Vi nordmenn elsker svenske og danske filmer. Det er bare så synd at kjærligheten ikke blir gjengjeldt. Hva skal til for at drømmen om et nordisk marked skal bli virkelighet?

Av Lena Malnes

Aki kaurismäki vant tidenes første nordiske filmpris med filmen Mannen uten minne. Ifølge Åse Kleveland i Det Svenske Filminstituttet skal prisen være en pådriver i samarbeidet mellom de nordiske film- og tv-bransjene. Et nordisk marked ville gitt både større publikum og bedre samfinansieringsmuligheter for våre filmer.

Men faktum er at det nok må mer til enn en filmpris for at det nordiske markedet virkelig skal bli en realitet. For de nordiske landene har ikke så mye til felles som vi kanskje liker å tro. I følge Dag Alveberg, produsent i Maipo og tidligere direktør for Nordisk Film og tv-fond, er nordmenn de eneste som ser nordiske filmer. Han mener det har sammenheng med vår historie: at vi har ligget under både Danmark og Sverige, og har en forestilling om at det som kommer derfra er «finere». Foreleser i filmvitenskap på Høgskolen i Lillehammer, Søren Birkvad, er enig:

–Generelt er nordmenn mer åpne til nabolandenes kultur enn omvendt. Det er blant annet derfor jeg etter mange år i Norge fortsatt kan holde på mitt danske språk.

Dansken Per Nielsen, som er langfilmkonsulent ved Det svenske filminstituttet, har lenge vært opptatt av det nordiske filmsamarbeidet. Han mener den danske mentaliteten ikke lenger er særlig nordisk:

–Den generasjonen som nå går på kino, har ikke noen bevissthet om at de er skandinaver. De er dansker og europeere.

INNGRODDE FORESTILLINGER

En av de største hindringene for at norske filmer skal bli tatt inn i varmen, er den inngrodde forestillingen om at norske filmer er dårlige. Alveberg forteller:

–Da Frida ble satt opp på kinoene i Danmark, stod det på plakatene: «Advarsel, advarsel! Dette er en norsk film!»

Og han er ikke i tvil om hva som er årsaken til at forestillingen har fått festet seg:

–Elendige norske filmer har i årevis blitt distribuert ved hjelp av offentlig støtte. Slik har vi mistet tillit. Det har blitt skapt en myte tilsvarende den vi har om «finsk fjernsynsteater».

Birkvad kan skrive under på at det har dannet seg spesielle forestillinger om norsk film, men at nordmenn selv har bidratt til disse.

–Særlig blant intellektuelle nordmenn har norsk film lenge vært «en joke». Dette har smittet over på dansker og svensker. Jeg husker blant annet at en dansk anmeldelse av Heftig og begeistret innledet med: «Dette er en dokumentar. Den er norsk». Dette for å skape en forventning om en dårlig film. Anmelderen skrev det som en kontrast til resten av anmeldelsen, som var svært god.

Alveberg mener det er viktig at vi begynner å distribuere kvalitetsfilm, for å skape en signaleffekt. Han forteller at han for eksempel heller enn å selge en film som «norsk», ville selge den som «fra produsenten av Elling».

Men er det fortsatt slik at norsk film er dårligere enn dansk og svensk?

–Ja, mener Birkvad, og utdyper: – Den danske filmsuksessen, som stort sett består av dogme, er et overskuddsfenomen. Norsk film har ennå ikke kommet dit at den kan skaffe seg et slikt overskudd. Danmark har hatt filmskole siden 1968, Norge har ikke fått det før nå. Lars Von Trier, for eksempel, er et produkt av skolen og den senere utviklingen. Han lærte å beherske teknikken perfekt, og bare slik kunne han gå tilbake til den grunnleggende historien, og den luksus å skape dogme. Dette vil komme til Norge, men til nå har man prøvd for hardt.

Nielsen mener Norge nå er i den situasjonen Danmark var i for noen år siden:

–Nattevakten var vendepunktet. Inntil da var det bare dansk barnefilm som gikk bra på kino. Alle andre danske filmer ble dømt for å være kjedelige eller gammeldagse. Nattevakten viste at danske filmer kunne være samtidshistorier som, uten å anstrenge seg, på samme tid kunne ha humor og alvor.

ULIKE FILMTRADISJONER

Birkvad peker på at dagens situasjon har vokst ut av de nordiske landenes ulike historiske filmtradisjoner:

–I både Sverige og Danmark finnes en sterkere filmtradisjon og filmkultur. Norge har historisk sett hatt et lunkent forhold til film. Dessuten har det vært et ekstra sterkt skille mellom kunst med stor K og det kommersielle. Dette kan igjen forklares med den sterke litterære tradisjonen i Norge, som har vært større enn i de to andre land. Den litterære suksessen på slutten av 1800-tallet har på mange måter vært en svøpe. Den har skapt tunge institusjonelle rammer, der det nasjonale og samfunnsengasjementet har vært viktige drivkrefter for kunsten. Tradisjonen i nabolandene har vært mer flegmatisk, og de har kunnet utvikle en større selvbevissthet innenfor film.

Hva er så løsningen for norsk film og for det nordiske samarbeidet?

Nielsen ser det som svært viktig at det satses skikkelig på gode talenter, slik at de kan gjøre karrierer som filmskapere, og slipper å måtte jobbe med andre ting for å overleve økonomisk:

–Se på Pål Sletaune og Marius Holst. De er begge store talenter som har måttet lage reklamefilmer for å klare seg. Slik har de blitt gode håndverkere på ultrakorte formater, men henger litt etter på de store formater.

–Filmskaperen må sees på som en kunstner. Konsulenten skal hjelpe og veilede, men det er kunstneren som bestemmer.

Både Danmark og Sverige har vunnet Emmy-priser for tv-serier. Dette mener Nielsen er resultatet av nettopp satsning på unge, slagkraftige typer. I Danmark er det tett forbindelse mellom tv- og filmproduksjon. For å få fornyet dramatikken, har man helt avskaffet fast ansatte. Dette skjer også i Sverige.

NORSK OG TRENDY?

Unnur Sande i New Nordic Films (bransjetreff for nordisk film under Filmfestivalen i Haugesund) mener at vi, for å hevde oss, må finne «det norske» – i likhet med det som skjer på Island:

–Islandsk film blir sett på som svært eksotisk. Den typen «bølge» kan vi også få her i landet – med nettopp «det norske».

Nielsen ser tendenser til nettopp noe slikt:

–Detektor var veldig norsk. Å finne «det norske» kan bli supertrendy! Poenget er at det må være moderne og ha relevans.

Birkvad peker på Heftig og begeistret som en slik film:

–Den er en fantastisk vellykket blanding av ting som er veldig norske: den spiller på «nasjonal kitch», og trekker den helt ut. Samtidig er det en film som ikke prøver å være så kunstnerisk, men har en ærlighet i seg.

Nielsen mener det må mer til enn felles nordisk finansiering eller Nordisk Råd for å skape et marked eller kulturområde de nordiske landene imellom:

–Vi må lage felles tv-serier og felles filmer, som både i utgangspunktet, geografien og tankegangen utnytter og dyrker våre forskjeller. Slik blir vi fortrolige med hverandre.

Avslutningsvis sammenlikner Nielsen Norden med en familie som ikke fungerer, og etterlyser herved en familieterapeut.