Vår hyllest til Ingmar Bergman

De fleste har hatt noe å si siden Ingmar Bergman døde. I anledning mesterens begravelse, ønsket vi også å skrive noen ord. Men ingen av oss kan med rette kalles Bergman-kjennere, og vi ba derfor en veldig god venn av oss om å skrive sin hyllest.

Til minne om Ingmar Bergman
av Lars Ole Kristiansen

Ingmar Bergmans filmlandskap slår mot meg med voldsom kraft. Noen meter foran meg sitter Alma og Elisabeth. Jeg sniker meg over et steingjerde og står nå på Bergmans private strand; jeg hører sykepleieren skrike mot pasienten – jeg ser de to gå bortover i et langt trackingshot. Jeg er i Persona (1966), og like bortenfor sitter Bergman i sitt hjem – fortsatt levende, men redusert.

Bergman 1

Jeg besøkte hans elskede Fårö i forbindelse med Bergmanveckan 2007. Mesteren deltok ikke på noen av årets arrangementer, og ryktene fortalte at han var sliten etter en hofteoperasjon. Først en måned senere kom dagen jeg faktisk har gruet meg til i lang tid; etter et 89 år langt sjakkspill ble han innhentet av Døden. For ham var den både fryktet og kanskje etterlengtet; han kjempet med den sorte skikkelsen i hele sitt liv – personifisert i Det sjunde inseglet (1957).

Bergman var den siste gjenlevende av de største mesterne, og han etterlater seg et stort tomrom, men først og fremst et sjeldent helhetlig kunstnerskap. Francois Truffaut argumenterte for at Alfred Hitchcock var den ultimate auteur; for meg er det Ingmar Bergman. Hvilken filmskaper har i større grad benyttet sitt eget liv som utgangspunkt for sine filmer og i så stor grad skapt et personlig uttrykk? Bergman laget aldri film for å behage, eller for filmskapingen i seg selv; mediet ble hans måte å håndtere sine egne demoner på; han formet drømmene, traumene og driftene til stor kunst, gjennom en urokkelig og helt unik intuisjon.

Langsomt og umerkelig forsvinner mitt livs mest trofaste følgesvenn, som er min uro, en arv fra både mor og far, lagt i sentrum av min identitet, min demon men også min venn og spore. Ikke bare smerten, angsten og følelsen av uopprettelig ydmykelse blekner, også drivkraften i min kreativitet formørks og glir bort. (Ingmar Bergman, 1987)

Dette skriver Bergman i sin selvbiografi Laterna Magica; hans mister sin kreativitet som sand mellom hendene når demonene forlater ham. De kommer i Vargtimmen (1968) mellom klokken tre og seks, og spiser ham opp innenfra. Hos Bergman var filmen en del av hans kropp; den bruset i årene hans og tok stadig nye vendinger i jakten på uttrykket som på best mulig måte kunne ivareta det han ønsket å formidle.

Hans personlige kamp for å kontrollere demonene – sette dem i arbeid og gjøre dem mindre skremmende – kom alltid til uttrykk på lerretet; enten han stod overfor Døden i Det sjunde innseglet, så tilbake på livet i Smultronstället (1957), ikledde seg masker i Persona, snakket med Gud i Fanny och Alexander (1982), var utro ektemann i Scener ur ett äktenskap (1973) eller kjempet mot nettopp demoner i Vargtimmen. Hele Bergmans produksjon er en systematisering av hans egne problemer, og derfor anklaget enkelte ham for å være en narsissistisk filmskaper. Men spørsmålene han stilte var som oftest av svært universell karakter, og appellerte til mennesker over hele verden. Han evnet å kommunisere både gjennom bilde og dialog; han fant en helhetlig form som ble arketypisk for ham, men så godt som aldri kjedelig for publikum. Han rev alltid ned det han hadde gjort tidligere, og skapte derfor uvanlig varierte filmer, på tross av de tematiske, røde trådene som er sydd igjennom hele hans filmografi.

