Jeg har vært en god del på kino om dagen, men har til gode å se den siste traileren til Nils Gaups Kautokeino-opprøret på lerretet. Kanskje den ikke er der? Den er ihvertfall vanskelig å finne på nettet, trass i at den ligger gjemt på hjemmesidene til både VG og NRK. På Filmweb er den derimot ikke, ei heller på hjemmesidene til distributør Sandrew Metronome.

Rushblogg har tidligere etterlyst reinsdyr i landets kinofoajéer, men enda mer prekært er behovet for en trailer. I min vennekrets snakkes det om O’Horten og Mannen som elsket Yngve, samt at flere og flere etterhvert har forstått at Lønch faktisk er en spillefilm som skal på kino, og ikke bare en kjendisreportasje på God Kveld, Norge. Men Kautokeino er det ingen som vet når kommer.

Vel, traileren finnes der ute, og faktisk er den riktig så bra! Den er episk, mørk, visuelt hardtslående og overraskende engasjerende. Jeg kan bare forestille meg hvor flott den må se ut på Colosseum kinos gigantiske lerret. Men den er vel svulstig i musikkvalget, og jeg må si jeg lurer på hvorfor noen norske filmer må ha så innmari overdådig musikk i trailerne sine. Det føles passende og riktig når produksjoner som Pirates 3 bruker det, men smått pinlig når vi legger det samme lydsporet på filmer om snowboardere i Trysilfjellet; ungdom innesperret i en hytte på fjellet eller i Kautokeino-opprøret.

Jeg tror faktisk ikke den trenger det heller; bildene taler tydelig sitt eget språk, og trenger ikke drahjelp av skrikende kor og 200-manns orkester..

Om jeg skal tillate meg å ha noen meninger om filmen, basert på det vi ser i traileren, er det lettest å ta tak i nettopp bildene. Fotoarbeidet til Philip Øgaard varierer fra storslåtte naturbilder til mer intime settinger og nærbilder. Jeg liker spesielt komposisjonene der karakterene er i kontrast til de enorme landskapene. Det gir tydelig inntrykk av at man har våget å satse med denne filmen, og det er befriende deilig å se norsk film tørre å slå på stortromma.

Når det er sagt, er det de nevnte nærbildene som kanskje avslører filmens mulige svakheter. Ihvertfall for meg som publikummer. Kostymer og sminke ser påkostet ut, men det er så altfor, altfor pent. Etter hva jeg har forstått, skal samene i filmen være et fattig og kuet folk; alkoholisert også. Men her er de alle nybarberte og pene, håret er kjemmet og klærne er nye og flotte. Kanskje kan ikke jeg nok om samene som folkeslag eller om perioden, til å uttale meg, men som allmenn publikummer er ikke dette troverdig i det hele tatt. Jeg synes faktisk det ser riktig teit ut.

Men til syvende og sist hviler denne filmens kvaliteter på to ting – skuespill og regi. Det er vanskelig å si noe om utfallet av begge kun basert på en trailer, men jeg merker at jeg lar meg engasjere mer av de svenske enn de norske. Rett og slett. Mikael Persbrandt ser både hissig og motivert ut, og de få replikkene han har i traileren sitter som et skudd. Bjørn Sundquist som presten derimot er overtydelig og karikert, noe jeg får inntrykk av at også gjelder Mikkel Gaup og Anni-Kristiina Juuso. Men en trailer forteller som kjent lite eller ingenting; kanskje er de fantastiske alle tre.

Nils Gaups regi er helt difus i traileren, som bærer mer preg av å være satt sammen av en produsent med sans for det nevnte svulstige enn en kreativ regissør. Jeg håper filmen har færre reinsdyr i solnedgang enn traileren hinter til; dét går man veldig fort lei av. De pene naturbildene derimot kan jeg godt se masse av, men det er liten tvil om at de er ekstra engasjerende om de er motivert av godt drama. Men det jeg er mest spent på nå, er Gaups valg av musikk. Blir det som i traileren, kan filmen fort falle for sin egen ekstravaganse og bli lite annet enn billedskjønn dekadanse. Har derimot Gaup laget et skikkelig karakterdrama, tuftet på et fascinerende historisk materiale, er det siste han trenger elementer som overdøver dette.

Da er det mer enn nok drama i tragedien filmen bygger på.