Filmkritikere skal ikke dulle med de norske filmene, svarer norske kritikere på tiltale fra forrige Rush Print. Likevel innrømmer de at den grundige kritikken er satt under sterkt press i redaksjonene.

I forrige nummer av Rush Print hevdet norske filmfolk at nivået på filmkritikken her hjemme har sunket. De savner større grad av begrunnelse og en bredere forståelse av mediet i anmeldelsene. Enkelte, som Unni Straume, gikk så langt som å hevde at enkelte anmeldelser av hennes siste film har vært ondsinnede og faglig absolutt uholdbare. Andre, som Pål Sletaune, mener at man bør kunne lære noe av å lese en anmeldelse.

Per Haddal ble ved siden av Harald Kolstad kåret til den beste filmkritikeren i Rush Print sin avstemning, og han forteller at han er meget fornøyd med det.

Du synes ikke det er litt suspekt at du har fått så god tilbakemelding fra bransjen, da?

–At jeg driver Akersgatas gratulasjonsbyrå, mener du? Nei. Jeg er gammel lektor og går inn i filmen med en åpen holdning. Særlig debutverk synes jeg man skal forholde seg først og fremst positivt til. Man skal ikke drepe en helhjertet innsats.

Norske anmeldere får kritikk av bransjen for å være ondsinnete og usaklige. Har du noen gang tenkt det samme?

–Det er en tradisjon i filmkritikk i Norge at man skal være litt skarp og slem. Det er nærmest en ekstra øvelse, hvor man viser at også filmkritikken har nærkontakt med underholdningen, i likhet med filmen.

Man skriver heller en underholdende slakt enn en saklig og nyansert anmeldelse?

–Det er klart avisanmeldere er under press fra redaksjonen for å forsøke å være så lette på labben og underholdende som mulig.

Er dette en ny utvikling?

–Det har nok alltid vært sånn. Problemet er at plassen er blitt knappere og knappere, og i tillegg har terningkastet kommet inn som et sterkt signal.

Men finnes det et ønske blant anmeldere om å ”ta” norsk film?

–Hvis man først skal ha kritikk, skal man være glad for at det finnes ulike standpunkter. Skjønn er et viktig element i kritikken, og en anmeldelse bør ha et personlig drag uten å gi avkall på å være faglig fundert. En film må vurderes etter hvor vellykket premissene er, og så må man avgjøre om filmen lykkes i å uttrykke det den skal. Man kan ikke forvente av en tragedie at den skal være en tragikomedie.

Norsk film er spesielt sårbar overfor dårlig kritikk siden den mangler stort markedsføringsapparat. Skal man ta spesielle hensyn overfor hjemlig film?

–I prinsippet nei. Men det er alminnelig folkeskikk at man ikke slurver med kritikk av norsk film. Når det har tatt 1-2 år av noens liv å lage en film, må man være ekstra ansvarsbevisst, men man skal ikke overbeskytte ved å ta spesielle særhensyn.

Er det filmanmeldelsens oppgave å utfordre filmskaperne intellektuelt og kunstnerisk slik Unni Straume etterlyste?

–Det primære for en aviskritiker er å skrive en lesverdig artikkel, som kan engasjere leserne som prosa så å si. Vurdering og bedømmelse og alt det andre kommer i tillegg. For så vidt burde filmkritikk spille en rolle med like stor seriøsitet som kritikk gjør for litteratur og teater.

Men hvor ligger lojaliteten din som kritiker? Hos filmskaperne eller hos kinopublikummet?

–Primært til avisen. Filmkritikk skal ikke vær en innadvendt skriveøvelse. Det skal også ha et element av tilbakemelding til filmskaperne, men detaljkritikk hører ikke med i en dagsavis. Det skal også være en veiledning og ansporing til folk om å se filmen. Kritikk har en tredelt funksjon, men primært skal den altså holde mål som avisartikkel.

På Haugesundfestivalen møtes alle kritikerne. Er det ikke en fare for at man påvirker hverandres meninger?

–Vi forsøker å være nøye, og vi diskuterer ikke film med hverandre før vi har skrevet anmeldelsene. Vi lar oss ikke forme av hverandre. Faktisk er det heller altfor lite interndebatt i filmkritikermiljøet.

Kulturredaktørene setter gjerne journalister som verken har utdannelse innen eller erfaring med filmkritikk til å anmelde film. Det er helt utenkelig å gjøre dette i forhold til litteratur eller billedkunst. Vitner ikke dette om lite respekt for filmkritikk og for filmmediet?

–Det skyldes nok ressursknapphet vel så mye som mangelen på vilje. Det er stort sett konstant unntakstilstand i en avisredaksjon.

