Det finnes et fåtall "bakomfilmer" som kan måle seg med de filmene de er ment å være et kompendium til, og som i enkelte tilfeller matcher eller overgår originalen. Les Blanks vanvittige skildring av Werner Herzogs turbulente innspilling av Fitzcarraldo i Amazonas, Burden of Dreams, står i en særstilling; det samme gjør Eleanor Coppolas Hearts of Darkness – A filmmakers apocalypse.

Men det er sjelden dokumentarfilmer som vil være noe mer enn bakomfilmer makter å formidle hva som står på spill for de involverte. 

Lost in La Mancha maktet imidlertid å gi oss den følelse av hva slags risikosport filmproduksjon kan være, når en regissør har en storslagen personlig visjon som stanger mot de økonomiske realitetene – og sist, men ikke minst, mot naturens uutgrunnelige lover.
Det er få fiksjonsfilmer som kan måle seg med det hjerteskjærende bildet av Gilliams knuste uttrykk i filmen når en storm blåser filmsettet til himmels. Regissør Keith Fulton var så heldig å få full tilgang til innspillingen av en sjenerøs Gilliam, og gir oss unike nærbilder av blant annet Johnny Depp som med voksende bekymring betrakter en frenetisk Gilliam på settet.      

Så da nyheten kom, via nettstedet Wenn.com, om at Gilliam vil gjenoppta forsøket med å få The Man Who Killed Don Quixote realisert, var min første innskytelse: Nei, nei, nei! Lost in la Mancha har et så sterkt grep om vår oppfattelse av det filmprosjektet, det er en sånn vakker skildring av et hjemsøkt filmprosjekt, at en filmatisering bare vil oppleves som et antiklimaks. Det er overhengende fare for at bakomfilmen blir stående som en bedre film enn originalen.

Men som den moderne filmens svar på Don Quixote kan selvsagt ikke Gilliam gjøre annet. Tilbake til vindmøllene nå, Gilliam! Gå å bekjemp vindmøllene, din galning!