Norske filmskapere mener norsk filmkritikk har degenerert til ubegrunnet synsing og intetsigende forbrukerveiledning.

Det tar tre år å lage en film, med store menneskelige og økonomiske ressurser investert, mens det kan ta tre minutter for en filmanmelder å slakte den og gravlegge filmen økonomisk. Viser norske kritikere nok ansvar og faglig tyngde når de anmelder film?

Norske filmskapere opplever at nivået på filmkritikken har sunket. De savner større grad av begrunnelse og en bredere forståelse av mediet i anmeldelsene.

Unni Straume er vel den norske regissøren som har fått hardest medfart av kritikerne i år, for sin film Musikk for bryllup og begravelser. Hun er fortsatt sjokkert og såret over noen av kritikkene filmen hennes fikk etter premieren i Haugesund:

–Jeg vil karakterisere noen av dem som usaklige, ondsinnede og faglig absolutt uholdbare. Disse kritikerne uttaler seg svært negativt på grunnlag av hva de selv føler og synes, uten noen faglig begrunnelse. Jeg forventer av en kritikk at den har en profesjonalitet og distanse som går utover en rent følelsesmessig reaksjon. Når vi jobber i tre år med et filmprosjekt må vi disiplinere oss i forhold til våre følelser, mens anmelderne gjerne skriver kritikken ut fra sin umiddelbare reaksjon. Det er sleivete. Film er riktignok et emosjonelt medium, men man burde kunne forvente av kritikerne at de klarer å bedømme en film utover sin egne følelser.

Er ikke kritikerens rolle først og fremst å veilede publikum i valg av kveldens kinovalg?

–Kommersialiseringen av pressen har ført til at de først og fremst skal selge aviser, og i den utviklingen har kritikerne mistet sin integritet, mener jeg. For 20 år siden var ikke filmkritikerne engstelige for å være i utakt med det brede publikum. Nå bærer anmeldelsene preg av leserpleasing. Kritikernes mening og opinionsmeningen sammenfaller i stadig større grad. Jeg vil tro lesere kjøper aviser også fordi de ønsker å lære noe nytt. Kritikeren skal være øyet som ser filmen, men de skal gi noe mer enn det publikum kan se selv. Når kritikerne legger seg på et så lavt nivå, senker de sin egen status. De kunne hatt en intellektuell og kunstnerisk betydning for filmmediet, men de er ikke opptatt av det. Det fører til at folk vender seg vekk fra kritikken når den ikke er interessant.

TERNINGENS FORBANNELSE

Straume mener det vises for liten åpenhet i forhold til ulike genre:

–En anmelder som Brita Møystad Engseth i Dagsavisen, som går ut på forhånd og uttaler at hun foretrekker amerikanske actionfilmer, hva har hun å gjøre som anmelder av min film? Hvorfor skal hun da få påvirke salget av min film? Det er nesten så man kunne saksøkt avisen for økonomisk tap, for hun vet jo allerede at filmen er utenfor hennes interessefelt. Man bør kunne forvente at hun sender en annen anmelder på min film som har et åpnere sinn. Noe slikt tar jeg ikke seriøst, men det preger leserne. Det må finnes en kjærlighet til mediet i bunn for en filmkritiker, mener jeg. Jeg har tvert imot opplevd en forakt overfor mitt eget fag i forbindelse med min siste film.

Det hender jo publikum finner fram til filmene på tross av dårlige kritikker. Hvor mye betyr en dårlig anmeldelse for en norsk film?

–Bortsett fra noen intervjuer i forbindelse med lanseringen, har ikke norske filmer noe større lanseringsapparat. De avhenger av gode kritikker for å nå et publikum. Særlig en film som Musikk, som skal nå et voksent publikum som kanskje går på kino bare en gang i måneden, og ikke vil risikere å kaste bort kvelden sin. Kritikken er dessuten viktig for pressen selv, fordi den preger oppfølgingen av filmen videre. Under visningen i Venezia var publikum meget positive, men de utsendte journalistene fra de norske avisene som hadde gitt filmen dårlig kritikk, lette etter de negative stemmene. Vi kjente oss overhodet ikke igjen i avisenes dekning av filmens mottagelse.

Har filmskaperne noen mulighet for å forsvare filmen sin mot dårlig kritikk? Hvis kritikkene er så dårlig funderte, hvorfor tar ikke filmskapere til motmæle mot anmelderne?

