Tallenes tale: Uke 9, 2008

No Country og Ulvenatten

Forrige helg vant No Country for Old Men Oscar for beste regi og beste film; fortjent – i et år med knallsterk konkurranse. Denne helgen vant filmen også det norske kinopublikummet, selv om den på besøkstallslisten havnet et lite hode bak vår egen (mindre dyptpløyende) thriller Ulvenatten, som ble helgens best besøkte kinofilm.
For nok en gang i 2008 er det en norsk film som tar seg til toppen av kinolisten. Ulvenatten, i regi av svenske Kjell Sundvall etter et manus av Tom Egeland, var tilgjengelig på 60 av våre kinoer i premierehelgen, og ble sett av 18.715 personer. Som en thriller med åpenbare kommersielle hensyn, basert på en bestselgende bok og med tydelig profilering i ukene før premieren, er dette et skuffende tall. Riktignok er filmen helgens best besøkte, men tallene kan for eksempel ikke måle seg med den sammenlignbare lanseringen av Varg Veum – Bitre blomster, som i høst åpnet til 20.445 besøkende (også skuffende). Til sitt forsvar har Ulvenatten et bedre snitt per kino (312) enn Bitre Blomster (243). Og siden sistnevnte fikk et totalbesøk på over 100.000, skal vi koste på oss en lignende forespeiling av terrorthrillerens muligheter i det lengre løp.

No Country-plakatCoen-brødrenes mesterlige reise inn i ondskapen, No Country for Old Men, fylte våre kinosaler til randen i helgen som gikk. 18.019 nysgjerrige kinogjengere søkte seg til Oscar-vinneren, og fikk en uutslettelig god filmopplevelse tilbake for pengene. Med et snitt på 621 besøkende per sal er dette listens store film, på tross av at den havner på andreplass (neste uke er den bedre besøkt enn Ulvenatten, tror jeg). Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at det er flere enn meg som umiddelbart har et behov for å se No Country.. om igjen. Denne kan leve lenge på kino.

Akkurat slik som de norske filmene har fremvist utmerket holdbarhet i forhold til sitt publikum. På fjerde-, femte- og sjetteplass finner vi tre av vinterens nasjonale kinovinnere. Først Mannen som elsket Yngve, som i sin tredje uke passerer over 100.000 solgte billetter totalt. 13.583 nye fans denne helgen omfavnet Jarle Klepp og de andre menneskene i Tore Renbergs univers – og det er langt fra over. Motlys og Sandrew kan fortsette å gratulere hverandre; Yngve er vinterens ubestridte ungdomsfilm – for ungdommer i alle aldre. På femteplass finner vi SOS Svartskjær, med 13.356 solgte billetter. Barnefilmen begynte beskjedent, men fikk opp dampen i vinterferien – og har nå 87.534 i totalbesøk. Ikke like sterkt som regissør Arne Lindtner Næss’ Olsenbanden jr.-filmer, men absolutt å regne i familie med hans forrige barnefilm utenfor røveruniverset, Venner for livet, som nådde 193.707 besøkende i løpet av sitt kinoliv tilbake i 2005. På sjetteplass holder Kautokeino-opprøret seg i levende live med 8.774 nye publikummere, nok til en total på enestående 290.187. Dette er den virkelige suksesshistorien i vinter!

På syvendeplass faller Tim Burtons bloddryppende musikal Sweeney Todd med hele 50 % fra forrige helg, og med 6.975 nye besøkende kommer totalen på magre 26.646. Like bak på åttendeplass fremviser Drageløperen sitt grep om nordmenn, med 6.681 nye betalende i sin sjette uke! Med en kjent boktittel og en rørende fortelling, har filmen samlet nesten 140.000 av oss til den kollektive kinoopplevelsen!

There Will Be Blood

Rushbloggs hjerte har favnet om Paul Thomas Andersons dystre, gnistrende There Will Be Blood, og det norske kinopublikum følger like bak. Etter kinosalbyttet i Oslo har filmen fått flere seter å fylle, og med 3.281 nyfrelste denne helgen har mesterverket samlet totalt 18.515 følgesvenner til Daniel Plainviews reise ned i det mørke, mørke oljehavet. Det er godt nok til en tiendeplass, og jeg håper flere kinosjefer rundt om i landet gir filmen muligheten til å finne et bredt publikum. Det er ikke hver dag man kan sitte i kinoen for å se en filmklassiker før den har blitt en klassiker.

