven. Samtidig var Kristoffer Joner i Berlin som deltager i Shooting Star-programmet. Og alle var enige om at Maria Bonnevie var fantastisk da hun deltok i programmet året før, i kjølvannnet av Øyenstikker og Jeg er Dina. Det norske kinopublikummet er i ferd med å utvikle et kjærlighetsforhold til et fenomen som egentlig har vært oss fremmed: Noe som likner filmstjerner. De siste årene har vi sett en lang rekke av dem skinne ned på oss fra kinolerretet, og det ser bare ut til å fortsette.

Jens Lien har spillefilmdebutert med Jonny Vang, og er det én ting kritikerne er enige om, er det at hovedrolleinnehaver Aksel Hennie har en spesiell utstråling på lerretet. Men går det an å definere hva det er som gjør at noen skuespillere tar seg så bra ut på filmduken?

–Det er svært vanskelig å definere, bekrefter Lien. – Men filmstjerner har et eller annet som kommer fram gjennom kamerlinsa. Jeg har jobbet i flere år med Aksel Hennie i andre sammenhenger, men første gang jeg så ham poppe ut av lerretet, var i novellefilmen Fort forover. I tillegg til å være en god skuespiller, har Aksel en spesiell karisma foran kamera. Fridtjov Såheim, som spiller bestekompisen Magnus i Jonny Vang, har spilt mye teater, men han er også virkelig bra på film, selv om han ikke får så mye plass i denne filmen. Det samme gjelder Laila Goody, som spiller Tuva. Det er ganske rått å se hvordan hun skrur på når kamera går. Alle tre har det samme – det er noe helt magisk.

Kan man se dette ”noe” allerede på audition?

–Du kan se at en skuespiller er god på audition, og hvis han/hun har ”det”, er det ti ganger så bra foran kamera. Så har du andre som gjør det godt på audition, men når de havner foran kamera forsvinner de bare. Det er uforutsigbar materie.

Kamera fotfølger Hennie i Jonny Vang – det er nesten ikke et bilde han ikke er med i. Kunne filmen i det hele tatt fungert uten en hovedrolleinnehaver med like mye karisma som ham?

–I Jonny Vang var vi egentlig ute etter en litt annen type til hovedrollen, men Aksel Hennie insisterte på å få prøve for rollen, og han tok tak i karakteren på en måte som overbeviste oss. Han hadde gått inn i rollen med hele sitt vesen. Da vi bestemte oss for ham, benyttet vi oss av at han er den typen han er og tilpasset filmen ganske mye etter ham.

Man har gjerne en idé om at dette ”noe” er en mytisk størrelse, som ikke kan læres på teaterskolen, men er en medfødt egenskap. Hvor bevisst er skuespillerne dette selv?

–Aksel er i hvert fall veldig bevisst på hva han vil. Han er god til å bruke ulike sider av seg selv som kan gi liv til karakteren, og det er en av hans store styrker.

Som dansescenene i Johnny Vang?

–Aksel er kjempegod til å danse, og da valgte vi å bruke det. Hadde han spilt et instrument, hadde vi kanskje heller satset på det. Likevel jobbet vi med den ene dansescenen foran speilet i en hel dag, uten at det ble helt riktig. Neste dag husket Aksel at han kunne den slangedansen, og da løsnet noe. Det er denne viljen til å finne noe hos seg selv man kan bruke, og som vi er avhengige av for at det skal fungere godt.

ET BEHOV HOS PUBLIKUM

Når man spiller i teater, skal man både ses og høres av de på bakerste benk, mens et ørliten heving av et øyenbryn kan ses av alle i et nærbilde på film. Teaterdiksjon harmonerer dårlig med det rene filmskuespilleri, erkjenner Lien.

–Men jeg er ikke så redd for det med klar diksjon og høy stemme, som man praktiserer i teatret. Det er min jobb å kommunisere hva jeg vil ha fram på lerretet. Skuespilleren vet ikke hvilken linse du bruker likevel, så du må kommunisere for hver enkelt scene hva du vil ha fra dem.

–Skuespilleren trenger ikke drive med en bestemt metode for min del, men det nytter ikke å spille i en film uten å tro på det selv. Det må ligge en motivasjon bak det skuespilleren skal gjøre. Ellers blir det bare utenpåklistret mimikk, og det fersker kamera med en gang.

Du mener ansvaret for godt spill ligger hos regissøren?

–Det er veldig mye annet i regi enn instruksjon. Blant annet hvordan du plasserer skuespilleren i bildet – om de skal sitte eller stå, så de føler seg vel. Regissører og skuespillere jobber veldig forskjellig med film. Jeg har selv lært mye av å måtte spille på workshops for andre regissører. Da ble jeg ekstremt selvsentrert, for man skal blotte sine egne følelser. Det er nyttig å skjønne hvordan det oppleves for skuespilleren. Hvis det stopper opp, er det ikke fordi de er vrange.

