Den nye satsingen på lavbudsjettfilmer har sin pris i form av lavere honorarer og nedprioritering av miljø og sikkerhet, hevdes det.

Ti norske lavbudsjettfilmer er i gang. Syv av disse har fått produksjonsstøtte fra Norsk Filmfond på under et år, med et budsjett på mellom to og ni millioner kroner (se for øvrig oversikten på Filmfondets hjemmeside). Flere i bransjen er som kjent bekymret for at satsingen, og det som oppleves som underfinansiering av filmer, skal få negative konsekvenser. Produsenter tvinges til å bryte tariffer, hevdes det, samtidig som sikkerhetsrutiner og miljøhensyn får lide. Av redsel for å ikke få jobb, tar mange oppdrag under vanlig honorar. Mange spør seg hvordan dette vil påvirke filmfaglige hensyn, når enkelte fagfunksjoner og tekniske tjenester ikke lenger tas i bruk.

Norsk Filmfond – som har blitt utsatt for noe av kritikken – mener det er produsentene som har ansvaret for at prosjektene blir gjennomført i henhold til avtaler om lønn, sikkerhet og miljø.

–Hvis brudd på sikkerhetsrutiner, miljøhensyn og tariff forekommer, mener jeg det er produsentenes ansvar. Vi godkjenner ikke prosjekter hvor det kalkuleres med for lite penger til å lage filmen, konstaterer filmkonsulent Erlend Loe i Norsk Filmfond.

Loe hevder at han aldri har bedt noen om å lage “dogmefilmer” i Norge og får støtte fra kollega Karin Julsrud. Hun mener det må være opptil den enkelte produsent å ta ansvar for at hver enkelt film blir gjennomført på anstendig vis, både økonomisk og personalmessig.

–Som konsulent i Filmfondet kan og skal jeg stille kritiske spørsmål underveis. Jeg tror det kan stilles langt flere spørsmål enn det ofte blir gjort. Jeg mener også at trang økonomi befordrer snarere enn hindrer kreativitet i en rekke sammenhenger, sier Julsrud.

Julsrud stiller også spørsmål ved begrepsbruken i debatten.

–Har vi virkelig fått en ny filmbølge i Norge som kan plasseres under kategorien ”de nye, norske billigfilmene”? At det lages, og i løpet av det siste året er gitt støtte til, enkelte rimelige filmproduksjoner ut fra en norsk standardmodell for hva en film skal koste, er riktig, men jeg tror vi må passe oss for å bli unyanserte.

Loe mener at så lenge noen kommer med et manus det svinger av, sitter pengene løst. Han etterlyser dessuten en konkretisering av påstander om tariffbrudd og underfinansiering.

–Hvilke prosjekter gjelder det? Og hvorfor mener man eventuelt at manglene bør spores til Filmfondet og ikke til produsenten?

RESTRIKTIVT MILJØ

Filmfotograf John Christian Rosenlund (Øyenstikker) startet debatten med sitt innlegg på nettstedet til Rush Print, under tittelen ”Norsk film i fare!”. Han hevder at en konsekvens av Filmfondets iver etter å lage billige filmer er at produsentene oppfordres til å bryte lønnsavtaler, sikkerhetsrutiner og miljølover. Han advarer i likhet med Norsk Filmforbund mot at den filmfaglige ekspertisen er i ferd med å drepes og at stabsfunksjonene står i fare for å forsvinne. Men å komme med konkrete navn eller prosjekter er ikke så lett.

–Ingen vil bruke navnet sitt i en slik sammenheng. Miljøet er så lite at selv å forklare et tilfelle gjør at “alle” vil kjenne igjen vedkommende, forteller Rosenlund.

Han understreker også at filmarbeidere er svært lojale ovenfor prosjektene de jobber på. –Man har selvfølgelig de største ambisjoner når man skal lage film. En regissør eller fotograf som går i gang med et lavbudsjettprosjekt, vil alltid strekke strikken så langt han eller hun kan. For å få prosjektet i havn, ender man opp med å si ja til en pakkeavtale med en ”billig” debuterende lysmester, siden det er bedre med en debutant enn ingen lysmester. Samme hvor mye man brenner for tariffer og solidaritet – når det kommer til å beskytte filmen gjør man det meste. For å unngå dette, er det produsenten og fondet som bør verne regissøren, prosjektet og følge de spilleregler vi har, sier Rosenlund.

