Uprofesjonell behandling av manus og manglende interesse fra filmskaperne er årsaken til at norsk barnefilm er forbeholdt festtalene, mener forfatter Arne Svingen.

Jeg sitter i et fullsatt Saga 3. Det summer i forventningsfulle barnestemmer. Hender går i skytteltrafikk til munnen med popcorn, bamsemums og vingummi. Samtalene stilner idet lyset dempes og snart er vi hensatt til en verden med dumme sykkeltyver og et mirakel av en politibil. Det tar omtrent tjue minutter før gjespingen sprer seg, noen sjekker klokka, og rastløse kropper skifter sittestilling. Men det er voksne kropper som vrir seg. For ungene sitter rolige, midt i en historie der en snartenkt jente, en stakkarslig politimann og en bil ved navn Pelle tar opp kampen med sykkelskurkene.

Jeg så endimensjonale rollefigurer og en lite raffinert historie med klisjéfylte slapstick-vitser, mens min fireårige datter så stor filmunderholdning om en snill, rar bil og en fryktelig morsom politimann. Hun har sett Pelle Politibil to ganger nå, og vil gjerne se den en gang til. Dette er essensen i barnekultur som mange voksne synes å glemme: Jeg så en dårlig film, men filmen var ikke ment for meg, og om filmen appellerer til meg som voksen skal det være en sjelden bonus, ingen regel. Dette er en av mange dilemmaer når det gjelder film for barn og ungdom, et felt der visjonene synes få og debatten er skremmende fraværende. Er det rett og slett fordi ingen har peiling – eller bryr seg?

Det er politisk vedtatt at barn og unge skal få film som tar utgangspunkt i eget språk og egen kultur. Nå virker Pelle Politibil mer som en etterligning av den amerikanske allalders-underholdningen enn noen nasjonal særegenhet, men så har heller aldri den beinharde sosialrealismen gjort norsk film noe spesielt godt.

Skandinavisk barnefilm er to ord som klinger godt ute i filmverdenen, mest på grunn av noen genistreker fra visse profilerte danske og svenske filmskapere, med Norge som en slags lillesøster på slep. Tonen i de skandinaviske filmene er ganske lik, men som i våre naboland mangler vi i øyeblikket egenartede regissører som ser barnefilmen som den store utfordringen, og ikke bare et springbrett til det lange filmformatet, et hvileskjær mellom de egentlige prosjektene, eller et alternativ til registolen på Hotel Cæsar. For du får ikke sitte på Først & sist og koseprate med Skavlan om dine kunstneriske visjoner når du lager barnefilm. Avisene portretterer deg ikke som filmens redningsmann/kvinne. Du får ingen dybdeanalyse i filmtidsskriftene.

I 2001 klippet jeg ut en innlegg i Aftenposten signert avdelingsdirektør Jan Erik Holst (NFI) med tittelen ”Norsk barnefilm på vei!”. Maken til selvskryt har jeg knapt lest, og en utenforstående kunne lett villedes til å tro at norsk barnefilm er verdensledende, den eneste kulturformen som kan hamle opp med ”mengden av reality-tv og generell Hollywood-tidtrøyte”. Selvsagt kom det ingen visjonære motinnlegg fra filmmiljøet, for målet var ikke å skape debatt om hva slags barnefilm vi skulle lage, men å motivere statlige budsjettkomiteer til å gi nasjonal filmproduksjon enda noen millioner i barnas navn.

Er virkelig barnefilmen bare festtalenes glasur? Kun viktig for å holde liv i norske filmarbeidere? Og finnes det virkelig ingen omdiskuterte visjoner? Må barnefilm bli enkle klisjeer som Pelle Politibil og Olsenbanden Jr? Hvor er filmene som forsøker å skyve på grensene?

Som forfatter har jeg skrevet 13 barne- og ungdomsbøker, og tilbringer flere måneder av året på skolebesøk i litteraturens tjeneste. På ungdomsskolen er det få elever som har sett en norsk ungdomsfilm frivillig, omtrent like få som jevnlig leser en skjønnlitterær bok på senga. Slike kulturfordommer har en tendens til å feste seg. I mine samtaler på lærerværelser er jeg overrasket over å høre at mange lærere synes norsk barne- og ungdomsfilm er for snill og pedagogisk, de etterlyser noe mer utfordrende som også gutta kan like. Av de få bejublete norske barnefilmene de siste åra har flertallet hatt jente-hovedroller og ”jente-temaer”, og realiteten er at gutta dessverre skyr alt som handler om jenter, mens jenter bryr seg langt mindre om hovedpersonens kjønn. Den mest populære norske filmen elevene nevner er Elling, og det er faktisk verdt å merke seg. For mange tror fortsatt at barne- og ungdomsfilm må handle om de små tingene her i livet, at det bare er noen temaer innen sfæren foreldre-skole-venner som kan skildres. Hvor ble det av den grenseløse fantasien og den vidunderlige galskapen? Eller de virkelig vanskelige og mørke tingene her i livet – fortalt med en stor dose humor?