Hennie, Goody, Joner, Langhelle, Bonnevie. Har du noen teori om hvorfor vi plutselig har sett en ny generasjon med filmtalenter komme som perler på en snor de siste årene?

–Dette går ofte i bølger. På 1970-tallet hadde du en annen type regissør, som ikke var så opptatt av skuespilleren. På 1980-tallet var det krim og sjangerfilm som dominerte, mens på 1990-tallet gikk man tilbake til realismen, med fokus på mennesker og relasjoner. Publikum er mer interessert i å se fullblods karakterer nå, og skuespillerne får utfolde seg mye mer i disse filmene.

Er det lett å få skuespillere til å jobbe med film?

–De fleste vil gjerne jobbe med film, men de kan ikke leve av det. En filmjobb varer bare noen dager for dem, så de må jobbe mest med teater. Det kan være veldig vanskelig for dem å få fri fra teatret, som har førsterett på dem. Jørgen Langhelle er vel en av få som har fått til å jobbe ganske gjennomgående med film.

Langhelle er nettopp en av dem som man kanskje kunne kalle en filmstjerne. I likhet med Joner får han fanpost av folk som vil ha signert bilde av ham. Er det er tegn på at vi kan få stjerner i Norge?

–Det er klart det er mulig, men det er litt opp til skuespillerne – om de har ambisjoner i den retningen.

Vi har flere garvede filmskuespillere som er med i nesten alle norske filmer, men som likevel ikke anses som stjerner. Det må ha noe med hvilke roller de får å gjøre?

–Vi bruker de samme folkene hele tiden fordi de er så gode. Men jeg har hørt noen si at det er på tide noen gir Bjørn Sundquist en hovedrolle i en langfilm snart. Det er 25 år siden han har hatt det.

EN SANSELIG TILSTEDEVÆRELSE

Hilde Heier har holdt kurs og workshops innen ”method acting” for skuespillere og regissører i Norge. Hun er opptatt av hva det er som får skuespilleren til å trives og stråle på lerretet.

–Vi snakker vel om at skuespillerne har et ”nærvær” eller at de ”kommer gjennom” på lerretet. Det er vanskelig å beskrive det med ett ord, men jeg mener jeg vet hva det er. For meg handler det om evnen til å være sansemessig tilstede, slik at også jeg som tilskuer kan føle og sanse noe når jeg ser filmen. Det handler ikke om hva skuespilleren har forstått, men om hva hun eller han kan lukte, smake, føle. Jo mer de sanser av sin verden, jo mer er jeg tilstede i den som tilskuer. Det handler om en tilstedeværelse. Når jeg ser på filmene til James Dean, har jeg prøvd å kjenne på hva det er som gjør ham til en så god skuespiller. Jeg føler ofte at en skuespiller er best når han tar seg tid til å være tilstede. Du ser det når de kjenner lukten av kaffe, når de løfter blikket og ser noe for første gang. At de lever der og da.

Men hvordan får du til at skuespilleren oppdager noe for første gang, når de spiller scenen for 17. gang?

–Det er en metode, det å nullstille seg hver gang. Å kjenne at du blir varm på hendene eller smaken av whisky, selv om du aldri drikker whisky. Det handler om en sanse-

hukommelse. Man må som skuespiller kunne lese og forstå det man leser i manus, men det å føle og være, det er der talentet ligger. Når jeg jobber med casting, ser jeg en veldig stor forskjell på nettopp disse sanselige tingene – hvordan man drikker kaffe, lukter en ting og så videre. Ordene kommer etterpå. Ord kan vi alltid skjule oss bak.

Hvordan man behandler dialog må da være en essensiell del av godt skuespill? Man har jo i perioder snakket om at norske filmreplikker har vært for stive og preget av teaterdiksjon.

–Det er fordi de ikke har hatt noe å støtte seg på bak replikkene. Teksten i et manus vil ofte virke intetsigende, så man må finne ut hvor motivet for følelser og handling kommer fra i scenen. Det er nøkkelen. Når jeg jobber med skuespillere, trenger de aldri pugge replikker. Vi leser gjennom manus og finner impulsene som skal føre dem dit de ender opp. De må finne en logikk i det som ligger under, som ikke er en rasjonell logikk. Replikkene lærer de uansett underveis.

Er denne tilstedeværelsen noe man kan lære seg?

–Ja, alle kan lære seg det. Som barn lever man i øyeblikket hele tiden. Det høres selvfølgelig ut, men det er sanseopplevelsene som gir oss følelser. Man bestemmer seg ikke for å være forelsket. Man erfarer ting gjennom sansene, som utløser følelser i oss. På norsk kaller vi det ”skuespill”, så vi tenker at det er noen som spiller en rolle. På engelsk heter det ”acting”, altså noen som handler. Det er to forskjellige tilnærmelser til faget. En skuespiller gjør jo ting, om det er på det ytre eller indre plan. Man får en impuls, og så handler man ut fra den.

