Har du lurt på hvorfor det er så få aktive norske kvinnelige regissører? Denne artikkelen, som stod på trykk i Rush Print i fjor, er fortsatt en like aktuell og grundig forklaring som den gangen.

Regissør Maria Sødahl forteller om en ung kvinnelig nyutdannet regissør fra England som fikk et slag i ansiktet allerede i startgropen:

– En kvinnelig kollega av meg hadde fått i oppdrag å invitere hot shot produsent David Putnam til et arrangement om kvinner i filmbransjen. Da hun møtte opp på hans kontor – ung, nyutdannet og høygravid – for å spørre hvorfor han ikke ville stille opp, svarte han: «Because behind every successful male film maker stands a woman, while behind every successful female filmmaker there´s a sad and empty life.» Det sitatet har forfulgt meg i tankene, og jeg nekter å forsake et liv for å lage en film.

Media er for tiden opptatt av den lave prosentandelen kvinner i næringsliv og styrer. Også filmbransjen har fått søkelys på seg i denne sammenheng som en av våre absolutte mannsbastioner, på tross av at mange kvinner er utdannet innen filmproduksjon. Om det finnes kvinner i en rekke fagfunksjoner, er prosenten meget lav i nøkkelroller som regissør, produsent og fotograf – roller som gir status og inntekt. Ingen av spillefilmene som har gått på norske kinoer de to siste årene har hatt kvinnelig regissør. Men kvinnemangelen er kanskje tydeligst på fotograffronten. På tross av flere dyktige kvinnelige filmfotografer, jobber ingen som A-fotograf.

Cecilie Semec studerer for tiden foto på Filmskolen. Hun etterlyser forbilder for kvinnelige filmarbeidere:

– På filmskolen nå har vi ikke en eneste kvinnelig fast ansatt lærer, og som sagt, har vi så langt aldri hatt en kvinnelig A-fotograf i Norge.

Semec mener yrket er tøft, men at man også gir inntrykk av at det er verre enn det er:

– Filmkameraer er veldig tunge og vanskelig å behandle, og man må være glad i teknikk. Men myter skapes også. Da Dagsavisen hadde en artikkel om hvor få kvinner det var i filmbransjen, akkompagnerte de saken med et bilde av en kvinne som «får hjelp med filmkameraet». Det hjelper ikke, akkurat.

Semec mener det finnes en forklaring på at kvinner har vanskeligere for å innta fotojobbene:

– For fotografer er det litt annerledes enn for regissører og produsenter. I de rollene har man mye arbeid man kan gjøre mens man har sitt vanlige liv ved siden av i periodene med for- og etterarbeid. Som fotograf, og i mange andre fagfunksjoner på settet, må man være veldig mye borte, på nye sett konstant. Selve arbeidet er også fysisk krevende, det er tungt og man opplever ofte dårlige arbeidsforhold og lange, uforutsigbare dager. På meg virker det helt umenneskelig å skulle kombinere en slik karriere med familie. Det har vi da også fått høre på skolen. De sier nesten rett ut at man må glemme å ha en familie om man vil jobbe i film.

Maria Sødahl er utdannet regissør i Danmark (som eneste jente i klassen) og vant Gullstolen i Grimstad i 1993 for sin eksamensfilm. Mange har ventet med spenning på spillefilmprosjekt fra henne. For tiden har hun trukket seg tilbake med ny baby i tillegg til to eldre barn, samt tre stebarn i familien. Sødahl understreker at årsakene til at hun ikke har gjennomført noen helaftens film er sammensatte, men medgir at familie har vært en viktig årsak:

– Jeg kombinerte jobb og familie da jeg fikk mine to første barn, uten nevneverdige fødselspermisjoner. Alle som har barn vet at det er et logistisk helvete, særlig når begge parter har krevende jobber. Da jeg fikk mitt siste barn, måtte jeg spørre meg selv hva slags liv jeg ville ha, og hva jeg skulle med barn om jeg ikke skulle være sammen med dem. Hva jeg velger å gjøre i forhold til film, vil jeg avvente. Å lage spillefilm og samtidig ha små barn, ser jeg på som en umulighet. Det kan eventuelt gå hvis man er blant de heldige som har en hjemmeværende mann.

Usynlige kvinner

Margreth Olin begynte som dokumentarfilmskaper, men har også prøvd seg på fiksjonsfilm og driver eget produksjonsselskap med samboer Thomas Robsahm.

Hun er ikke nødvendigvis enig i at kvinner er så fraværende i filmbransjen:

– Det kommer an på hvor du leter. Kvinner er ikke alltid like synlige, men de finnes der. Se på Heftig og begeistret, for eksempel. Aslaug Holm har filmet videopartiene av filmen – alene med mannfolka – og det er hun som har æren for den flørtende tonen i disse delene. Mens Svein Krøvel som har filmet resten fikk Filmkritikernes pris for foto på filmen, har hennes innsats gått helt ubemerket hen. Kvinnelige klippere har det alltid vært flere av i bransjen, og det er også en krevende og presset jobb.

