Er det gammeldagse norske dyder som hindrer den norske dramatikken fra å få en moderne fortolkning på kino og fjernsyn, undrer Per Nielsen, nåværende langfilm-konsulent i Svensk Filminstitutt.

Hva kan det skyldes at filmen i Norge har det så vanskelig? Eller skulle man ta munnen full og utvide begrepet til Drama? Hvordan kan det ha seg at dette landet – som har en av de beste kino-systemer i hele verden, og har fostret kjemper som Ibsen, Hamsun, Kjærstad og Gaarder, og you name them – ikke får laget moderne filmer og tv-serier?

Det kan neppe skyldes at man ikke har vært oppmerksom på problemet. Norge var det første og eneste stedet man tok manusutvikling på alvor, blant annet ved å etablere Statens Studiesenter for film (senere Norsk Filmutvikling, nå nedlagt). Det er også i Norge det er blitt luftet de første tankene om å opprette et utviklingssted for tv-produksjoner. Det er godt tenkt, hva nå enn det fører med seg. I Norge har man ved å samle de gamle institusjonene på ett sted fått etablert et imponerende filmfond. På papiret har fondet en dyktig konsulentflokk som skal coache og dyrke den ikke helt selvkjørende norske filmdramatikk.

Man lager riktignok såpass mange filmer at det oppstår noen gode, ja, enkelte små mesterverker. I min (danske) hukommelse framstår Huset på Kampen, Elling, Flåklypa Grand Prix, Eating Out, Kjell-Elvis, Heftig og begeistret som de klareste stjerner. Men det er også andre, ingen tvil om det. På tv-fronten har vi utenfor Norge ikke interessert oss for norsk drama siden Fleksnes sluttet å være morsom. Jeg er lei for det, men sånn er det.

Enkelte kortfilmer og novellefilmer, og noen dokumentarprogrammer, sniker seg av og til inn på danske og svenske tv-skjermer, men det kan ikke måle seg med den interesse alle i Norden har for Norges vintersport-stjerner eller forfattere eller musikere. Why?

Kanskje handler det om noe så banalt som talentpleie – eller enda verre: om å finne og pleie sine stjerner med samme entusiasme og nøkterne klarhet man utviser når man snakker om å skape rom for å utvikle og skrive prosjekter.

I Norge eksisterer det en åpenhet for at alle som ønsker det kan forsøke å skrive for film. Det slo meg da jeg ble introdusert for den norske arenaen for manusutvikling. Med unntak fra Island finnes det ikke i noe annet land flere personer som med den største selvfølgelighet mener de er manusforfattere. Eller regissører. Eller begge deler. Her hersker ingen uttalt ydmykhet, men et friskt mot som er en fantastisk drivkraft. Dette motet kan også ses i alle klagene overfor konsulenter og beslutningstakere som (naturligvis) ofte takker nei til alle manusforslagene. For det klages veldig mye. Kanskje også på en god måte, men i hvert fall iherdig, og med hva vi på dansk kaller tyrkertro på egne evner.

Om vi holder oss til en utvidet forståelse av begrepet tyrkertro, så er det ikke mye av denne troen som kan spores i Norges samlede dramatiske output. Selv om Danmark etter hvert er blitt betraktet som et rasistisk og i hvert fall fremmedfiendtlig område, så kommer likevel ikke dette til uttrykk på film og tv-siden, verken på det dramatiske eller skuespillermessige plan. For her blomstrer det multi-etniske. Så hvorfor ikke i Norge? Jeg kjenner til mange fantastiske prosjekter, og i siste nummer av Rush Print nevnes Khalid Hussains Import-Eksport, som etter min mening burde ha blitt produsert for lenge siden. Her møter vi en stemme som ikke bare er invandrer, men også norsk, og især fornyende, som Josef Fares eller Colin Nutley er det i Sverige.

Det er ikke utelukkende fra “de fremmede” fornyelsen skal komme, men den kommer i hvert fall ikke om man er sen på avtrekkeren og ikke greier å smi mens jernet er varmt. Man tuller og tøver for lenge.

