Det hevdes gjerne at det bare er et spørsmål om tid før en norsk filmskaper med innvandrerbakgrunn får lage spillefilm. Men hvorfor har det tatt så lang tid?

Svenskene har Det nye landet og Jalla! Jalla! Danmark har Pizza King, Bleeder og Pusher. Norske Schpaa og Bryllupet hadde også innvandrer-tematikk, men vi venter fortsatt på en film om det flerkulturelle Norge som har sitt utspring i en personlig erfaring. Og som kanskje i samme slengen kan utfordre og redefinere hva en “norsk film” er for noe. Men hvorfor tar det så lang tid? Det finnes en underskog av flerkulturelle kortfilmskapere i Norge som mer enn noe annet ønsker å lage langfilm. Er det trangsynte filmkonsulenter som står for korken, eller er det produsentene som er så kåte på den store publikumsfilmen at de ikke tør å tro på et annerledes prosjekt? Eller mangler vi ganske enkelt en filmskaper av Josef Fares’ kaliber her til lands?

–Det er bare et spørsmål om tid før vi får en spillefilm laget av første- eller annen generasjons-innvandrere i Norge, mener spillefilmkonsulent Harry Guttormsen ved Norsk filmfond.

–Vi ser samme tendensen i film som på teatersiden og på litteratursiden, men film ligger noen år etter. De første spillefilmmanusene begynner så smått å dukke opp nå. Vi har ikke hatt samme type miljø i Norge som man har hatt i Sverige og Danmark, hvor man har hatt flere forbilder å forholde seg til. Men i stedet for å spørre hvorfor vi ikke har fått en Jalla! Jalla! her til lands, kan man si at det at vi har fått Jalla! Jalla! i et naboland som ligner oss så mye, må virke ekstremt inspirerende.

Guttormsen stiller seg uforstående til påstanden om at norske spillefilmkonsulenter ikke skulle være positivt innstilt til slike filmprosjekter:

–Det er ikke noe vi heller ønsker. Men de manusene vi har fått inn har bare ikke nådd opp i konkurransen ennå. Når det gjelder produksjonsstøtte, er det kvalitet som gjelder.

Kunne man ikke forvente en noe mer opp-søkende holdning fra bransjen?

–Manusnivå er det stadium da det er mulig for en statlig institusjon å diskriminere positivt for å påskynde utviklingen. Når det gjelder produksjonsstøtte til en film, er vi avhengige av å bli kontaktet av produsenter som kan overbevise oss om at prosjektet fortjener å bli film. Vi har hittil ikke blitt kontaktet av produsenter som er sterke nok eller flinke nok til å selge prosjektet sitt.

Det burde ellers være dramatisk potensiale i en film fra innvandrermiljøer?

–Jeg sier det i enhver sammenheng det er relevant, at det er en stor gåte for meg at det ikke puttes mer krefter inn i en film fra inn-vandrermiljøer i Norge, om det så skal være av en annengenerasjons-innvandrer eller av en nordmann.

ARROGANTE KONSULENTER

Ulrik Imtiaz Rolfsen har jobbet med film i flere år. For tiden utvikler han manuset Import Export sammen med Khalid Hussain (kjent for Norges første innvandrerroman, Pakkis, journ. anm), og har nettopp fått i oppgave av Dinamo Stories å utvikle et manus av Leon Bashir med handling fra et innvandrermiljø. Import Export startet som novellefilm, men har fått støtte av Norsk filmutvikling til spillefilmutvikling. Egil Ødegaard, som også har Nour-Eddine Lakhmaris Le Retour på gang, er produsent. Filmen er en komedie om import og eksport av ektemaker, og Rolfsen mener denne filmen har stort potensiale:

–Import Export kan godt bli noe tilsvarende Jalla! Jalla!. Khalid er veldig dyktig til å skrive morsomme historier.

Men Rolfsens erfaring med norsk filmbransje er ikke utpreget positiv:

–Jeg snakket akkurat med Cliff Moustache, som ikke fikk kortfilmen sin til Grimstad, og jeg fikk heller ikke med min. Det begynner å bli mistenkelig.

Det kan jo være de ikke ble ansett som bra nok?

–Det som er rart er at disse filmene blir plukket opp av andre. Flinke skuespillere som Dennis Storhøi og Øystein Røger stilte opp gratis i kortfilmen min, Noen må ta drittjobbene, og tv2 kjøpte den da den var ferdig. Cliffs film kom til Berlinfestivalen. Så andre ser i hvert fall kvalitet i det.