Bergman 2

Bergman var skuespillernes mann; sine favoritter benyttet han igjen og igjen, og skrev roller spesielt for dem. Noen av kvinnene, som Bibi Andersson og Liv Ullmann, hadde han et kjærlighetsforhold til. På settet forlangte han maksimal konsentrasjon fra alle involverte, og i rollen som regissør var han til enhver tid hundre prosent tilstede med sin intuisjon og kraft; Bergman holdt rundt skuespillerne sine; instruerte dem med en intensitet som vekket frem de mest imponerende prestasjoner jeg noensinne har sett foran et kamera. Liv Ullmann som gråter over å ha blitt sveket av sine venner i Scener ur ett äktenskap med så stor overbevisning at jeg kan kjenne smerten; Erland Josephson som forteller et gammelt sagn for Fanny og Alexander med en subtil, men likevel så voldsom innlevelse at jeg hver gang glemmer minnene om all annen film; Harriet Anderssons skrik mot de blodrøde veggene – som innsiden av en veldig menneskekropp – i Viskningar och rop er og blir en av mine mest intense kunstopplevelser.

Bergmans penn skrev manuskripter med en unik litterær kvalitet; komplekse, engasjerende og imponerende innsiktsfulle. Har mellommenneskelige relasjoner noensinne vært formulert rikere og med større oppriktighet enn i Scener ur ett äktenskap? Har skam blitt portrettert sterkere enn i Bibi Anderssons berømte monolog i Persona? Bergman delte med sin livserfaring og benyttet aktivt konkrete situasjoner og karakterer fra sitt eget liv; i Fanny och Alexander var han tilbake i barndommen og tok et opprør med sin far i biskop Edvard Vergerus, gjenopplevde mystikken i bestemorens leilighet og så sin barndoms angst for Gud gjennom Alexanders øyne. Han vokste selv opp med en prest som far, og hjemmet var delt i to; på den ene siden var det varmt og kjærlig, på den andre strengt, pietistisk og iskaldt – portrettert som henholdsvis familien Ekdahls hus og Biskopsgården i filmen.

Bergman 3

På midten av sekstitallet oppdaget han Fårö; den golde øya som gav ham inspirasjon til å eksperimentere ytterligere med filmens formspråk. Etter å ha laget noe som anses som en trilogi om Guds taushet i Såsom i en spägel (1961), Nattvardsgästerna (1962) og Tystnaden (1963) kunne man fryktet at Bergman begynte å repetere seg selv. Men med Persona brøt ham med sitt tidligere filmspråk og skapte noe mer aggressivt og umiddelbart – et udiskutabelt hovedverk innenfor den modernistiske filmen. Med den truende, karrige naturen på Fårö som bakteppe, laget han et intenst kammerspill om å bære maske
r; om grensen mellom identiteter, mellom skuespiller og rolle. Da Bibi Andersson fortalte om sitt samarbeid med Bergman under Bergmanveckan fortalte hun at Persona begynte som en improvisasjon – en lek mellom Ullmann og henne, under løs kontroll av Bergman. Men mannen som i utgangspunktet hater improvisasjoner tok snart over roret, trakk seg tilbake og formulerte alt presist. Filmen er så fylt av sinne at den bokstavelig talt brenner opp på midten – kanskje som et resultat av prosessen?

På Fårö laget han deretter Vargtimmen, krigsfilmen Skammen (1968) og En passion (1969). Sistnevnte er ikke blant hans mest vellykkede filmer, men samtidig bærer den preg av en leken eksperimentlyst; skuespillerne snakker til kameraet som seg selv og kommenterer rollen de spiller – en ganske tendensiøs, men i ettertid også morsom selvrefleksivitet som henger igjen fra den franske nybølgen – noe han straks forlot. Med Viskningar och rop benyttet Bergman for første gang fargefilmen som et ekspressivt virkemiddel, og formidlet et drama fylt med så mye angst og samtidig så overveldende skjønnhet at det nesten er vanskelig å ta inn over seg. Her var selve filmspråket mer klassisk, men fortellerformen like søkende og utradisjonell som noen av filmene hans fra 60-tallet.