Men det er stadig vekk jobbene på spillefilmene som gir status og synlighet?

– Jeg opplever at kvinner er i ferd med å innta filmbransjen gjennom et generasjonsskifte og nye former for filmproduksjon. Mange kvinner jobber med video, og dette brukes i økende grad i alle typer film. Man må være like god fotograf for å fortelle en historie godt.

Margreth Olin synes det er helt urimelig at kvinner skal måtte velge mellom jobb og familie, og mener at det ikke behøver å være slik Hun har funnet sine egne løsninger for å kunne kombinere:

– På mange måter kan jobber i filmbransjen innebære større fleksibilitet enn en 9-4 jobb, som kan gjøre det lettere å kombinere filmskaping og barn. For det første kan man til tider ha med barna på jobb. Jeg har hatt med den eldste datteren min på møter, og da jeg filmet Dei mjuke hendene, var hun også med til gamlehjemmet, og trivdes godt med de gamle, som var glade for besøk. Nå har jeg nettopp fått en liten datter til, og vi har flyttet produksjonsselskap og til en viss grad også studio hjem. Vi har klipperom hjemme, så klipperen kan komme hit og jobbe mens barnet sover. Det gjelder å finne løsninger som kan fungere. Men det kan være vanskelig med en ekstern produsent, så for Thomas Robsahm og meg er det nyttig å ha vårt eget produksjonsselskap.

Men er det ikke ekstra belastende å måtte være sin egen produsent når det allerede kan være krevende nok å være regissør?

– Det kan være en veldig fordel fordi man får så mye innsikt i prosessen og dermed bli mer attraktiv å jobbe med. Unni Straume har for eksempel produsert flere av sine egne filmer. Speranza har nettopp produsert en film for henne, og hun er den letteste regissøren vi noen gang har jobbet med, for hun skjønner hvordan man setter opp budsjetter.

Karin Julsrud er nyansatt spillefilmkonsulent ved Norsk Filmfond. Med en mangefasettert bakgrunn fra ulike roller i fjernsyn og siden i film, ser hun at filmbransjen skiller seg ut. Hun mener man må få has på den kulturen som dikterer at filmproduksjoner nødvendigvis må innebære så lange arbeidsdager:

– Det er en ukultur at man må jobbe fra åtte om morgenen til ni om kvelden på settet. Dette er en kultur skapt av og for menn som langt fra alltid er nødvendig.

Parallelt med en karriere i NRK har Julsrud vært regissør på fjernsynsminiserien Hotell Oslo, regissør på langfilmen 1732 Høtten og har de siste årene satt i gang og utviklet diverse spillefilmprosjekter som produsent. Samtidig er hun mor til tre. Julsrud mener løsningen for at kvinner skal kunne kombinere jobb og familie er en kombinasjon av bevisst prioritering, samt å stille krav:

– Da jeg jobbet på settet til 1732 Høtten, kom innspillingsleder fornøyd bort til meg og fortalte at alle var innstilt på å jobbe halvannen time lenger den dagen. Men jeg var ikke innstilt på det, for jeg skulle hjem klokken 17. For innspillingslederen var det helt fremmed at regissøren ikke skulle takke ja til ekstra tid. Som regissør er man arbeidsleder, og da kan man organisere jobbingen slik at man unngår de 12-timers skiftene som er vanlige i dag. Det er en vrangforestilling å tro at resultatet blir bedre jo lenger arbeidsdagen er. Man skaper en myte om et liv med film som fort kan bli latterlig.

Kan en kvinne, særlig hvis hun velger å få barn, ha en like sammenhengende karriere i film som en mann?

– Selvfølgelig må man si nei til en masse jobber. Jeg har alltid prioritert barna mine, og hver gang jeg vurderer et prosjekt, tenker jeg først gjennom om det vil la seg kombinere med å være sammen med dem. Men mennene blir nødt til å forsake prosjekter de også, og stille opp på hjemmebane, om kvinnene skal slippe til.

Ettersom det er så mye penger involvert, er det ikke forståelig at produsenter kvier seg for å satse på kvinner hvis de tror at familien har førsteprioritet?

– Det første jeg sier fra om hvis noen spør om jeg vil jobbe på et prosjekt, er at dette er spennende, det er noe jeg vil, men på min måte: Jeg bor alene med tre barn og må organisere arbeidsdagen min deretter. Hvis de virkelig vil ha meg, godtar de at jeg må organisere arbeidet slik at jeg kan takle begge roller. Og jeg har alltid rukket å gjøre ferdig prosjektene i tide. Det handler om hvordan man legger det opp.

Come back?

Da Harry Guttormsen tiltrådte som spillefilmkonsulent, gikk han sterkt ut med budskapet om at han skulle satse på friskt blod. Flere av kvinnene Rush Print har snakket med, mener dette lett kan ramme kvinnelige regissører:

– Mange kvinner er nødt til å trekke seg tilbake mens ungene er små, sier Sødahl. De har gjerne en viss produksjon bak seg før dette skjer. Hvis de som sitter på pengesekken så går inn helt prinsipielt for å bytte ut «laget» i mellomtiden, kan det bli vanskelig for kvinnene som vil tilbake for å lage film.