Det er ingen grunn til å etterape verken Sverige eller Danmark, verken i tematikken eller måten å produsere på, med mindre det er påtrykk fra kunstnerne selv om å gjøre tingene på en ny måte.

Det må ikke utarte til en utlysning eller konkurranse om å lage billig film eller komme på det mest aktuelle samtidstema, der en gruppe lærde og kloke besteborgere og konsulenter skal diskutere seg fram til en vinner. Det er det særegne ved den norske “ideologi”: At ideer initieres fra bevilgende myndigheter. Omtrent som en tysk keiser kunne bestille kunstverker i forrige århundre, eller en partisekretær i den gamle sovjetstaten.

Drivkraften om fornyelse skal komme fra de skapende kunstnerne. De skal rope og kjempe for sine ideer og sette Norges filmlandskap på hodet, ved å provosere og etablere seg som foregangsmenn og kvinner – slik danskene Von Trier, Vinterberg & Kragh Jacobsen etablerte dogme-ideen som alle måtte danse etter om de ville være med på en ekte fornyelse. Noe som ikke var så planlagt at man kunne forutse konsekvensene. Noe som egentlig er i slektskap med filmens natur: at man ikke kan forutse om folk liker den eller ikke.

Forestillingen om hva folk vil ha, er vel den verste av alle småsykdommer som norsk dramatikk er rammet av. Her holder man fast ved et foreldet mainstream-begrep, som har direkte forbindelse til en type personer og segmenter som ikke lenger orker å gå på kino. Riktignok har nasjonen iblant gått mann av huse for å se Norske produksjoner som Kristin Lavransdatter. Men er det her framtiden ligger? Eller mainstreamen? Er det fortsatt umaken verdt å spekulere i å lage filmer med Olsen-banden?

Det er svært vanskelig å gi råd og konkludere med noe som helst i disse spørsmålene. Nesten like vanskelig som å forklare hvorfor så mange gode norske fotballspillere ikke kan lage et bedre landslag. Det er noe mystisk ved det.

Jeg har i mitt konsulentarbeid med norske forfattere og regissører ikke sett annet enn et nivå som ligger fullt på høyde med danske og svenske kolleger. Men likevel går det galt. Enten i produksjonen, i de bevilgende instansers hender, i castingen, klippen eller i det hele tatt.

Det er som om en ukjent dimensjon eller tradisjon setter inn og stiller betingelser for alle filmideer – og er med på å homogenisere dem. Eller rett og slett gjør dem litt gammeldagse å se på.

Det er som om man ikke kan se at folk på 60 faktisk er like gamle som medlemmene i Rolling Stones; at de ivrigste kinogjengerne i 20-årene gikk i barnehage da Tarantino slo igjennom; og at den kollektive bevisstheten ikke lengere består av gamle velprøvde norske dyder og samlingspunkter som flatbrød, mysost og frisør-stilen i Hotel Cæsar.

Så kanskje er det gode grunner til at det ikke skjer noe i norsk dramatikk. Kanskje er det bare et av de mysterier som tilhører samme kategori spørsmål som hvorfor nordmenn liker danskene bedre enn de liker svenskene; hvorfor den norske kongefamilien nesten frivillig oppsøker skandaler; hvorfor det kommer mystiske tegn og geometriske mønstre i kornåkre og hvorfor Norge har det landslaget i fotball som de har. Absurde paradokser, som ikke gir noen mening i galskapen. Og det er galskap det er mest bruk for: Den skapende kraft, som enkelte er i besittelse av og ikke makter å undertrykke, som gjør at de kan kalles kunstnere og (nesten) er kompromissløse.

Jeg tror man må forsøke å få nettopp kunstnerne til å bli viktigere brikker i puslespillet enn de bevilgende myndigheter – at man må erkjenne at veien fram tilrettelegges utenfor de statsstyrende organer, at man må ha alle antenner og paraboler ute om det helt usannsynlige skulle skje, at en kunstnerisk elite vil samle seg og rope ut et par meninger og visjoner tilstrekkelig høyt. Om ikke annet, for å fylle pausen mellom to reklamefilmer.

Per Nielsen er dansk dramaturg

og svensk langfilm-konsulent på SFI.

Han har også vært dramaturg hos Norsk Filmutvikling