TIFF: Emosjonell overdose på syv timer

Glue - still 2

17.57 på glattisen foran Fokus kino. Stresset og sent ute, men tidsnok på plass i køen foran sal. Stappfullt med folk, og store forventninger til argentisk/britiske Glue. Konkurranseprogrammet lover tenåringsdrama om seksualitet og frustrasjon, iscenesatt med leken hånd og nyskapende vinkling. Flott, tenker jeg skeptisk og dras med folkemengden inn i Tromsøs fabelaktige storsal.

Glue starter med ufokuserte bilder i imitasjon av hjemmevideo og en stakket stund tror jeg at noen enda en gang må sende en gulkledd vakt opp i maskinistrommet. Gudskjelov ikke; jeg forstår fort at filmens estetikk består av håndholdt kamera i ekstremvariant iblandet mye fokuslek.

Glue fanger fort sitt publikum, og latteren sitter løst i nesten fullsatt sal. Det er en god film, velspilt og velregissert, med tre hovedroller som er rett og slett sjeldent bra. Scener som i utgangspunktet kun handler om blikk, klumsete samtaler og fnising er blant filmens store. Men den desidert beste scenen er den der regissøren endelig forløser alle spenningene som er bygget opp mellom de tre tenåringene inne på et toalett, dritings på søte drinker og billig pop. Den er enestående på alle måter, og det dirret i hele meg etter at den fadet ut.

Lyset på, ut i foajeen, trekke pusten og drømme om en kaffe. Litt nummen i kroppen etter god film, stiller vi oss direkte i køen til neste post på programmet. Tyske Den Frie Vilje. Festivalsjef Martha Otte gjentar advarslene fra programmet om vold og sterke scener. Regissøren Matthias Glasner er tilstede og benytter mulighetene til å trekke frem at han ønsket å lage en øm film, trass i denne ekstreme volden. Filmen har allerede blitt vist på utallige festivaler, og prisbelønt på mange av dem, deriblant for hovedrollen ved fjorårets Berlin-festival.

Etter forholdsvis emosjonelle Glue, er Den Frie Vilje et knyttneveslag. Volden er faktisk ikke hovedårsaken, ikke en gang en delårsak. Nei, det handler mer om at Glasner har greid å ta oss totalt inn i hodet på sine to hovedpersoner. Den ene er seksualforbryteren som slipper ut etter soning, den andre kvinnen han møter og som han velger å holde fortiden hemmelig for. 2 timer og 43 minutter varer eposet, og det handler egentlig bare om disse to. Intensitetsnivået er høyt i samtlige 163 minutter, og det blir aldri sentimentalt, kjedelig eller tomt. I seg selv en bragd, selvsagt. Når filmens siste scene kommer, er man utslitt. Kanskje er det derfor denne scenen blir så utmattende?

Den Frie Vilje - still 1

I samtale med regissøren etter visningen, ble jeg fortalt at denne scenen aldri var skrevet ut i manuset, men skapt ut fra de to skuespillernes oppfatning om hvor deres respektive karakterer ville endt sin historie. Uten å røpe handlingen kan jeg si at det er en av de mer vågale scenene jeg har sett hva angår skuespill. Sabine Timoteo og Berlinbelønte Jürgen Vogel tar scenen så langt at jeg var redd noen i salen skulle bryte ut i latter eller verre, forlate salen. Selv var jeg stum og allerede paralysert av filmen. Og scenen er selvsagt formidabel, og ingen hverken lo eller gikk.

Når rulletekstene starter, merker jeg antydningene til hodepine. Ikke bare på grunn av mangel på næring de siste timene, men kanskje mest fordi filmen var det den var. Men festival er festival, og det bærer ut i køen igjen. Denne gangen til Notes On A Scandal, som vises i samme sal. Etter en luftetur ut inngangsdøra og bort til enden av køen, sitter jeg igjen i salen. Den komplette festivalfølelsen er på plass, og kameratene mine kommenterer at nå er vi nesten som ekstremsportutøvere å regne. Selv er jeg fortsatt langt inne i både Glue og Den Frie Vilje i det Judi Denchs stemme dukker opp på lerretet midt i en setning. Først tenker jeg at festivalen også denne gangen har glemt å spole rullen helt tilbake og at vi for tredje gang sålangt skal miste filmens anslag. Men neida, det er verre. Musikken til komponist Phillip Glass avslører at vi er langt ute i filmen, og snart sitter hele salen og irriterer seg over at vi sitter og ser på 2. eller 3. rull. Det er både kjipt og uforståelig, og vi huker tak i en gul vakt. Minutter senere dukker Fox-logoen opp, og filmens anslag starter.

Notes on a Scandal er mest av alt kombinasjonen to av de desidert største skuespillerinnene verden har å by på og Glass sine overdådige komposisjoner. Judi Dench og Cate Blanchett gnistrer, førstnevnte en sikker nominasjon på kommende prisutdelinger og en type rolle hun aldri har gjort før, sistnevnte så vakker og tiltrekkende at jeg tidvis hadde problemer med å konsentrere meg om plottet. Filmen ellers er haltende, og har dessverre et manus og en regissør som ikke makte å gi de to prestasjonene den innpakningen de skulle hatt. Og etter den magistrale sluttscenen i Den Frie Vilje, blir den i denne både platt og kjedelig.

Klokka passerer 01.00, og vi dumper ned i stolene på festivalkroa. Etter 7 timer med intens film er hodet desperat på samtaler og diskusjon. Og slik ender første dag på TIFF. Sliten og glad, med forventninger til neste film som kun er nye 7 timer unna..