Hva gjør en kritiker god?

–Det er viktig at kritikeren er nysgjerrig og ikke tenker og skriver på autopilot. Det er viktig å lese mye og følge med i verden, og se paralleller innen litteratur, politikk, billedkunst – i det hele tatt være et opplyst menneske.

Myter om kritikerne

Øyvor Dalan Vik er filmanmelder i Dagens Næringsliv, og har tidligere jobbet som anmelder i tv2s Absolutt underholdning. Hun mener at dersom kritikere ser på norsk film som noe de er nødt til å ta i som en sur oppvaskklut, er det noe galt.

–Filmen kan være god eller dårlig, men som anmelder må man ha en konstruktiv tilnærming til den. Ta Jonny Vang. Jeg tror mange vil like den filmen veldig godt, men jeg synes ikke alt fungerer som det skal. Jeg skrev likevel i anmeldelsen min at folk absolutt bør gå å se Aksel Hennie, for det er den verdt.

Men betyr det at dere har et spesielt ansvar for norsk film?

–På et vis, ja. Det finnes riktignok rare ideer om hva en filmanmelder har som oppgave. En filmanmelder som hadde gitt en norsk film dårlig kritikk på Haugesundfestivalen, fikk spørsmål av en lokalavisjournalist om hun ikke følte seg illojal. Han mente filmkritikere hadde et ansvar for å hype norske film. Da Jeg er Dina fikk en del dårlig kritikk, hevdet en journalist nordfra i ”Dagsnytt atten” i P2 at kritikerne ødela for turisme til Nord-Norge. Vi har ikke ansvar i den betydningen at ”vi skal løfte denne filmen frem”. Ansvaret ligger i den betydningen at er det noen gang man skal ta jobben sin seriøst, er det i anmeldelser av norske filmer. Å si at en film er god på tross av at den er norsk, holder ikke.

Unni Straume mente det var galt at en kritiker som primært elsker action skulle kritisere hennes film. Bør kulturredaksjonenene ha ulike anmeldere til ulike filmer?

–Myten om filmkritikeren er heller den at vi bare liker langsomme ungarske filmer om en kran som drypper, men vi liker selvsagt bang-bang også. En ting er at kritikere gjerne har en favorittgenre, men de fleste seriøse anmeldere klarer å forholde seg til alle genre.

Skriver du for bransjen eller kinopublikummet?

–Jeg skriver fordi jeg ønsker å bli lest av bransjefolk, også. Hvis kritikerne skal ha en betydning for filmskaperne, slik de etterlyser, fordrer det at bransjen leser anmeldelsene og tar dem alvorlig. Jeg møter mange som ikke vet at Dagens Næringsliv har filmkritikk engang. Men noen leser den og setter pris på den, og det gjør at jeg ønsker å bli tatt alvorlig også av bransjen.

Kritikken i svenske og danske aviser ble fremhevet som idealet av norske filmskapere. Er du enig at det står bedre til i våre naboland?

–Jeg tror kritikken har høyere status i Sverige og Danmark, blant annet fordi det er høyere terskel for å få jobb som anmelder i de store mediene. Dagens nyheter, Weekendavisen og Berlingske Tidende har veldig gode kritikere. Men vi leser ikke aviser som Ekstra Bladet her i Norge, og det står nødvendigvis ikke så bra til i den type aviser. Det finnes dessuten eksempler på gode kritikere her til lands. Med internett kan hvem som helst publisere en anmeldelse. Da drukner lett de seriøse stemmene i flommen av anmeldelser. Når du ser hva distributørene siterer på filmplakatene sine når de ikke har fått god kritikk andre steder – fra Det Nye og Topp – løfter det ikke kritikkens status akkurat. Forlagene ville neppe gjort det samme.

Ofte er kritikeren og redaksjonen uenig om hvilke filmer som fortjener skikkelig dekning. Hvor mye frihet har en anmelder til å sette søkelys på de filmene som fortjener plass?

–I dn får jeg plass til de filmene jeg argumenterer for at bør dekkes. Da jeg jobbet i TV2, var det helt annerledes. Hvis distributøren ikke sender ut materiell som kan vises på tv, blir det vanskelig å få snakke om filmen. Det var tilfellet med You Can Count on Me, som fikk femmere og seksere på terningen over alt. uip hadde imidlertid ikke satset på den, og da kunne vi ikke dekke det i TV. You Can Count on Me var likevel et godt eksempel på at norske kritikere evnet å se at det er en god film, selv om ingen hadde fortalt oss det. Man kan heller ikke unnskylde seg bare med plassmangel når man beskyldes for å være overfladisk. Det går an å si ordentlige ting med få setninger også, men man må planlegge bedre.

