Jeg så min første film på TIFF i går kveld, nesten direkte etter ankomst. Filmen var Notes on a Scandal av Richard Eyre, en britisk dramathriller med Judi Dench og Cate Blanchett i de bærende rollene. All grunn til høye forventninger, på tross av at dette ikke er en festivalfilm i så måte – heller en førpremiere som foregår under festivalen. Blip-blip-kjenningsmelodien til festivalen klinger i halvmørket og annonsene for festivalens samarbeidspartnere glir over duken, før det er klart for film.

Visningen, dessverre, ble alt annet enn prikkfri.

Vi var nemlig fordømt av en kinomaskinist med en altfor lang arbeidsdag, eller kanskje litt for lite trening? I går begynte nemlig Notes on a Scandal brått rett inn i andre akt. Etter at irritasjonen hadde lagt seg forsøkte vi å følge filmen, men etter de 11-12 minuttene rullen varte, får vi så servert filmens første rull. Det vil si logoen til Fox Searchlight og filmens åpning. Da denne rullen hadde spilt seg ut hoppet vi til rull 3, og slik spilte filmen seg ut. Naturligvis ble filmopplevelsen spolert, særlig fordi i dette isolerte tilfellet hvilte den veldig på den første timen. Bedre ble det ikke av at Notes on a Scandal er en film som klapper sammen i siste akt som en bygning av utvannet sement. Dench og Blanchett bærer filmen med gnistrende skuespill, men alt tatt i betraktning ble dette en utilfredsstillende opplevelse. Jeg er ingen kinomaskinist, men jeg skulle ønske de hadde avbrutt og spilt filmen fra begynnelsen av.

Det er ikke første gang dette skjer på TIFF, og med velvilje kaller jeg det noe av festivalens sjarm. Under fjorårets festival ble den tsjekkiske filmen Wrong Side Up ironisk nok vist med… feil side opp, slik en festivalgjest formulerer det. Tross velvilje håper jeg det blir mindre prosjektorkrøll og mer magi i de gjenværende filmopplevelsene.

Heldigvis ventet trofaste Mack på festivalkafeen, og stemningen bedret seg betraktelig. Festivalen er i gang, om enn litt på skeive.