Tross noen forsøk som filmmanusforfatter, har jeg aldri prøvd meg på barnefilmmanuset. Årsaken er enkel. Jeg har enda til gode å møte en filmskaper eller produsent som brenner for sjangeren og har et genuint ønske om å skape fantastisk barnefilm. Mens det kjøpes filmopsjoner av norske voksenromaner over en lav sko (selv har jeg solgt to), virker det ikke som om filmmiljøet har peiling på hva som rører seg i norsk barnelitteratur eller hvem som skriver filmatisk og engasjerende. Jeg tør minne om at noen av de mest vellykkete barnefilmene har litterært forelegg (Astrid Lindgren, Roald Dahl, Ole Lund Kirkegaard, Kjell Aukrust m.fl.), og at dagens barnelitteratur viser større spenn enn noen sinne. Men mange ser konsekvent etter de sosialrealistiske og prisbelønnete bøkene, mens de egentlig burde lese de med et fantasiutfordrende univers, historiene som en leken og kreativ filmskaper kunne gjort mye grensesprengende og uforutsigbart med.

Til tross for at horder av nyutdannete regissører og manusforfattere kommer hjem fra all verdens filmskoler, synes ikke barnefilmen å få noe oppsving eller fornyet interesse. Og originalmanusene er visstnok få og ikke særlig originale. Men når produsentene er latterlig uprofesjonelle i behandlingen av manus, særlig i forhold til hva man opplever hos norske forlag, er sjansene særdeles små for at de fantastiske barnehistoriene stables på beina i det eksisterende norske filmmiljøet, det må i så fall være mot alle odds. Ikke rart filmfondet jamrer over barnefilmmanusenes kvalitet og kvantitet. Men samtidig gjøres det forbausende lite med saken, foreløpig er bare et kurs for å kuulifisere manusene i regi av Norsk filmutvikling varslet.

Barneavdelingen i NRK radio henvender seg for eksempel direkte til forfattere og dramatikere for å få nyskrevne hørespill, et nært og engasjert samarbeid som har gitt gode resultater. Norske forlag vet å ta vare på sine talenter og bygge opp forfatterskap. Det snakkes ikke akkurat pent om norsk filmmiljø i det barnelitterære miljøet. Kanskje er det der man burde begynne? Kurse produsenter og regissører i å bli seriøse samarbeidspartnere til manusforfatteren?

Faren er at man begynner å tro at barnefilmene må være kopier av tidligere meritter eller internasjonale suksesser, og skal du lage nyskapende og skjellsettende film, må du opp på voksenfilmen. Men dette er feil! Det skal være i barnefilmen at leken er tydeligst, at historiene går på tvers av alt som er realistisk og riktig, at de store historiene her i livet blir malt med

tydelig, følsom og overraskende pensel. Hvis ikke er det en fare for at barnefilmen bare forblir forutsigbare minste felles multiplum, ufarlige historier om alt voksne tror at barn er interesserte i, og da vil i hvert fall ingen spennende filmskapere gyve løs på sjangeren. Og norsk barnefilm vil bare bli uskyldig underholdning for ungene, ikke noe som setter spor i fantasien.

Det er slett ikke noe galt i å lage barnefilmer som Pelle Politibil og Olsenbanden Jr., men det trengs også noe mer for at norsk barnefilm skal kunne leve opp til det ryktet som skandinavisk barnefilm skapte seg gjennom noen blinkskudd på 1980-tallet. Barneverdenen har også forandret seg radikalt på disse 20 årene, selv om det ikke ser sånn ut når man titter på norske barnefilmer.

Faktisk kunne jeg godt tenke meg å se datteren min gråte litt på kino. Eller le så hun glemmer å spise godteriet. Ikke bare bli lett underholdt av morsomme politimenn.

Arne Svingen er forfatter,

blant annet av barnebøker.