Bergman var kanskje kinematografiens (som han konsekvent kalte dette filmens grunnelement) ypperste; i samarbeid med Gunnar Fischer og spesielt Sven Nykvist skapte han noen av de mest hjemsøkende og smertelig vakre bildene som noensinne er festet til film. Først og fremst fanget de menneskeansiktet og gjorde det så uttrykksfullt at lerretet kunne briste; øynene kunne være mørkelagt, med bare et gnist av lys; munnen fuktig og huden svett – pustende, levende. Nykvists ømme, men også intense lyssetting – ofte med skarpt hvitt lys – og fabelaktige bildekomponering forsterket og rammet inn noen helt uforglemmelige tablåer. Tjenestepiken som ammer den døde, gjenoppstandne i Viskningar och rop; Biskop Edvard Vergerus som spiller fløyte for Emily Ekdahl foran et vindu i Biskopsgården i Fanny och Alexander; menneskene som pisker seg i ekstase og Justina som ser mot oss med blod på hendene i samme film; Alma som rasende truer med å kaste en kjele kokende vann på Elisabeth i Persona; jomfruen som rir gjennom den trolske skogen i Jungfrukällan (1960) – alle bildene er brent fast på netthinnen min som få andre. Døden som spiller sjakk med ridderen på stranden i Det sjunde innseglet; Isak Borgs drøm i Smultronstället ¿ disse skapt i samarbeid med Fischer.

Bergman 4

Bergman var en frontfigur for kunstfilmen, og banet veien for at filmen ble akseptert som noe annet enn et trivielt underholdningsmedium mot slutten av 50-tallet, samtidig som han møtte et bredt publikum. Som inspirasjonskilde kan han umulig overvurderes; så ulike stemmer som Andrei Tarkovsky og Woody Allen plasserer ham som sitt største forbilde, og det er vanskelig å forestille seg den moderne, psykologisk komplekse filmen uten hans innflytelse.

For meg var Ingmar Bergman den største av alle filmkunstnere fordi det er noe uanstrengt og genuint kraftfullt ved filmene hans; de føles aldri kalkulerte som Godards, dekadente som Antonionis eller selvbevisste som Fellinis (og dette er alle filmskapere jeg beundrer); de er knyttet til hverandre uten å være repeterende, med ambisjon uten å være pretensiøse og har alltid noe sterkt å fortelle. Bergman var uredd; han malte de sterkeste av følelser, berørte det tabubelagte og fryktede, og trykket der det smertet mest. Filmene forteller om et liv – så innsiktsfullt og bevegende at de har blitt en del av meg.

Fanny och Alexander er selve oppsummeringen av Bergmans liv og virke – hans opus finalis; en film om nesten alt det er verdt å lage film om, og min personlige favoritt. Da jeg våknet opp til nyheten om hans død kom jeg øyeblikkelig til å tenke på et sitat fra filmen, hentet fra siste akt:

Plutselig slår døden til, plutselig åpner avgrunnen seg, plutselig brøler stormen og katastrofen er over oss, alt dette vet vi. Men vi vil ikke tenke på de ubehagelighetene. Vi elsker det vi forstår, vi Ekdahler liker våre utflukter. Ta utfluktene fra et menneske, og det blir sinnssykt og begynner å slå omkring seg. Mennesker må for faen være begripelige, ellers tør man verken elske dem eller snakke stygt om dem. Verden og virkeligheten skal være til å fatte, slik at vi med god samvittighet kan klage over dens ensformighet. Kjære, storartede kunstnere, skuespillere og skuespillerinner, vi trenger dere like forbannet. Det er dere som skal gi oss våre uverdslige grøss og enda bedre, våre verdslige fornøyelser.

Takk for alt, Ingmar.

