Blant de fleste betydelige amerikanske filmbloggere suser det i disse dager en link veggimellom: Essayet "Yes, The Sky is Really Falling" av indie-veteranen Mark Gill. Teksten er en analytisk, og ikke så verst deprimerende, gjennomgang av tingenes tilstand i amerikansk independentfilm. Gill har vært avdelingssjef i Miramax, han startet opp indiestudioet Warner Independent Pictures (som i år ble lagt ned) og han leder nå salgsselskapet The Film Department. Han presenterte sine tanker som et foredrag ved åpningen av Los Angeles Film Festival sin finansieringskonferanse forrige uke. Jeg kan anbefale å lese hele teksten, for Gill går virkelig nøye gjennom problemene, med tall og statistikk. Han mener et (av mange) sentrale problemer er at det lages for mange filmer. Derfor kommer han bl.a. med denne formaningen:
The single biggest change should be to only make movies that we absolutely love. Not ones we like. Not ones we need to do as a favor. Not the ones we do because they seem like a good "piece of business." Not ones we do because we think, hope or wish that "the kids" will like them. Not the knock-offs of the ones that worked at the box office last year. In a word, we should only pick the films we’re passionate about–and that have an audience.
Gill mener fremtidsutsiktene er mørke for produsenter som ønsker å opprettholde en sunn forretning innen uavhengig filmproduksjon. Hans forslag er da ganske enkelt å bli flinkere i alle ledd. Og som publikum må vi kunne si at det høres ut som et godt forslag – kvalitet fremfor kvantitet. Gills essay har forøvrig blitt gjenstand for en grundig gjennomgang hos monsterblogger Jeffrey Wells: Del 1, 2 og 3.