Minst 21 norske kinofilmer forventes å være klare for å møte verden neste år. Men mange distributører og kinosjefer tviler på om det vil bli plass nok til alle på norske kinoer.

Av Ingvald Bergsagel

Gjennomsnittet for antall norske kinopremierer de siste 20 årene har ligget på rundt 10 per år. Neste år blir det minst dobbelt så mange. Det blir rekord. Dette gir grunn til jubel og optimisme, for høyt volum er en viktig forutsetning for en levedyktig og variert filmproduksjon. Men en såpass stor økning fører også til skjerpet konkurranse om ressurser og oppmerksomhet. Lanseringer kommer til tider ekstremt tett, og også andre faktorer og endringer i kinolandskapet skaper nye utfordringer.

I andre europeiske land går deler av den nasjonale filmproduksjonen rett på video, og i Storbritannia sliter selv høyt respekterte filmskapere som Ken Loach og Mike Leigh med å få akseptabel kinolansering av sine filmer.

Etter at Oslo kinematografer for en tid tilbake fjernet sin selvpålagte vedtektsklausul om å sette opp alle norske filmer de ble tilbudt, finnes det ingen garantier for å i det hele tatt få oppsetning.

For å få støtte fra Norsk filmfond må riktignok alle prosjekter ha en intensjonsavtale med en distributør, men dette fratar ikke kinoene deres rett til å refusere filmer som ikke holder mål.

Norske filmer har nytt godt av patriotisk og kulturell velvilje fra distributører, kinosjefer og media, men med en dobling av antall premierer vil en større andel risikere å drukne i flommen. Drahjelp som til nå nærmest har vært en selvfølge, kan bli fordelt mer selektivt i framtiden.

I forbindelse med det kommende rekordåret har Rush Print derfor loddet stemningen hos ulike aktører i bransjen. De fleste uttrykker naturlig nok glede på vegne av det økte volumet, men er også opptatt av, og bekymret over, de utfordringer som vil kunne oppstå.

PLASSMANGEL

Direktør for Norsk filmfond, Stein Slyngstad, er blant de mest optimistiske:

–Det er ikke grenser for hvor mange norske filmer det er plass til på kino så lenge de er gode nok. Det som er synd er den defensive holdningen vi nå ser fra enkelte kinosjefer. De gir norske filmer et spesielt stempel, men norsk film er ikke en egen genre. Det går ikke an å si at for eksempel Lille frøken Norge konkurrerer med Villmark. De konkurrerer med det øvrige repertoaret.

–Norske filmer står dessuten kulturelt nærmere norske kinogjengere, og kinoene bør sørge for å ta vare på dem. Ikke nødvendigvis av idealistiske årsaker, for jeg tror ikke det å sette opp norske filmer svekker det økonomiske resultatet. De bidrar heller til å styrke publikums lojalitet og kinoenes identitet.

Nina Grünfeld er leder i forbundet Norske filmregissører. I likhet med Slyngstad er hun i utgangspunktet svært positiv til produksjonsøkningen.

–Vi har lenge ønsket oss et økt volum, men det vil unektelig oppstå nye problemstillinger. Det finnes et begrenset antall visningssteder, og kravene til kommersialisering blir sterkere i alle ledd. Dersom det kommer mange smale norske filmer, risikerer de i større grad å underlegges de samme kravene som ukommersielle filmer fra utlandet.

–Blant annet derfor har jeg tatt til orde for en innkjøpsordning for norske videofilmer for bibliotekene. Slik vil særlig folk i distriktene få bedre mulighet til å se filmene de har vært med å betale for, selv om de ikke når fram via kinoene.

Tom G. Eilertsen i Norske film- og tv-produsenters forening ser også at det kan bli plassmangel framover.

–Jo flere norske filmer som kommer, jo større blir forhåpentligvis interessen. Faren er at de minste vil drukne. Produsentene er klar over dette, og vet at det er naivt å tro at enhver norsk film vil kunne kjempe seg til den plassen på kino den fortjener. Det er rett og slett ikke nok saler tilgjengelig.

–Hvis økningen fortsetter, tror jeg kinoene vil bli stadig mer kresne på hvilke saler de gir den enkelte film. Vi kan se slike tendenser allerede. Det blir derfor viktigere å finne hver films potensielle målgruppe på et tidligere tidspunkt. Det må differensieres mer.

HARDERE KONKURRANSE

Bjørn Hoenvoll i Norske Filmbyråers Forening påpeker at det å lansere norske filmer blir en stadig mer omfattende jobb for distributørleddet.

–Før hadde ikke alltid en filmproduksjon distributør før filmen var ferdig. Nå involverer vi oss mye tidligere i prosessen, i markedsstrategier, klipping av trailere og så videre. Filmfondet setter det jo også som krav at prosjekter som gis støtte skal ha distributør.

– Jo større andel av kinofilmene som er norske, jo mer arbeid blir det dermed for distributørene. Jeg tror likevel ikke at filmer som det er verdt å lage vil ha problemer med å finne en distributør som passer for seg. Vi har en god bredde med ulike typer distributører og kan ta vare på det som kommer.

Filmdistributør Åge Hoffart har gjennom sitt selskap Oro Film as ansvaret for fire norske kinopremierer neste år (Villmark, Svidd neger, Gunnar Goes Comfortable og Plan B):

–På lang sikt er både kinoene og vi tjent med det økte fokuset på norske filmer og det økte produksjonsvolumet. Men konkurransen om oppmerksomhet og publikums gunst er større enn noensinne. Det skyldes selvsagt ikke bare at det er flere norske filmer, men også at presset på folks fritid er sterkere.