Vår hyllest til Ingmar Bergman

De fleste har hatt noe å si siden Ingmar Bergman døde. I anledning mesterens begravelse, ønsket vi også å skrive noen ord. Men ingen av oss kan med rette kalles Bergman-kjennere, og vi ba derfor en veldig god venn av oss om å skrive sin hyllest.

Til minne om Ingmar Bergman
av Lars Ole Kristiansen

Ingmar Bergmans filmlandskap slår mot meg med voldsom kraft. Noen meter foran meg sitter Alma og Elisabeth. Jeg sniker meg over et steingjerde og står nå på Bergmans private strand; jeg hører sykepleieren skrike mot pasienten – jeg ser de to gå bortover i et langt trackingshot. Jeg er i Persona (1966), og like bortenfor sitter Bergman i sitt hjem – fortsatt levende, men redusert.

Bergman 1

Jeg besøkte hans elskede Fårö i forbindelse med Bergmanveckan 2007. Mesteren deltok ikke på noen av årets arrangementer, og ryktene fortalte at han var sliten etter en hofteoperasjon. Først en måned senere kom dagen jeg faktisk har gruet meg til i lang tid; etter et 89 år langt sjakkspill ble han innhentet av Døden. For ham var den både fryktet og kanskje etterlengtet; han kjempet med den sorte skikkelsen i hele sitt liv – personifisert i Det sjunde inseglet (1957).

Bergman var den siste gjenlevende av de største mesterne, og han etterlater seg et stort tomrom, men først og fremst et sjeldent helhetlig kunstnerskap. Francois Truffaut argumenterte for at Alfred Hitchcock var den ultimate auteur; for meg er det Ingmar Bergman. Hvilken filmskaper har i større grad benyttet sitt eget liv som utgangspunkt for sine filmer og i så stor grad skapt et personlig uttrykk? Bergman laget aldri film for å behage, eller for filmskapingen i seg selv; mediet ble hans måte å håndtere sine egne demoner på; han formet drømmene, traumene og driftene til stor kunst, gjennom en urokkelig og helt unik intuisjon.

Langsomt og umerkelig forsvinner mitt livs mest trofaste følgesvenn, som er min uro, en arv fra både mor og far, lagt i sentrum av min identitet, min demon men også min venn og spore. Ikke bare smerten, angsten og følelsen av uopprettelig ydmykelse blekner, også drivkraften i min kreativitet formørks og glir bort. (Ingmar Bergman, 1987)

Dette skriver Bergman i sin selvbiografi Laterna Magica; hans mister sin kreativitet som sand mellom hendene når demonene forlater ham. De kommer i Vargtimmen (1968) mellom klokken tre og seks, og spiser ham opp innenfra. Hos Bergman var filmen en del av hans kropp; den bruset i årene hans og tok stadig nye vendinger i jakten på uttrykket som på best mulig måte kunne ivareta det han ønsket å formidle.

Hans personlige kamp for å kontrollere demonene – sette dem i arbeid og gjøre dem mindre skremmende – kom alltid til uttrykk på lerretet; enten han stod overfor Døden i Det sjunde innseglet, så tilbake på livet i Smultronstället (1957), ikledde seg masker i Persona, snakket med Gud i Fanny och Alexander (1982), var utro ektemann i Scener ur ett äktenskap (1973) eller kjempet mot nettopp demoner i Vargtimmen. Hele Bergmans produksjon er en systematisering av hans egne problemer, og derfor anklaget enkelte ham for å være en narsissistisk filmskaper. Men spørsmålene han stilte var som oftest av svært universell karakter, og appellerte til mennesker over hele verden. Han evnet å kommunisere både gjennom bilde og dialog; han fant en helhetlig form som ble arketypisk for ham, men så godt som aldri kjedelig for publikum. Han rev alltid ned det han hadde gjort tidligere, og skapte derfor uvanlig varierte filmer, på tross av de tematiske, røde trådene som er sydd igjennom hele hans filmografi.