Produsent og regissør Thomas Robsahm mener det er produsentens ansvar å ikke akseptere mindre budsjetter enn prosjektet trenger. Han mener samtidig at bildet er mer nyansert.

–Jeg har forståelse for bekymringen hos enkelte i bransjen, men samtidig synes jeg fondet gjør en god jobb med å stimulere til økt produksjon. Spørsmålet er om det er fondets ansvar å avgjøre hvem som skal debutere som regissør, eller om det er produsentene som skal avgjøre dette. Fondet må jo forholde seg til de søknadene de får. Trygve Hagen peker i sitt debattinnlegg på at fondet bestemmer for mye, men å nekte noen å debutere vil jo være å overprøve søkerne det også. Likevel er det åpenbart at vi i dag har for mange debutanter i forhold til hvor mange som får anledning til å ha kontinuitet. Jeg håper produsentstøtten vil bli brukt på en slik måte at den sikrer kontinuitet for de som har vist åpenbart talent. Produsentene bør inngå langsiktige samarbeid og ikke forholde seg kun til enkeltprosjekter, sier Robsahm.

Han mener videre at vi ikke bare skal lage lavt budsjetterte filmer, men at ny teknologi gjør det lettere og billigere å opprettholde en kontinuitet.

–Vi som produsenter må ikke akseptere å redusere kalkylene dersom vi finner det uforsvarlig. Så får heller fondet bestemme hvor stor andel de er villige til å gi i støtte av det aktuelle budsjettet.

IKKE JOBB TIL ALLE

Stadig færre filmer har blitt produsert for samme pengesum i Norge. Sju premierer i fjor er ikke mye, og filmkonsulent Harry Guttormsen mener dette krever at man tar tak.

–Det er ikke kontroversielt eller skandaløst, men høyst nødvendig at bransjen bryr seg om dette oppsiktsvekkende misforholdet.

Han peker på økt interesse for at den “enkle” samtidshistorien med vekt på det menneskelige drama gir grunnlag for gode filmer som publikum vil ha, samtidig som nordiske distributører flytter noe fokus over mot lokal film og ser muligheten til å tjene penger.

–Dette fører til investeringer i hittil ukjent størrelsesorden i vår hjemlige bransje. Det er Filmfondets oppgave å bidra til mer film for pengene, men det er bransjen selv som bereder grunnen for at det er mulig, sier Guttormsen.

Loe poengterer at det er mer interessant at det tas sjanser og lages film over en lav sko, enn at det lages noen få filmer i et trygt miljø hvor det til en hver tid er jobb til alle. Han tror sjansen for at det skal komme interessante filmer ut av det er større.

–Jeg mener helt klart at kvantitet er et poeng. Og særlig som medisin mot et flegma som har ligget i bransjen tidligere. Slik jeg ser det har for mange kjedelige filmer blitt støttet med for mange penger. Det som sjelden sies rett ut er at den norske filmbransjen kun blir virkelig interessant i det øyeblikket den klarer å møte et norsk publikum. Det hjelper ikke med all verdens profesjonelle filmfolk så lenge filmene ikke når ut, sier Loe.

Rosenlund synes det er bra at trenden med færre norske filmer snus, men er opptatt av man klarer å opprettholde et bredt fagmiljø.

–Hvis en samlet stab ender opp med å bli fem debutanter, så er det uinteressant at det lages flere filmer, mener Rosenlund.

Robsahm er ikke i tvil om at vi må produsere både dyre og billige filmer i Norge.

–Det kan ikke være sånn at vi bestemmer oss for at nå skal vi lage billigfilmer, men det er det vel heller ingen som mener. I Danmark har man produsert begge deler hele tiden. Det man har påpekt i Norge er at mange av filmene har kostet mer eller mindre det samme, og at pengene ikke alltid har havnet på lerretet. Den nye teknologien betyr jo at man kan få økt kontinuitet takket være lavbudsjett-produksjonene, uten å gå på akkord med tariffer og arbeidsmiljø, eller kvaliteten på filmene. Alt må dessuten ikke skytes på video for at det skal bli billig. Man kan også gjøre lavbudsjett-produksjoner på film, sier Robsahm, som mener debatten i for stor grad har basert seg på rykter.

–Det er viktig med debatt, men man må ikke svartmale situasjonen.