–I Norge finnes ingen kultur for å gå ut i polemikk med anmelderne, men det burde vi kanskje. Det er jo også en form for dialog som kunne vært spennende. Roberto Begnini gikk nylig ut mot italienske kritikere etter han fikk negative anmeldelser. Jeg var takknemlig da Lars Saabye Christensen og Margreth Olin gikk ut og forsvarte filmen min, for det er vanskelig for en filmskaper å forsvare seg mot kritikken selv. Jeg synes anmeldelsene generelt har blitt mer ondskapsfulle, og det henger kanskje sammen med at man i Norge i det siste har utviklet en kultur for mobbing, som merkes i alle media.

Mener du din kritikk gjelder generelt for anmelderne?

–Det er flere kritikere jeg respekterer, som Per Haddal og Anne Hoff og flere i distriktsavisene, fordi de tilfører filmen noe i anmeldelsene sine. Kanskje er det terningkastpraksisen som har ødelagt norsk filmkritikk. Vurderingen skal være mulig å lese ut av anmeldelsen, mener jeg. Terningkastet fører bare til at folk slutter å lese hele anmeldelsen. Et tankekors er at terningkastet er symbolet på lykke og fromme, nettopp det motsatte av en faglig kyndig lesning.

MAGEFØLELSEN DOMINERER

Axel Helgeland har vært produsent på flere norske filmer, sist på Jeg er Dina, som fikk betraktelig bedre mottagelse i Danmark enn i Norge. Han mener norsk filmkritikk ofte er mer preget av kulturpolitiske vurderinger enn av filmen selv:

–Jeg vet ikke om norske filmkritikere er generelt dårligere eller bedre enn i andre land. Kritikere og anmeldere jobber under ulike premisser. God kveld Norge er ikke det samme som Morgenbladet, skal vi huske. Noen er ute etter å lage forbrukerveiledning, mens andre vil lage dypsindige kunstneriske analyser. Når det er sagt, savner jeg en mer intellektuell filmkritikk. Hvis du primært ser på riksavisene og nrk Radio synes jeg kritikken preges mye av «gut feeling». De sier hva de liker eller ikke liker, men du ser sjelden noen gjennomgående analyse. Jeg mistenker at det er fordi det ikke finnes så mye resonnement i bunn. Velsignet være Film&Kino som forsøker å gi analysene plass.

Litteraturkritikere pleier å hevde at kritikken er viktig for å gå i dialog med og utvikle litteraturen videre. Har filmkritikerne det samme synet?

–Det rådende synet blant anmelderne er at de er på lag med forbrukerne – i den grad at de er hjernevasket til å henvende seg til det de tror er sitt publikum. Det er sikkert ikke så ille fra forbrukernes synspunkt, men det gir ikke noe til filmskaperne.

Hva er det som er galt med anmeldelsene?

–Jeg opplever liten vilje til å anmelde film på filmens premisser. Det kommer andre førende politiske tanker inn i bildet. Anmelderne spør ofte om man burde lage den og den type film i Norge, om man burde bruke norske penger på det og det prosjektet. Du trenger ikke gå lenger enn til mottagelsen av Jeg er Dina for å se dette fenomenet. Kritikerne var vel så opptatt av casting og engelsk dialog ut fra en kulturpolitisk synsvinkel, som fra en kvalitetsvinkel. Det var knapt noen som forsøkte å analysere filmen som en adaptasjon av Dinas bok. Det ville vært interessant, særlig siden så mange nordmenn har lest den boka. Men jeg mistenker at filmkritikerne selv ikke hadde lest boka.

HAUGESUND – NORSK FILMS

WATERLOO?

Oppfører kritikerne seg annerledes mot norsk film enn utenlandsk?

–Jeg opplever ikke at det foregår noen særbehandling av norsk film, og jeg ønsker heller ikke at anmelderne skal foreta det. Premissene må være de samme. Men jeg ønsker at anmelderne er seg mer bevisst hvor stor betydning for filmens kommersielle resultat en kritikk kan ha. Av og til ser du ganske hensynsløse kritikker med ufin språkbruk og en arrogant nedlatenhet for det arbeidet som er nedlagt i en film. I stedet for å utstille dødningehoder burde kritikerne skrive med en viss respekt for at de er førstelinjedommerne i møtet med et prosjekt som har blitt gjennomført med en viss innsats, både menneskelig og økonomisk.

Mange filmskapere kvier seg for å lansere filmen sin i Haugesund. Har filmfestivalen blitt norske filmskaperes Waterloo?