Man snakker om naturtalent – det finnes jo skuespillere som kan gå rett inn i rollen uten noen metode?

–Ja, de finnes. Jeg tror det handler om å være nær følelsene og sansene sine, og at de elsker å leke med det.

HVA HAR LØSNET?

Det er påfallende mange unge skuespillere som slår igjennom nå, i tillegg til at mange ringrever også fungerer bedre på film enn noensinne. Hva har skjedd?

–Mange skuespillere har vært ute for regissører som har gitt dem en støkk, mener Heier. – De har opplevd å ikke få respekt for yrket sitt. Personinstruksjon var nok litt underkjent tidligere. Nå har det gått større prestisje for regissøren i å jobbe med skuespillerne. Vi vil berøre publikum, for publikum elsker å bli berørt. Da er man nødt til å ha skuespillere som føler og sanser på film.

Er det skuespillerens eller regissørens oppgave å se til at en film blir godt spilt?

–I USA er det skuespillerens ansvar å utdanne seg og være på plass og tilstede. Der har man også regiutdannelser som matcher skuespillerens utdannelse i større grad. Man har gjort ”method acting” om til et regiverktøy gjennom kurs som heter ”acting for directors”. Der er ikke målet at regissørene skal bli skuespillere, men at de faktisk skal bli kjent med den metoden skuespillerne bruker. Da lærer de hva det betyr å være i sansenes vold og hva som skal til for å komme dit.

Det er blitt hevdet at vi har et for lite miljø til å både ha teaterskuespillere og filmskuespillere og at man derfor får skuespillere som spiller teater på film. Er det noe hold i den påstanden?

–Jeg tror veldig mange skuespillere har evnen til å jobbe begge steder, men de har jobbet så mye i én form at de preges av den. Det er to forskjellige uttrykk.

Vi har opplevd en eksplosjon i kort- og reklamefilm, i tillegg til at vi har flere tv-kanaler nå. Har det hatt noe å si for spillet i langfilmen?

–Det er i hvert fall veldig viktig å få jobbe med filmuttrykket. Skuespilleren må lære å stole på at lite skal til for at det fungerer på film. De blir gjerne forbauset over at de kan hvile i situasjonen, for på teateret må de strekke seg så mye lenger.

NORSKE FILMSTJERNER?

Sverige har Stellan Skarsgård, Max von Sydow, Lena Olin og Lena Endre, med flere. Vi har Liv Ullmann, men det er jo Ingmar Bergman som har gjort henne til stjerne. Årsaken til at vi ikke har filmstjerner i Norge skyldes i hvert fall ikke at vi har dårlige skuespillere, mener Heier.

-Vi dyrker ikke stjerner i Norge. Selv om Julia Roberts var norsk, ville hun ikke blitt stjerne her. Vi sier ikke at vi vil gå å se den siste filmen med Kjersti Holmen. Kjersti Holmen er en fantastisk og sexy skuespiller. Jeg vet mange unge gutter som er gærne etter henne, men man går likevel ikke og venter på hennes siste film. Vi blir gjerne stolte hvis norske skuespillere blir oppdaget, men vi gjør ikke så mye for det. Det har noe med folkeferden å gjøre. Skuespillerne må gjøre det stort ute før de kan bli stjerner hos oss. Det er ikke nok at journalister lager hype. Skuespilleren må få status blant publikum også.

Og de må trykke opp plakater til å henge på pike- og gutterommene, kanskje?

–Ja, det er gjerne ungdommen som dyrker stjerner, så man må gjerne henvende seg til dem.

Henger mangelen på filmstjerner sammen med at norske filmskapere definerer seg som del av en europeisk filmtradisjon, i motsetning til den mer glamorøse amerikanske?

–Vi dyrker jo Hollywood, men samtidig synes vi det er litt fjollete. Det har noe med finkultur å gjøre. Det skal mye til for å få stjernestatus, hvor du får et sus omkring en skuespiller. Du får ikke tilstander i Norge der folk står i kø for å få autografen til en skuespiller, og skuespillerne vil jo gjerne være vanlige mennesker også. Det skal en del mytebygging til for å lage stjerner.

Trenger vi i det hele tatt filmstjerner i norsk film?

–Jeg vet da søren. Det jeg synes hjelper er at det nå er stas med norsk film og at den er i ferd med å få en litt annen status. Det er kommet en litt annen glød rundt det, og det å få filmstjerner vil fyre opp under denne utviklingen.

I anmeldelsene av Jonny Vang har det stått at man tross svakheter bør gå å se filmen, bare for å få med seg Aksel Hennie. Det må være positivt at et navn kan trekke publikum?

–Ja, folk snakker om ham, og de vil se ham. Distributøren har også vært flink til å kjøre ham fram. Hvordan en skuespiller lanseres betyr mye for om denne kan oppnå en form for stjernestatus.