Får kritikken nok plass i forhold til filmjournalistikken?

–DN satser sterkt på kritikk, og jeg tror leserne setter pris på å slippe å forholde seg til saker om filmstjerner som har fått nye pupper. I tv2 måtte man ha en knagg å henge filmen på. Mange ganger gikk jeg frustrert ut av studio fordi mine anmeldelser kom etter en reportasje eller intervju som var ren promo for filmen og som fortalte hvor fantastisk den var. Det lå en del føringer i måten kritikken ble presentert på, og det var ikke så gøy å få rollen som hurpa som tok det hele ned med anmeldelsen i de tilfellene filmen faktisk ikke var så god.

Filmkritikere blir beskyldt for å mangle integritet i forhold til at de tilpasser seg det de tror publikum ønsker. Hvor ligger lojaliteten din som filmkritiker?

–Til filmmediet. Jeg vil gjerne bli lest, men jeg kan nok ikke beskyldes for å være en ”crowd pleaser.” Hvis jeg skriver om en film som er vanskelig tilgjengelig, prøver jeg å gi folk briller å se filmen med.

På publikums premisser

Jon Selås i VG har forståelse for at filmskapere gjerne vil ha en mer utførlig og grundigere kritikk, men mener de da må vende seg andre steder enn mot massemediene:

–Da håper de på en redaksjonell dekning som ikke blir prioritert i de store mediene. Kritikken i massemedia fungerer mer og mer på publikums premisser, ikke på kunstens. Det er kanskje synd, men det setter samtidig krav til miljøet selv.

En norsk film har sitt hovedpublikum i Norge. Er det ikke en anmelders plikt å hjelpe norsk film å nå ut til et publikum?

–Norsk film har en klar fordel av å skildre norske erfaringer på norsk. Hvis norske filmer får et stort publikum, er det fordi de er interessante først og norske etterpå.

Filmfolk mente i forrige Rush Print at norsk anmelderi var for mye preget av følelser fremfor en intellektuell tilnærming til film. Er du enig i det?

–Det er en selvfølge at filmanmeldelser er subjektive, og jeg jakter på mine egne følelser i møtet med en hver ny film. I tilfellet med visningen av Kristin Lavransdatter i Haugesund var jeg så bergtatt der og da, at jeg måtte skrive anmeldelsen mens jeg fortsatt var forført langt av gårde. Jeg ville ikke sitte og vente på hvilken vei den følelsen skulle gå. En forutsetning for å jobbe som filmkritiker er at man klarer å bevare evnen til begeistring, noe som ikke alltid er like lett.

Mange filmfolk mener kritikere lar seg påvirke av hverandre for mye under festivalen i Haugesund, og kvier seg for å lansere filmene sine der. Er det ikke en fare for massepsykose når man ser film i en slik sammenheng?

–Det ville i så fall tyde på anmelderens uprofesjonalitet. Er det noe filmskaperne ikke skal gjøre, er det å avskrive Haugesund. Den festivalen skal være norsk films store fest. Det er vår største fellesarena for film, hvor man får debatter. Det er synd hvis ikke filmskaperne stoler nok på sine egne filmer til å lansere dem der.

En anmeldelse er rask å skrive i forhold til hvor lang tid det tar å lage en film. Bør anmelderen ta hensyn til de enorme ressursene og kostnadene som ligger bak en film?

–Du bør være klar over det og så glemme det. Hvordan ting er løst og hvordan filmteamet har slitt hører hjemme på reportasjeplass, men er helt irrelevant i anmeldelsen. Da er det bare én ting som gjelder – om filmen fungerer.

Men i VG er det ikke mange linjene man får til å ta filmen skikkelig for seg?

–Vi anmeldere jobber ikke alltid innenfor rammer vi er enige i. Noen synes anmeldelsene skal være lenger eller annerledes, men rammene er gitt. Som avisleser synes jeg imidlertid det ville vært mer stas om det fantes flere ulike tilnærminger til film.

Pål Sletaune mente avisene burde kutte ut fjortiskomediene og konsentrere seg om færre filmer – er du enig i det?

–Det mener Sletaune fordi han ikke lager den typen filmer. Hos oss vil de få relativt stor plass. Dessuten har vi stor gjenbruk på anmeldelsene. Vi dekker hele filmspekteret, og det er en vare vi bruker mye i avisen. De står på trykk første gang i forbindelse med premieren, men så brukes de igjen når filmen kommer på tv eller dvd. I løpet av fem år kan en anmeldelse stå på trykk kanskje 10 ganger.