Vel tilbake i Oslo føles TIFF som et eneste stort kaos av inntrykk, filmer, fester og møter. Hodet er fortsatt klart for mer film, men kroppen sier at det kanskje kan være lurt å gjøre noe annet et par dager. Ryggen er støl etter mange timer i kinosaler, hjernen jobber overtid for å sortere alle opplevelsene, samtidig som kroppen ber om en pause fra alkohol og fastfoodmat for all fremtid.

Ihvertfall til Berlinalen starter om noen uker..

TIFF’07 ble på mange måter en bekreftelse på at den først og fremst er en publikumsfestival. 46.068 solgte billetter er bevis på dét. I fjor solgte festivalen 44.804 kinoplasser, og dermed setter TIFF igjen rekord. Det ble også solgt hele 6.364 gule armbånd ved siden av antallet akkrediterte fra media og filmbransjen. Æren for dette må selvsagt tilskrives arrangørene med Martha Otte i spissen, men også alle de frivillige som har jobbet under festivalen. De gulkledde, enten de var i kinosalene eller bak billettskranken var alle hyggelige og hjelpsomme. -Og det enda det til tider vanket både kjeft for rot under visning eller det var kø og panikk for å få tak i billetter til en spesielt interessant visning. TIFF er og blir Norges hyggeligste festival, i en by som vet å ta vare på festivalen sin!

Årets mest sette film ble Hisham Zamans novellefilm Vinterland, etterfulgt av Once in a Lifetime: The Extraordinary Story of the New York Cosmos og Black Sheep. Tre titler som har lite eller ingenting til felles, og som dermed understreker at TIFF igjen scorer høyt på variasjon i filmtilbudet. Her er hele lista:

1 Vinterland – 2 272
2 Once in a Lifetime: The Extraordinary Story of the New York Cosmos – 2 059
3 Black Sheep – 1 818
4 Chronicle of an Escape – 1 322
5 The Three Burials of Melquiades Estrada – 1 321
6 The Cats of Mirikitani – 1 288
7 Glue – 1 137
8 The Host – 955
9 Inga tårar – 874
10 Not Here to Be Loved – 871

Priser ble det også utdelt ved avslutningen lørdag kveld. Nytt av året var at publikum kunne dele ut terningkast per sms. Dette ble oppsummert og den med høyeste score vant publikumsprisen. Vinneren ble den norske dokumentaren USA mot Al-Arian av Line Halvorsen med 5,7 i snitt. Resten av lista ser sånn ut:

The Cats of Mirikitani – 5,7
Kill Buljo – 5,6
Emma’s Bliss – 5,6
Requiem – 5,4
Clercks 2 – 5,3
Riding Alone for Thousands of Miles – 5,3
Den Frie Vilje – 5,3
The Last King of Scotland – 5,2
Spandexman – 5,2

AURORA-prisen; TIFF og NFIs pris der vinneren mottar importstøtte på 100.000 kroner gikk til argentinske Chronicles of an Escape. Filmen blir dermed å se på norske kinoer i løpet av året, sannsynligvis i løpet av høsten. Don Quijote-prisen, delt ut av FICC-juryen (den internasjonale paraplyorganisasjonen for filmklubber) gikk til tyske Longing og Den internasjonale kritikerprisen gikk til kinesiske Still Life. Den norske fredsfilmprisen gikk til amerikanske The Cats of Mirikitani og Tromsøpalmen ble delt mellom fiksjonskortfilmen Tommy og dokumentaren Prirechnyy.

Her er et utdrag fra juryens uttalelse om vinneren av fredsfilmprisen:

Filmen viser tydelig kunstens helbredende kraft. Gjennom filmen blir et annet kunstuttrykk presentert, som på en kraftfull måte fremhever en historisk vold som ikke alltid få den oppmerksomheten den fortjener. Ved å veksle fra en krig til en annen, blir menneskeligheten i filmen universell. Juryen håper at tildelingen av prisen til The Cats of Mirikitani vil bidra til en videre distribusjon av filmen, og at dens menneskelige varme vil kunne fortsette med å ¿smitte over¿.

Om TIFF viste styrke i filmtilbudet, kan andre ting med fordel forbedres neste år. Det gjelder selvsagt spesielt de mye omtalte visningsforholdene. Festival er og blir et møtested for cinefile mennesker, og selv om de fleste av oss foretrekker selvsagt at lyd og alt annet er i orden når vi setter oss i et kinosete, er det ekstra viktig på en festival. En konsert med dårlig lyd eller en film uten anslag er kjipt for oss som er spesielt interessert i mediet. Ved årets arrangement var dessverre bommertene mange, og flere av dem kunne vært unngått om maskinistene eller en av de nevnte gulkledde verifierte at hver visning gikk riktig for seg. Men det har også vært en del andre merkeligheter, blant annet hva angår teksting av filmer. Tommy Lee Jones ‘ mesterverk The Three Burials of Melquiades Estrada ble eksempelvis vist uten hverken engelsk eller norsk tekst, enda viktige deler av filmen foregår på spansk. Unødvendig rot, og noe som burde unngås.

Neste år bør TIFF ta mål av seg å ha ryddet opp i alt dette!

Før jeg takker for en ellers utmerket festival, må jeg be om at det neste år satses sterkere på arrangementene utenom kinosalen. I år savnet jeg både bransjeseminar med brodd og foredrag om mer relevante tema. Men mest savnet jeg enda flere sjanser til å møte de som har laget filmene. Rushprints eget Blått Lerret burde kanskje utvides, ja kanskje til og med gjøres til en daglig happening? Igjen vil jeg trekke frem festivaler som et møtested for spesielt interesserte. Vi ønsker å møte folka bak kamera, vi elsker å høre fortellinger og anekdoter fra innspillinger enten det er på Filmcamp eller i Kambodsja og det er faktisk veldig interessant å høre en regissør fortelle om motivasjonen for å lage en film som Den Frie Vilje eller USA mot Al-Arian. Det er da man virkelig føler at man er på festival, og ikke bare på en lang rekke med visninger.

TIFF ble altså en fryd hva angikk filmutvalg og stemning. To tyske filmer;
Requiem og Den Frie Vilje, er vel favorittene mine, sammen med dansk/britiske Red Road og argentinske Glue. Jeg er også ganske sikker på at nattvisningen av Black Sheep kommer til å huskes lenge.. Det ble en intensiv uke med mange minneverdige opplevelser, og jeg gleder meg allerede til neste år. Da er forhåpentligvis Asif Kapadias True North med som deltaker i konkurranseprogrammet.

Takk for i år!