–Det som vil bli målbart neste år er hvorvidt kinoene er villige til å satse ekstra på de norske filmene eller om de må konkurrere på like vilkår med de utenlandske. Kinoene har tradisjonelt vist ekstra velvillighet overfor norsk film, men økte krav til inntjening gjør at vi ikke nødvendigvis kan regne med like mye drahjelp i framtiden.

Kinoene ser ut til å være det leddet som imøteser rekordåret 2003 med størst forbehold. Administrerende direktør i Film&Kino, Lene Løken, har for eksempel blandede følelser:

–Norske kinosjefer bør ha et ekstra varmt hjerte for norske filmer, men jeg vet at mange har en viss frykt for alle premierefilmene neste år. Dersom de fleste holder mål, gir det grunn til jubel, men hvis det kommer to-tre halvgode filmer etter hverandre, vil særlig ungdommen begynne å stønne over kvaliteten på norske filmer.

–I en periode nå har vi gitt kopistøtte i form av såkalte minilanseringer for å hjelpe fram den norske dokumentarfilmbølgen. Men det har etter min mening vært noen av disse som ville hatt best av gå rett på tv. Det bør kunne kreves særskilte kvaliteter dersom en dokumentarfilm skal opp på kino.

–Vi ønsker å være en støttespiller for norsk film, men midlene vi sitter på gjør det ikke mulig for oss å støtte massivt opp om 21 store lanseringer. For at vi for eksempel skal gi støtte til rikslansering, er vårt krav at det skal være filmer med stort potensiale i utgangspunktet, og det er ikke mange norske filmer som faller inn under denne ordningen.

SPRE PREMIERENE!

Filmsjef i Oslo kinematografer, Christin Berg, ønsker seg mindre flokkmentalitet med hensyn til lanseringstidspunkt:

–Vi har helt klart sett det som en oppgave og en styrke for kinoen å vise norske filmer. Det er ikke noe pliktløp vi kjører. Vi har forsøkt å gi filmene fokus, gode saler, lang kjøring, og ser ikke så strengt på besøkstall som ved andre filmer. Men med en dobling av antall norske filmer vil de risikere å bli behandlet mer på linje med utenlandske framover, og de som ikke holder mål vil dukke under raskere.

–Når vi på nyåret får én norsk première i uka, og det i høysesongen for utenlandske filmer i mellomsjiktet, blir det unektelig trangt. Det er et vesentlig problem at norske filmer ikke fordeles mer utover året, men klumper seg sammen i årets første måneder og på høsten etter filmfestivalen i Haugesund. Det sier seg selv at filmene ikke vil kunne få det fokuset, de salene og den tiden de trenger for å oppfylle sitt fulle potensiale.

–Distributører og produsenter må bli flinkere til å ta i bruk sommeren. Da kan vi gi bedre oppbakking i form av blant annet gode saler og garantier for at filmene skal få gå seg til over tid. Folk flest bor i Kina kom for eksempel opp 7. juni, og da la vi det inn som en del av avtalen at filmen skulle få gå lengre enn vi normalt ville gjort.

Stein Sørensen er programsjef for Bergen kino, og også han har visse forbehold i gledesrusen over filmrushet neste år:

–Det er ikke så enkelt at økt volum automatisk skaper økt interesse for norske filmer. Amerikanske filmer kommer med et stort internasjonalt markedsføringsapparat, og krever mindre innsats fra norske aktører for å etablere seg i publikums bevissthet. Norske filmer krever et ekstra løft fra både distributører og kinoer. Når du får så stort volum som 21 premierer vil det kreve utrolig mye ekstra innsats for å få dem synliggjort. Den kapasiteten finnes ikke i dag.

–Det har vært en uskreven politikk for Bergen kino å vise alle norske filmer, og jeg tror de største kinoene vil vise bortimot hundre prosent også neste år. Men noen vil komme til å lide. Vi må sortere ut og bruke energi på de filmene vi har tro på.

Kinosjef i Trondheim, Egil Akselsen, deler bekymringene til Bergen.

–En nasjonal produksjon som er anerkjent hos publikum, er positivt for kinoen, og når norsk film lykkes er det et kjempeløft for kinoen som helhet. Men vi får et markedsføringsproblem dersom filmene kommer for tett.

–Vi har for eksempel pleid å ta i mot skuespillere og regissører med åpne armer i forbindelse med lanseringer, men risikerer nå å måtte si nei til enkelte. Norske filmskapere kan ikke lenger automatisk forvente at vi kjører egne opplegg rundt filmene deres.

For mye av en god ting kan være helt fantastisk, sa Mae West. Tiden vil vise om det også gjelder for norske kinofilmer.

Planlagte kinopremierer i 2003:

«Salmer fra kjøkkenet», januar

«Olsenbanden jr. går under vann», 7. februar

«Jonny Vang», 14. februar

«Ulvesommer», 28. februar

«Villmark», februar

«Gunnar goes comfortable», februar

«Slipp Jimmy fri», mars

«United», april

«Bare på jobb», påsken

«Bazo», påsken

«Svidd neger», påsken

«Fia og klovnene», skolestart

«Plan B», august

«The Beautiful Country», høsten

«Buddy», høsten

«Lille Frøken Norge», høsten

«Kaptein Sabeltann», desember

«Mors Elling», desember

Samt 2—3 uavklarte.

Kilde: Norsk filmfond