–Det er nok noe i det, av to grunner: Dårlig kritikk får tid til å sette seg i markedet før kinopremieren. Den blir oppsummert og megafonert ut i andre medier og spredd kjapt, siden det er så mye fokus på festivalen. For det andre kan du oppleve en slags massepsykose i Haugesund. Kritikerne er tilstede i en felles atmosfære og de tenderer til å påvirke hverandre. Men dette kan virke positivt for filmer også, som med Kristin Lavransdatter, som var en event i Haugesund. Til tross for mye skriverier om problemer med produksjonen, utviklet det seg en atmosfære av begeistring, og det betydde nok mye. Filmer som retter seg fortrinnsvis mot voksne mennesker er avhengige av kritikken på en annen måte enn ungdoms- og barnefilmer. For filmer som James Bond og Harry Potter, spiller kritikken ingen rolle.

Norge er kjent for sine litterære tradisjoner, men har ikke så lange tradisjoner for det visuelle. Opplever du at filmkritikerne har følsomhet for bildet?

–De er ikke så veldig trenet til å se filmatiske virkemidler. Det er sjelden de kommer inn på rytme og billedspråk bortsett fra når det er veldig påtrengende, som i dogmefilmene. Jeg kunne ønske meg at de viet mer oppmerksomhet til casting og skuespill, også.

Skal en filmkritiker elskes av bransjen?

–En kritiker er først og fremst trofast mot seg selv og sitt publikum. Men det er ingen grunn til at kritikerne ikke kan ha en saklig dialog med filmskaperne, avslutter Helgeland.

REN FORBRUKERVEILEDNING

Pål Sletaune har vært jevnt godt behandlet av norske kritikere for sine filmer, men har nærmest sluttet å lese norsk filmkritikk.

Hvor finner vi de gode kritikerne?

–Janet Maslin, som før skrev i The New York Times, skrev innsiktsfullt både ut fra det rent filmfaglige og det menneskelige. En anmelder bør ha et skarpt analytisk blikk. At man har kjennskap til filmhistorien tar jeg som en selvfølge. En kunstkritiker må kunne kunsthistorie fra før bibelsk tid. Filmhistorien er så kort at det burde være overskuelig å ha kjennskap til den.

Sletaune opplever at norske filmkritikere forteller ham veldig lite om film, med noen få unntak.

–Alt dreier seg om å veilede forbrukerne. Det gjelder alt i Norge, synes jeg. Hele Norge er blitt rene forbrukerrapporten. Om du sammenligner med danske Weekendavisen og Politiken og svenske Dagens nyheter, finner du en interesse for film som kunst, som ser utvikling og som kan utfordre både filmskapere og publikum. Det jeg savner i norsk filmkritikk er mer refleksjon og mindre markedsorientering.

Men ikke alle anmeldere kan jobbe under vilkår som de i Weekendavisen?

–Jeg skjønner at det er en helvetes jobb å være anmelder, for man løper jo fra den ene filmvisningen til den andre, og så rett på jobb og skrive. Når en anmelder må se tre filmer på én formiddag, får du ikke mye overskudd til å sammenligne forholdet mellom Robert Bresson og Lukas Moodyson, for eksempel. Jeg skulle ønske pressen ikke så seg nødt til å anmelde absolutt alt som kommer til landet. Mange av de utenlandske filmene selger uavhengig av den norske kritikken. De avisene som har kapasitet burde bruke ressursene sine bedre på de filmene som fortjener det, med større dybde. Jeg savner også at man tenker litt bredere – går inn i tendenser og ser på de ulike temaene til og med over grensene – hva skjer i film og litteratur og kunst for tiden? Jeg tror mange er interessert i den type refleksjoner.

Skal ikke anmeldelsene også fungere som forbrukerveiledning?

–Det er klart jeg mener dette fordi jeg personlig synes film er et kunstnerisk medium. Men jeg ønsker faktisk at man skal ta film på dødelig alvor. Jeg vil gjerne ha tekst. Mye tekst. Et bilde som dekker 80 prosent av avissiden sier meg ingenting. Om ikke norske filmanmeldere øker vanskelighetsgraden, fordummer de leserne sine. Jeg mener man kan forlange av kritikerne at de er mer innsiktsfulle om film enn folk flest, og at man kan lære noe av å lese en anmeldelse. Ellers vil man aldri øke interessen for film hos folk.

Hva synes du om den norske filmkritikken? Send oss gjerne dine synspunkter i form av et innlegg. Redaksjonens mailadresse er: [email protected]