Bergman 2

Bergman var skuespillernes mann; sine favoritter benyttet han igjen og igjen, og skrev roller spesielt for dem. Noen av kvinnene, som Bibi Andersson og Liv Ullmann, hadde han et kjærlighetsforhold til. På settet forlangte han maksimal konsentrasjon fra alle involverte, og i rollen som regissør var han til enhver tid hundre prosent tilstede med sin intuisjon og kraft; Bergman holdt rundt skuespillerne sine; instruerte dem med en intensitet som vekket frem de mest imponerende prestasjoner jeg noensinne har sett foran et kamera. Liv Ullmann som gråter over å ha blitt sveket av sine venner i Scener ur ett äktenskap med så stor overbevisning at jeg kan kjenne smerten; Erland Josephson som forteller et gammelt sagn for Fanny og Alexander med en subtil, men likevel så voldsom innlevelse at jeg hver gang glemmer minnene om all annen film; Harriet Anderssons skrik mot de blodrøde veggene – som innsiden av en veldig menneskekropp – i Viskningar och rop er og blir en av mine mest intense kunstopplevelser.

Bergmans penn skrev manuskripter med en unik litterær kvalitet; komplekse, engasjerende og imponerende innsiktsfulle. Har mellommenneskelige relasjoner noensinne vært formulert rikere og med større oppriktighet enn i Scener ur ett äktenskap? Har skam blitt portrettert sterkere enn i Bibi Anderssons berømte monolog i Persona? Bergman delte med sin livserfaring og benyttet aktivt konkrete situasjoner og karakterer fra sitt eget liv; i Fanny och Alexander var han tilbake i barndommen og tok et opprør med sin far i biskop Edvard Vergerus, gjenopplevde mystikken i bestemorens leilighet og så sin barndoms angst for Gud gjennom Alexanders øyne. Han vokste selv opp med en prest som far, og hjemmet var delt i to; på den ene siden var det varmt og kjærlig, på den andre strengt, pietistisk og iskaldt – portrettert som henholdsvis familien Ekdahls hus og Biskopsgården i filmen.

Bergman 3

På midten av sekstitallet oppdaget han Fårö; den golde øya som gav ham inspirasjon til å eksperimentere ytterligere med filmens formspråk. Etter å ha laget noe som anses som en trilogi om Guds taushet i Såsom i en spägel (1961), Nattvardsgästerna (1962) og Tystnaden (1963) kunne man fryktet at Bergman begynte å repetere seg selv. Men med Persona brøt ham med sitt tidligere filmspråk og skapte noe mer aggressivt og umiddelbart – et udiskutabelt hovedverk innenfor den modernistiske filmen. Med den truende, karrige naturen på Fårö som bakteppe, laget han et intenst kammerspill om å bære maske
r; om grensen mellom identiteter, mellom skuespiller og rolle. Da Bibi Andersson fortalte om sitt samarbeid med Bergman under Bergmanveckan fortalte hun at Persona begynte som en improvisasjon – en lek mellom Ullmann og henne, under løs kontroll av Bergman. Men mannen som i utgangspunktet hater improvisasjoner tok snart over roret, trakk seg tilbake og formulerte alt presist. Filmen er så fylt av sinne at den bokstavelig talt brenner opp på midten – kanskje som et resultat av prosessen?

På Fårö laget han deretter Vargtimmen, krigsfilmen Skammen (1968) og En passion (1969). Sistnevnte er ikke blant hans mest vellykkede filmer, men samtidig bærer den preg av en leken eksperimentlyst; skuespillerne snakker til kameraet som seg selv og kommenterer rollen de spiller – en ganske tendensiøs, men i ettertid også morsom selvrefleksivitet som henger igjen fra den franske nybølgen – noe han straks forlot. Med Viskningar och rop benyttet Bergman for første gang fargefilmen som et ekspressivt virkemiddel, og formidlet et drama fylt med så mye angst og samtidig så overveldende skjønnhet at det nesten er vanskelig å ta inn over seg. Her var selve filmspråket mer klassisk, men fortellerformen like søkende og utradisjonell som noen av filmene hans fra 60-tallet.