Rolfsen er utdannet fotograf i usa, og har gjort flere prosjekter sammen med Hussain. I 1995 laget de filmen Qsoor i Pakistan, som fikk god mottakelse. Men det løsnet ikke i Norge av den grunn. Rolfsen savner en interesse for regissører med innvandrerbakgrunn:

–Vi ønsker å øve oss i kortformatet, men får ikke penger. Norsk filmbusiness har vært elendig på oppbacking. Vi har prøvd med flere prosjekter, som vi altså har klart å gjennomføre på egen hånd, som Qsoor og Noen må ta dritt-jobbene. Nå finnes det etter hvert noen av oss som har en del trening, som Nour-Eddine og Khalid og jeg, for eksempel.

Rolfsen mener kulturforskjeller kommer i veien i kommunikasjonen med filmkonsulentene:

–Vi har nok en sydligere måte å ture fram på som ikke er så ydmyk, og som kanskje ikke er så velkommen. Når det gjelder manusene, har jeg opplevd at kortfilmkonsulenter stiller spørsmålstegn ved detaljer, som om det er sannsynlig at en pakistaner som er dovakt i Norge kan bygge seg et slott i Pakistan. Selv om konsulentene selv aldri har beveget seg i innvandrermiljøer og mangler førstehåndskunnskap. De har en oppfatning av innvandrerkultur som stammer fra Dagbladet, og da må manuset passe inn i denne.

Rolfsen mener det mangler en vilje til å satse på noe som går utenfor rammene:

–Alle hyllet den franske filmen Hatet da den kom, men jeg mener den filmen aldri kunne blitt laget i Norge.

–Konsulentene har så mye makt at om de virkelig ville, så kunne de få fortgang i utviklingen.

NORSK FILM TRENGER NYE IMPULSER

Rodrigo Stoicheff kom med familien fra Chile da han var 17. Han dro til Bulgaria og gikk regilinja på filmskole der. I 1995 var han tibake i Norge, og viste eksamensfilmen sin, Black-out i Grimstad. Der traff han produsent Anders Tangen, som så et talent i Stoicheff. De samarbeider nå om noe så spesielt som en ridderfilm: Crusaders. Filmen er ferdig i novelleformat, men filmskaperen ønsker å bruke denne som en pilot for en utvidelse til spillefilm. Crusaders er på tross av engelsk tittel heilnorsk, og spilt inn i snøstorm i Trøndelag. Stoicheff mener det er viktig at det ikke blir forventet av utlendinger at de skal lage en spesiell type film med en spesiell type problematikk:

–Vi kan også lage filmer om Norge og norske forhold, uten fokus på innvandrermiljøer, fordi vi kan se ting på en annen måte. Ikke nødvendigvis en bedre måte, men en annerledes måte. Det tror jeg norsk film har godt av.

Stoicheff har allerede opplevd at det kan gi et privilegert ståsted å stå med bena i flere kulturer, da han viste eksamensfilmen sin, Black-out, i Bulgaria. Fortellingen om en ung, voldtatt kvinne som prøver å behandle traumet sitt blir her brukt som et bilde på det moderne Bulgaria, og Stoicheff opplevde en stor takknemlighet fra bulgarerne for filmen.

–Den har blitt vist flere ganger på bulgarsk fjernsyn. De satte pris på at noen så deres situasjon utenfra. Fordi bulgarerne satt midt i en ny og meget forvirrende situasjon etter kommunismens fall, trengte de en outsider til å beskrive den situasjonen.

Du er opprinnelig fra Chile, har gått på filmskole i Bulgaria og bor i Norge. Gjør det noen forskjell for måten du lager film på?

–Selvfølgelig. Fordi norsk film er et lite miljø med begrensede midler, kan det være vanskelig å få til prosjekter som henvender seg til én nisje av publikum. Men det at norsk film er så ung, burde gjøre den spesielt åpen for folk med en annen bakgrunn. Den amerikanske filmkulturen ble bygget opp ved hjelp av mange folk som kom fra andre land. Man skal slippe til de med innvandrerbakgrunn ikke for å hjelpe til, men for å gjøre filmkulturen rikere. Og det trenger ikke være så dyrt. Crusaders har vi laget med meget lave budsjetter, og fått til ting som konsulenten ikke trodde var mulig.

Selv om Crusaders på et plan skal fungere som underholdning, behandler den også den nye polariseringen mellom øst og vest på et annet plan, forteller Stoicheff:

–Filmen er delvis fremprovosert av hendelsene 11. september og hva som fulgte etterpå, med Bush sine uttalelser om de nye korstogene. Filmen er en thriller om en gruppe riddere som kommer hjem fra korstog, og merker at de er blitt forandret av at de har drept mennesker i Guds navn. Det skjedde en endring i mentaliteten etter korstogene, og det finnes en parallell til vår tid her.

Stoicheff synes det er viktig å beholde en positiv holdning på tross av at ting tar tid:

–Det tar tid før ting setter seg når man kommer til et nytt land, eller kommer tilbake med utdannelse fra utlandet. Man skal jo finne en produsent, en fotograf man liker og et støtteapparat. Det tar tid, ja. Det er vanskelig, ja. Men jeg har tro på at det finnes en fremtid her i Norge. Men dersom det ikke løsner, blir man kanskje nødt til å flytte ut?

