En venninne av meg sa følgende forkant av vårt besøk på David Lynch-utstillingen på Fondation Cartier i Paris i går: En gal person er en som lever isolert i sitt eget univers. Et geni er en gal person som lever i sitt eget univers, men som kontrollerer det fullt ut. Aldri har jeg hørt noen oppsummere Lynch bedre!

Fondation Cartier har som første museum i verden fått tilgang til Lynchs private notater og skisser. Satt i kontekst med malerier og fotografier av regissøren, samt med et lydbilde tilrettelagt av mannen selv, er The Air Is On Fire blitt en av de store trekkplastrene på vårmenyen til byens utallige museer. Og det er ikke spesielt overraskende. Utstillingen er en av de mest suggerende og stemningsskapende jeg noensinne har besøkt. Lynchs kjente lydbilde med dype bassfrekvenser og synthteppe treffer deg allerede i det du åpner den enorme døra i Fondations glassfasade. Ja, etter et par sekunder er faktisk nervene i helspenn og dét før du har sett et eneste bilde.

Vegg på vegg er dekket med Lynchs skriblerier, påbegynt i tenårene og frem til i dag. Her ser man tydelige referanser til Blue Velvet, Wild At Heart og spesielt Twin Peaks. «Bob» dukker opp overalt, farger og landskap er lett gjenkjennelige og selv den barnlige streken hinter til karakterene i eksempelvis Mullholland Drive. I midten av alt dette, har Lynch spent opp noen absurde og groteske tablåer som forteller historier med titler som She was crying outside her house… Bildene er nesten helt svarte, med islett av grått og mørkeblått som viser mystiske vesener. Sentrert på alle er noen langbente karakterer som later til å ha fått innvollene eksplodert eller hodene blåst bort. Helheten fremkaller en nesten paranoid følelse av at noe ekkelt forfølger deg der du går rundt og tar inn Lynchs verden. Til tider minner det hele veldig om Eraserhead, faktisk.

Det står ikke stort bedre til i kjelleren, der serien Distorted Nudes virkelig tar nakketak på deg og fremkaller en vemmelig følelse. Lynch har tatt gamle og nye bilder av nakne kvinner, fjernet kroppsdeler og tilført andre elementer. Dette er ikke erotikk, men grotesk porno. Og over det hele synger små barn en bokstavregle. Moderne kunst kan ofte være både pretensiøst og patetisk, men her treffer den rett der den skal. Etasjen over er også full av tablåer, denne gangen mer variert i stilen. Felles for dem alle er at de fortsetter å bygge opp den uhyggelige følelsen, samtidig som titler og perspektiver åpner opp for refleksjoner som gjør at vi ikke greier å la være å analysere historiene bak bildene. Det handler som oftest om ensomme mennesker, noen ganger satt i sammenheng med familie eller barn, tragedier som brann eller drap eller mer absurd med enorme insekter eller udefinerbare vesener som trenger inn i vår verden.

Det dystre, surrealistiske, morbide og ofte pessimistiske universet Lynch er så kjent for i filmene sine, videreutvikles med The Air is on Fire. Marerittet har bare antatt en annen form. Utstillingen er et veldig interessant tillegg til regissørens filmografi. Den demonstrerer med tydelighet den altoppslukkende interessen for drømmene og marerittets posisjon hos mennesket, for livets skyggesider og det mørke i mennesket.

Utstillingen varer til 27. mai.