At alder spiller en rolle i filmbransjen er heller ikke en fordel for kvinner, mener Julsrud:

– Det er ikke bare kvinnelige skuespillere som av en eller annen merkelig grunn går ut på dato i filmbransjen. Man skal lete lenge for å finne noen godt voksne kvinnelige regissører på verdensbasis. Hvorfor skulle ikke jeg kunne gjøre som Robert Altman eller Ingmar Bergman, som fortsetter å levere filmer godt inn i 70-årene?

Det kvinnelige blikk

At kvinner bør få muligheten på lik linje med menn til å jobbe med film burde være en selvfølgelighet. Et annet viktig spørsmål er om ikke kvinner tilfører filmbransjen og filmuttrykket noe særegent og uvurderlig, ved å besitte et kvinnelig perspektiv.

– Jeg misliker vanligvis at mitt kjønn trekkes fram i filmsammenheng, sier Sødahl. Jeg har opplevd at folk spør om jeg vil ta prosjekter bare fordi de trenger et kvinnelig alibi. De tar ikke kontakt fordi de ønsker seg din stemme. Men selvfølgelig har kvinner et eget blikk som kan tilføre en film noe spesielt.

Julsrud er ikke spesielt opptatt av spørsmål om kvinner og film, men er blitt opprørt over tilstanden i norsk film for tiden. Hun ser viktige verdier som kvinner bringer til filmen:

– Kvinner har gjerne en evne til å komme tett innpå folk og til å ha flere ting i hodet samtidig. Disse egenskapene er svært nyttige i roller som regissør og produsent, både i kontakten med skuespillere og som arbeidsleder, sier hun. Et yrkesliv kombinert med å være trebarnsmor har tvunget meg til å bli effektiv og smidig, noe som hjelper meg til å få produksjonen til å forløpe smertefritt og innen tidsfristen.

– Jeg synes den typen argumenter som Laura Mulvey fremførte om det mannlige blikk og slikt kan være litt gammeldags, men at det er noe i dem likevel, sier Semec. Jeg synes jeg kan merke forskjeller på mannlige og kvinnelige fotografer. En fotograf som Paalgard er for eksempel veldig glad i kranebilder og tung og langsom teknikk som krever mye rå styrke det er lettere for en mann å levere. Dette preger filmfortellingen.

Julsrud forteller at enkelte produsenter er villige til å strekke seg langt for å få en regissør med en bestemt livserfaring:

– Etter 1732 Høtten fikk jeg et tilbud av Michael Douglas´ produksjonsselskap. Vi jobbet mye for å ordne rent praktiske ting som skolegang og slikt for at jeg skulle kunne flytte over uten at barna skulle lide noen overlast. Da jeg selv spurte hvorfor de ikke bare plukket en ung «jypling» fra New York eller L.A., sa de at det var akkurat det de ville unngå. De ville ha meg på grunn av innsikt, erfaring og alder som de så i det arbeidet jeg hadde levert.

Løsninger

Julsruds råd til kvinner i filmbransjen er todelt:

– De kvinnene som er der må gjøre seg synlige og stole på at de er gode. Det er primært kvinnene selv som kan endre forholdene slik de er i dag. Det er samtidig viktig å få en diskusjon rundt det jeg kaller en «ukultur» som finnes nå. Hvis unge kvinner på filmskolen nå blir opplært til å jobbe 12 timer per dag, og aldri hører annet fra bransjen heller, er det ikke rart de blir betenkte ved tanken på å få barn. Sitter man i nøkkelroller er det viktig at man bruker disse til å legge forholdene til rette for at kvinner skal kunne klare kombinasjonen. Jeg har selv opplevd stor raushet fra enkelte mannlige produsenter, som har akseptert at jeg holder alminnelige arbeidsdager. For en fotograf er det ikke så lett å forlate settet for å gå hjem for å hente barna om regissøren vil fortsette i tolv timer.

Semec etterlyser solidaritet blant kvinner i bransjen:

– Jeg synes det er merkelig at ikke kvinner er mer bevisste på å gi hverandre en break – at en kvinnelig regissør kunne tilby Wenche Hovet muligheten å være A-fotograf på en spillefilm, for eksempel.

Semec ser likevel med håp på de nye kullene som vil komme ut fra skolen.

– På produsentlinja har vi nå fire unge kvinner som er ekstremt gode. Forhåpentligvis kan de bruke sine talenter innen logistikk til å organisere settet på en måte som ikke knekker nakken på kvinner som vil kombinere familien med en filmjobb.

Olin er opptatt av at kvinner ikke må gi opp filmbransjen:

– Jentene på Filmskolen som bare har mannlige lærere kan bare ringe meg og Aslaug, så skal vi komme opp og gi dem kurs i hvordan de kan klare det!