Film på festival er mer enn film på lerret. I løpet av den uka TIFF varer, arrangeres det en mengde filmrelaterte debatter, fester, seminarer og andre forum der man kan utvide opplevelsen til noe annet enn bare et massekonsum av film. En stor festival som TIFF trekker jo en mengde viktige (og ikke fullt så viktige) filmfolk nordover, og er derfor et utmerket sted og møtes til debatt. Onsdagen arrangerte eksempelvis Troms Fylkeskommune debatt med problemstillingene har vi et felles «filmhus? og bidrar de statlige virkemidlene til regional filmutvikling? Jeg satt på bakerste rad og forsøkte å finne noe nytt og interessant i alle innleggene, men det ble for det meste velformulert svada i mine ører. Men det kan jo bare være jeg som er døv etter høylytt festing natta før. Jeg ble sittende å håpe at en eller annet skulle reise seg og skrike noe eller at et annet tegn på engasjement skulle dukke opp. TIFF-katalogen er kanskje ikke den tyngste, men det ville sikkert hatt en effekt om noen kylte den over rommet og i pannebrasken på en av talerne?

Det eneste tilløpet til drama i løpet av 210 minutter var Svein Andersen fra FilmCamp, men han ble dessverre begrenset av veldig kort tid på talerstolen. (Som jeg beundrer det dere får til i Målselv! Keep going!!) Hvert femte minutt tok jeg i hvert fall meg selv i å tenke hvor de egentlige debattene i norsk filmbransje foregår. Svaret fant jeg forøvrig i baren på Tromsø Filmklubbs fest i går natt, om enn i en litt mindre velformulert tilstand.

På den fjerde dagen av TIFF arrangerte Norsk Filmkritikerlag sitt festivalseminar. Kjell Billing holdt et interessant og veldig engasjert tilbakeblikk på Hollywood som nyskapende og polisk motkulturell drømmefabrikk. Det ble to ålreite historietimer, men skuffende fjernt fra det programmet forespeilet de oppmøtte:

De siste årene har vi fått en ny bølge av politisk film i Hollywood. Med Bush som president og en katastrofal krig i Irak som bakteppe er politikk igjen kommet på Hollywoods agenda. Vi innleder med spørsmål om det i dagens Hollywood finnes arvtagere som kan følge i de eminente 70-tallsregissørenes fotspor.

Neste år kan dere kanskje ha et foredrag som kommenterer noe i dag? Hva med et foredrag om hvor dere mener den norske filmen bør gå fra nå? Hvilke sjangre dere savner? Hvilke observasjoner dere har gjort dere de siste årene?

Rushprint har i forbindelse med festivalen flyttet Blått Lerret fra Parkteatret i Oslo til kjelleren på Kulturhuset her i Tromsø. Første kveld startet med Hisham Zaman, Ole Giæver og Nils Gaup. I går var det mer internasjonalt. Først var det et intervju med Matthias Glasner, regissøren av et av festivalens store drama; Den Frie Vilje. Glasner snakket nølende om karakterutvikling og manusarbeid, og dette ble aldri den store samtalen filmen hadde fortjent. Personlig skulle jeg ønske at det både var satt av mer tid til denne delen, ettersom filmen så absolutt byr på en mengde problemstillinger og tema. Overgangen til regissør Erik Smith Meyer (Svidd Neger) og presentasjonen av hans novellefilm Iskaldt, ble derfor litt påtrengt for min del. Filmen er, som åpningsfilmen Vinterland, støttet i Filmfondets nye veier til korte filmer-satsing og vi fikk se to halvferdige sekvenser, samt en trailer. Det mest interessante for min del var å se enda et eksempel på bruken av Nord-Norge som location, og en ytterligere understreking av hvordan FilmCamp har lagt til rette for at disse stedene nå er tilgjengelig på en helt annet måte enn tidligere.

Etter pausen kom det som jeg personlig hadde sett mest frem til. Asif Kapadia (The Warrior) var invitert til å presentere sin nye storfilm True North med Michelle Yeoh og Sean Bean i hovedrollene, og Nord-Norge og Svalbard som dramatisk bakteppe. Kapadia fremstod som en veldig sympatisk og engasjert regissør, og i løpet av få minutter hadde han tilhørerne med seg i sine mange anekdoter fra innspillingen. Å høre Meyer eller Zaman snakke om det å gjøre film her oppe er én ting, men det blir ekstra spennende når regissøren av en internasjonal storproduksjon forteller om sitt inntrykk. Kapadia la ut om hvordan staben slet med de barske forholdene, om opphold ombord i en russiskeid båt under hele innspillingen og hvordan flere faktisk ikke stod ut løpet og forlot innspillingen. Parallelt greide han å formidle en veldig entusiasme over å lage film under så ekstreme forhold, det hele understreket av opptak fra innspillingen. Med riktig utnyttelse burde dette virkelig være filmen som gjør produsenter og publikum oppmerksom på Nord-Norge, Svalbard og FilmCamps muligheter. Det vi så av stills og opptak var rett og slett fantastisk og fremkalte grøss på ryggen! Se for dere vakre Michelle Yeoh eksponert i Nord-Norges blålige lys mot kritthvite vidder, eller barske Sean Bean innrammet av enorme vegger av is og snø på Svalbard?

Det er langt fra True North til The Wind Whispers…. Tittelen tilhører en kortfilm regissert av Elle Sofe Henriksen og Ken Are Bongo, og har hverken stjerner eller støtte fra Filmfondet i ryggen. Allikevel var dette en av de mest originale kortfilmene jeg har sett her oppe, og avslutningen på kveldens Blått Lerret. Et samisk par danser gjennom hele filmen, spennende koreografert av Henriksen og kløktig klippet og fotografert av Bongo. Jeg tillater meg å spørre hvorfor ikke denne kunne vært vist som forfilm til åpningsfilm for Vinterland, istedenfor Bobby Peers’ noe kjedelige Spandexmann? Tenk for en opplevelse for de to regissørene å se sin film vist i denne konteksten! Og tenk så bra for TIFF å kunne fronte to nordnorske talenter på denne måten!

Dag 4 av festivalen endte med Requiem av Hans-Christian Schmid. En film jeg personlig gikk glipp av på fjorårets Berlinale, og som jeg hadde store forventninger til. Jeg hadde sett for meg en thriller der temaet om eksorsisme skulle by på både spenning og et par skikkelige skvett. Isteden overrasket Schmid meg med en av de mest subtile og fine filmene jeg har sett. Sandra Hüller debuterer i hovedrollen, og er fabelaktig i sin portrettering av demonbesatte Michaela. Samtidig er filmen en utsøkt periodefilm, der både foto, kostymer, scenografi og musikk sammen skaper en sjelden helhetlig og troverdig ramme for karakterdramaet. Dette er en av de beste filmene jeg har sett her oppe, og en sterk anbefaling!

TIFF bød igjen på store overganger, da Filmklubbfesten var neste post på programmet. Istedenfor den lange diskusjonen som Requiem hadde fortjent, ble det konsert med tyske Jeans Team og deretter dansing med en egentlig altfor utslitt kropp!

Alle bilder: Eirik Smidesang Sl
åen