Det norske filmmiljøet virker gammelmodig og uberørt av globaliseringen, mener Nazneen Khan.

Mitt liv ble dramatisk endret av én film: My Beautiful Laundrette fra 1984, regissert av britiske Stephen Frears. Manusforfatter var pakistansk-britiske Hanif Kureishi. Filmen omhandlet en ung pakistansk gutt som starter et vaskeri med sin homofile elsker, spilt av Daniel Day-Lewis (en del år før Hollywood slukte ham). Den djerve skildringen av en asiatisk gutt som våget å være annerledes skulle bli skjelsettende for meg som ung innvandrer-jente i Norge som hadde gått sin egen vei og blitt straight-edge punker.

Filmen ga meg vissheten om at det fantes andre outsidere blant asiater. I mitt liv var alle asiatiske ungdommer streite og kulturellt konservative.

Men Kureishi viste gjennom Frears at det slett ikke var tilfelle. Kort tid senere kom filmen Sammy og Rosie elsker og bedrar – om et ungt og delvis asiatisk raddis-par bosatt i Brixton omringet av hippier, lesber og anarkister. For hver Kureishi-Frears film ble min identitet styrket. Kureishi vant mange hjerter med sitt neste prosjekt Bydels Buddha og fikk vist for såvel engelskmenn som store deler av Europa hvilke underfundige utfordringer flerkulturelle ungdommer møter på sin vei til voksenlivet. Kureishi har selv uttalt at han ikke ser på seg selv som noen talsmann, at han bare vil fortelle en historie og avspeile det som skjer rundt ham.

BRITENES FLERKULTUR

Storbritannias koloniale historie har ført til at det bestandig har vært internasjonale strømninger i kulturlivet. De siste 20 til 30 årene er det nærmest blitt absurd å snakke om flerkultur i det britiske kulturlivet, ettersom det globale er en så integrert del av det å være britisk. Det har imidlertid vært populært å båssette flerkulturelle kunstnere som postkoloniale. Det er personer som har sine røtter i de gamle koloniene, enten det er indere født og oppvokst i de britiske koloniene i Afrika, som filmregissør Mira Nair, eller forfattere som på en eller annen måte har en tilknyting til Dronning Elizabeths velde – som Salman Rushdie, Arundhati Roy, Vikram Seth og nobelprisvinner V.S. Naipul. Det viktige her er at disse kulturarbeiderne viser frem et Storbritannia og en påvirkning av Storbritannia som ikke kan rammes inn av scones, te med melk eller hvite menn i cricketklær fra ”the home counties” (de velstående fylkene rundt London).

HVOR ER SAMTIDSFORSTÅELSEN?

Men hva skjer her i Norge? Vi har foreløpig ingen Hanif Kureishi eller Mira Nair. Ingen forbilder. Ingen stemmer. Vi hadde Schpaa som var et imponerende forsøk på å skildre en verden ukjent for de fleste av oss i Oslo. En ungdomsfilm som tok livet til de rampete innvandrer-ungdommene på alvor. Vi lo godt da Jalla! Jalla! dukket opp på kino, og beundret våre svenske naboer, det vil si våre svenske innvandrernaboer, for en glimrende film som formidlet livsglede, og som ikke var en politisk korrekt moralsk film.

Det er et komplisert materie vi her forholder oss til. Skal en ung innvandrer som er manusforfatter skrive et manus som tar for seg ”innvandrerproblematikk” for å slå igjennom? Eller kan vedkommende skrive et godt manus – en kriminalfortelling – uten å tenke på innvandrerproblemer? Og hva med fremstillingen av innvandrere på film og fjernsyn her til lands? Fox Grønland skal i det minste ha ære for at manusforfatterne prøvde å gi oss et samtidsbilde. Vi har utvilsomt nådd langt den dagen minoritetsgrupper foran og bak kamera slipper å være bare representanter for nettopp det: Minoriteter. Men her til lands synes representasjon av minoritetsgrupper foran og bak kamera å være på et så beskjedent nivå at dette ligger et sted inn i framtiden.

Mangelen på samtidsforståelse og samtidsformidling henger nøye sammen med hvilke sosiale grupper regissører og manusforfattere befinner seg i. For å ikke glemme hvilke sosiale grupper innvandrerne selv befinner seg i. Når vi på den ene siden har filmarbeidere som vanker i etnisk-norske miljøer, dyrker nostalgien og ser på Grønland og Tøyen som “spennende”, og på den andre siden har unge innvandrere fra hjem der kultur er begrenset til vulgære Bollywoodfilmer og spørreleker av typen Vil du bli millionær?, er det et lite fruktbart miljø for filmregissører og manusforfattere. Ikke har de noen forbilder i Norge enda, bortsett fra marokkanske Nour-Eddine Lakhmari.

GI OSS HISTORIENE!

Men i likhet med Storbritannia vil de komme, de unge og fremadstormende regissørene som har sin unike fortelling om sin hverdag. Vi ser det innenfor hiphop-miljøet som er den kulturformen unge innvandrere har omfavnet på et begjærlig vis. Ludacris og Jah Rule er heltene sammen med amerikanske basketspillere. Jentene ser på Jennifer Lopez og Ashanti og Beyonce. Drømmer om Compton og Bronx. Og skaper sine univers på Holmlia, Stovner og Bogerud. Vis meg en film som kaprer basketguttene på Kuba på Grünerløkka med de feteste tatoveringene eller somalierne i Vadsø, tvangsflyttet til isødet som del av norsk integreringspolitikk.

Vis meg jentene med ring i navlen, store gullringer i ørene og trange jeans som synger Love Don`t Cost A Thing eller gutta i bmw’ene som suser rundt på byen og henger på kebabsjappa. Vis meg en innvandrerkvinne som ikke blir tvangsgiftet eller banket opp av sin bror, men en lesbisk innvandrerkvinne som er filmregissør med barn. Vis meg den muslimske somalieren som gifter seg med sin jødiske lege. Mulighetene er ufattelig mange i Norge. Det handler bare om å våge å gå opp nye løyper.

Nazneen Khan er journalist