Bergman var kanskje kinematografiens (som han konsekvent kalte dette filmens grunnelement) ypperste; i samarbeid med Gunnar Fischer og spesielt Sven Nykvist skapte han noen av de mest hjemsøkende og smertelig vakre bildene som noensinne er festet til film. Først og fremst fanget de menneskeansiktet og gjorde det så uttrykksfullt at lerretet kunne briste; øynene kunne være mørkelagt, med bare et gnist av lys; munnen fuktig og huden svett – pustende, levende. Nykvists ømme, men også intense lyssetting – ofte med skarpt hvitt lys – og fabelaktige bildekomponering forsterket og rammet inn noen helt uforglemmelige tablåer. Tjenestepiken som ammer den døde, gjenoppstandne i Viskningar och rop; Biskop Edvard Vergerus som spiller fløyte for Emily Ekdahl foran et vindu i Biskopsgården i Fanny och Alexander; menneskene som pisker seg i ekstase og Justina som ser mot oss med blod på hendene i samme film; Alma som rasende truer med å kaste en kjele kokende vann på Elisabeth i Persona; jomfruen som rir gjennom den trolske skogen i Jungfrukällan (1960) – alle bildene er brent fast på netthinnen min som få andre. Døden som spiller sjakk med ridderen på stranden i Det sjunde innseglet; Isak Borgs drøm i Smultronstället ¿ disse skapt i samarbeid med Fischer.

Bergman 4

Bergman var en frontfigur for kunstfilmen, og banet veien for at filmen ble akseptert som noe annet enn et trivielt underholdningsmedium mot slutten av 50-tallet, samtidig som han møtte et bredt publikum. Som inspirasjonskilde kan han umulig overvurderes; så ulike stemmer som Andrei Tarkovsky og Woody Allen plasserer ham som sitt største forbilde, og det er vanskelig å forestille seg den moderne, psykologisk komplekse filmen uten hans innflytelse.

For meg var Ingmar Bergman den største av alle filmkunstnere fordi det er noe uanstrengt og genuint kraftfullt ved filmene hans; de føles aldri kalkulerte som Godards, dekadente som Antonionis eller selvbevisste som Fellinis (og dette er alle filmskapere jeg beundrer); de er knyttet til hverandre uten å være repeterende, med ambisjon uten å være pretensiøse og har alltid noe sterkt å fortelle. Bergman var uredd; han malte de sterkeste av følelser, berørte det tabubelagte og fryktede, og trykket der det smertet mest. Filmene forteller om et liv – så innsiktsfullt og bevegende at de har blitt en del av meg.

Fanny och Alexander er selve oppsummeringen av Bergmans liv og virke – hans opus finalis; en film om nesten alt det er verdt å lage film om, og min personlige favoritt. Da jeg våknet opp til nyheten om hans død kom jeg øyeblikkelig til å tenke på et sitat fra filmen, hentet fra siste akt:

Plutselig slår døden til, plutselig åpner avgrunnen seg, plutselig brøler stormen og katastrofen er over oss, alt dette vet vi. Men vi vil ikke tenke på de ubehagelighetene. Vi elsker det vi forstår, vi Ekdahler liker våre utflukter. Ta utfluktene fra et menneske, og det blir sinnssykt og begynner å slå omkring seg. Mennesker må for faen være begripelige, ellers tør man verken elske dem eller snakke stygt om dem. Verden og virkeligheten skal være til å fatte, slik at vi med god samvittighet kan klage over dens ensformighet. Kjære, storartede kunstnere, skuespillere og skuespillerinner, vi trenger dere like forbannet. Det er dere som skal gi oss våre uverdslige grøss og enda bedre, våre verdslige fornøyelser.

Takk for alt, Ingmar.

MENY