TIFF: Emosjonell overdose på syv timer

Glue - still 2

17.57 på glattisen foran Fokus kino. Stresset og sent ute, men tidsnok på plass i køen foran sal. Stappfullt med folk, og store forventninger til argentisk/britiske Glue. Konkurranseprogrammet lover tenåringsdrama om seksualitet og frustrasjon, iscenesatt med leken hånd og nyskapende vinkling. Flott, tenker jeg skeptisk og dras med folkemengden inn i Tromsøs fabelaktige storsal.

Glue starter med ufokuserte bilder i imitasjon av hjemmevideo og en stakket stund tror jeg at noen enda en gang må sende en gulkledd vakt opp i maskinistrommet. Gudskjelov ikke; jeg forstår fort at filmens estetikk består av håndholdt kamera i ekstremvariant iblandet mye fokuslek.

Glue fanger fort sitt publikum, og latteren sitter løst i nesten fullsatt sal. Det er en god film, velspilt og velregissert, med tre hovedroller som er rett og slett sjeldent bra. Scener som i utgangspunktet kun handler om blikk, klumsete samtaler og fnising er blant filmens store. Men den desidert beste scenen er den der regissøren endelig forløser alle spenningene som er bygget opp mellom de tre tenåringene inne på et toalett, dritings på søte drinker og billig pop. Den er enestående på alle måter, og det dirret i hele meg etter at den fadet ut.

Lyset på, ut i foajeen, trekke pusten og drømme om en kaffe. Litt nummen i kroppen etter god film, stiller vi oss direkte i køen til neste post på programmet. Tyske Den Frie Vilje. Festivalsjef Martha Otte gjentar advarslene fra programmet om vold og sterke scener. Regissøren Matthias Glasner er tilstede og benytter mulighetene til å trekke frem at han ønsket å lage en øm film, trass i denne ekstreme volden. Filmen har allerede blitt vist på utallige festivaler, og prisbelønt på mange av dem, deriblant for hovedrollen ved fjorårets Berlin-festival.

Etter forholdsvis emosjonelle Glue, er Den Frie Vilje et knyttneveslag. Volden er faktisk ikke hovedårsaken, ikke en gang en delårsak. Nei, det handler mer om at Glasner har greid å ta oss totalt inn i hodet på sine to hovedpersoner. Den ene er seksualforbryteren som slipper ut etter soning, den andre kvinnen han møter og som han velger å holde fortiden hemmelig for. 2 timer og 43 minutter varer eposet, og det handler egentlig bare om disse to. Intensitetsnivået er høyt i samtlige 163 minutter, og det blir aldri sentimentalt, kjedelig eller tomt. I seg selv en bragd, selvsagt. Når filmens siste scene kommer, er man utslitt. Kanskje er det derfor denne scenen blir så utmattende?

Den Frie Vilje - still 1

I samtale med regissøren etter visningen, ble jeg fortalt at denne scenen aldri var skrevet ut i manuset, men skapt ut fra de to skuespillernes oppfatning om hvor deres respektive karakterer ville endt sin historie. Uten å røpe handlingen kan jeg si at det er en av de mer vågale scenene jeg har sett hva angår skuespill. Sabine Timoteo og Berlinbelønte Jürgen Vogel tar scenen så langt at jeg var redd noen i salen skulle bryte ut i latter eller verre, forlate salen. Selv var jeg stum og allerede paralysert av filmen. Og scenen er selvsagt formidabel, og ingen hverken lo eller gikk.

Når rulletekstene starter, merker jeg antydningene til hodepine. Ikke bare på grunn av mangel på næring de siste timene, men kanskje mest fordi filmen var det den var. Men festival er festival, og det bærer ut i køen igjen. Denne gangen til Notes On A Scandal, som vises i samme sal. Etter en luftetur ut inngangsdøra og bort til enden av køen, sitter jeg igjen i salen. Den komplette festivalfølelsen er på plass, og kameratene mine kommenterer at nå er vi nesten som ekstremsportutøvere å regne. Selv er jeg fortsatt langt inne i både Glue og Den Frie Vilje i det Judi Denchs stemme dukker opp på lerretet midt i en setning. Først tenker jeg at festivalen også denne gangen har glemt å spole rullen helt tilbake og at vi for tredje gang sålangt skal miste filmens anslag. Men neida, det er verre. Musikken til komponist Phillip Glass avslører at vi er langt ute i filmen, og snart sitter hele salen og irriterer seg over at vi sitter og ser på 2. eller 3. rull. Det er både kjipt og uforståelig, og vi huker tak i en gul vakt. Minutter senere dukker Fox-logoen opp, og filmens anslag starter.

Notes on a Scandal er mest av alt kombinasjonen to av de desidert største skuespillerinnene verden har å by på og Glass sine overdådige komposisjoner. Judi Dench og Cate Blanchett gnistrer, førstnevnte en sikker nominasjon på kommende prisutdelinger og en type rolle hun aldri har gjort før, sistnevnte så vakker og tiltrekkende at jeg tidvis hadde problemer med å konsentrere meg om plottet. Filmen ellers er haltende, og har dessverre et manus og en regissør som ikke makte å gi de to prestasjonene den innpakningen de skulle hatt. Og etter den magistrale sluttscenen i Den Frie Vilje, blir den i denne både platt og kjedelig.

Klokka passerer 01.00, og vi dumper ned i stolene på festivalkroa. Etter 7 timer med intens film er hodet desperat på samtaler og diskusjon. Og slik ender første dag på TIFF. Sliten og glad, med forventninger til neste film som kun er nye 7 timer unna..

MENY