PRISER GIR INGEN BONUS

Rahman Milani vant Gullstolen i Grimstad i fjor for kortfilmen En tilfeldig historie, som ikke behandlet noen tradisjonell innvandrer-tematikk, men homofili. Milani har ikke opplevd at oppmerksomheten prisen ga har hjulpet til å få noe filmprosjekt i gang:

–Det hjalp til å fronte meg som homofil inn-vandrer, ler Milani. Men det har ikke hjulpet å gi gjennomslag for andre prosjekter, slik jeg hadde håpet. Jeg tror manusene mine har et annerledes temperament som ikke er så velkomment i norsk film. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg føler at jeg liksom ikke passer inn i rammene.

Konsulentene er vel et barometer på det norske filmpublikummets smak?

–Jeg synes det er farlig hvis de tenker på vegne av det norske publikum. Jeg tror på den universelle kraften i en god film. Smerte er smerte, og kjærlighet er kjærlighet. Hvis man klarer å formidle essensen, spiller det ikke noen rolle om man spiser middag på gulvet eller ved et bord i filmen. Jeg skulle ønske det var større rom for lekenhet i norsk film.

Men film er et dyrt medium for lek?

–Å tenke slik er å skyte seg i foten. Pengene kommer når en film blir vellykket, og ikke sjelden er det de filmene som går utenfor oppskriften som har kraft og treffer publikum. Jeg synes generelt at norsk film er for lite personlig, og jeg tror det skyldes at det kunstneriske og det personlige drukner i konsulentenes oppfatning av hva kvalitet er.

Nour-Eddine Lahkmari har med sitt siste prosjekt, La Retour, fått støtte fra Marokko, og Sanchieff jobber med kontakter i Bulgaria. Å ha bakgrunn fra flere land kan gi flere mulige finansieringskilder?

–Jeg har faktisk sendt et manus til Iran nå. Det beste ville vært å samprodusere en norsk-iransk film, men det tror jeg blir vanskelig ettersom Norge og Iran har få kulturelle forbindelser. Så jeg håper på å fullfinansiere filmen i Iran, og lage det som en iransk film, men da må man også ta hensyn til sensuren.

IKKE KOPIER JALLA! JALLA!

Hishan Zaman går på regilinja på Filmskolen. Han er norsk-kurder fra Nord-Irak, og kom til landet som 17-åring. Han er akkurat i ferd med å skyte en kortfilm på eget initiativ i sommer, med arbeidstittel Den lille piken på broen. Tidligere har han hatt kortfilmen Stillhetens øyeblikk i Grimstad, som han også har vunnet pris for i England. Zaman mener norsk filmbransje må slutte å dilte etter Sverige og Danmark:

–Det er ingen vits å spørre når vi får en Jalla! Jalla! her i Norge. Den filmen var morsom og billig, men den er allerede laget, og vi må legge det bak oss. Vi må finne på noe nytt, som er bedre enn Jalla! Jalla!, og som går lenger, og som er vårt.

Selv om Zamans filmer ikke direkte foregår i innvandrermiljøer, kan de leses som skildringer av outsidere som komme utenfra. Registudenten mener det er positivt å ha en annen bakgrunn enn den norske:

–Jeg føler helt klart at jeg har en fordel av å ha andre erfaringer enn norskfødte nordmenn. Hvilken som helst regissør ville ønske å ha det. Thomas Robsahm er sikkert glad for at han har en italiensk far.

Danskene har hatt Pizza King, som tematiserte innvandreres identitet, mens Bleeder og Pusher opererte med blandet cast, uten å fokusere spesielt på innvandrere. Zaman sier han helst vil blande menneskene som de sistnevnte filmene:

–Jeg ønsker ikke å lage en film som setter opp et ”jeg/dere”. Jeg er opptatt av at jeg og min familie kan få være med, uten at hovedtema er gjenkriminalitet eller innvandring. Man er jo blitt en del av samfunnet.

Zaman er likevel blant dem som etterlyser mer eventyrlyst i bransjen:

–Det er for mye fokus på å dyrke frem publikumsfilmer. Jeg tror ikke man tenker så mye på hva som er en publikumsfilm i Sverige og Danmark. Dessuten er filmprosessen så tidkrevende her. Det tror jeg ofte kan bremse for den virkelige personlige og gode filmen.

Men er det håp i sikte da?

–Jeg garanterer deg at vi får en spillefilm laget av en regissør med innvandrerbakgrunn om kort tid. Det er i ferd med å løsne. Konsulentene er åpne for det og viser vilje, men de må få et prosjekt med nok personlighet og energi, konkluderer Zaman.