Red Road-plakatTil sist; tre små premierefilmer falt denne helgen utenfor Topp 20-listen: Legenden Sidney Lumets kritikerroste comeback Before the Devil Knows You’re Dead på tjuesjetteplass med 407 solgte billeter på to saler, Steve Buscemis paparazziportrett i Delirious på tjueåttendeplass med 305 besøkende på tre saler – og til slutt Red Road; skotske Andrea Arnolds spillefilmdebut som vi elsket på TIFF i 2007. Filmen vises kun på én sal i Oslo, og ble sett av 111 heldige personer denne helgen. For å motivere flere av våre lesere til å lete seg frem til denne glimrende filmen, siterer jeg avslutningsvis min egen festivalrapport fra i fjor:

Til å være et debutarbeid er denne filmen tilnærmet mesterlig turnert. Fra første bilde gripes vi av en særegen stemning som holder til siste scene. Arnold har skrevet en svært troverdig karakter for skuespiller Kate Dickie (for meg et ukjent fjes (les mer), med enorm intensitet!). Etter at premisset er lagt frem, lar regissøren på subtilt vis Jackie sakte bevege seg ut av overvåkningskamerasentralen. Den ensomme kvinnen drives av noe vi ikke ser, men vi føler det. Det dirrer i bildene, og publikum holdes på kanten av setet. Hvem er Clyde? Og hvem er alle hundene og revene? Red Road er en mystisk film i de to første ak
tene, og tar dette med seg inn i en medrivende tredjeakt. Filmen vant fullt fortjent juryens Grand Prix i Cannes, og TIFF-juryene kan ikke la denne gå upremiert hjem fra polarsirkelen. Red Road bør opp på norske kinoer. Snarest!

Det tok et år.

Tallenes tale: Uke 9, 2008

No Country og Ulvenatten

Forrige helg vant No Country for Old Men Oscar for beste regi og beste film; fortjent – i et år med knallsterk konkurranse. Denne helgen vant filmen også det norske kinopublikummet, selv om den på besøkstallslisten havnet et lite hode bak vår egen (mindre dyptpløyende) thriller Ulvenatten, som ble helgens best besøkte kinofilm.
For nok en gang i 2008 er det en norsk film som tar seg til toppen av kinolisten. Ulvenatten, i regi av svenske Kjell Sundvall etter et manus av Tom Egeland, var tilgjengelig på 60 av våre kinoer i premierehelgen, og ble sett av 18.715 personer. Som en thriller med åpenbare kommersielle hensyn, basert på en bestselgende bok og med tydelig profilering i ukene før premieren, er dette et skuffende tall. Riktignok er filmen helgens best besøkte, men tallene kan for eksempel ikke måle seg med den sammenlignbare lanseringen av Varg Veum – Bitre blomster, som i høst åpnet til 20.445 besøkende (også skuffende). Til sitt forsvar har Ulvenatten et bedre snitt per kino (312) enn Bitre Blomster (243). Og siden sistnevnte fikk et totalbesøk på over 100.000, skal vi koste på oss en lignende forespeiling av terrorthrillerens muligheter i det lengre løp.

No Country-plakatCoen-brødrenes mesterlige reise inn i ondskapen, No Country for Old Men, fylte våre kinosaler til randen i helgen som gikk. 18.019 nysgjerrige kinogjengere søkte seg til Oscar-vinneren, og fikk en uutslettelig god filmopplevelse tilbake for pengene. Med et snitt på 621 besøkende per sal er dette listens store film, på tross av at den havner på andreplass (neste uke er den bedre besøkt enn Ulvenatten, tror jeg). Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at det er flere enn meg som umiddelbart har et behov for å se No Country.. om igjen. Denne kan leve lenge på kino.

Akkurat slik som de norske filmene har fremvist utmerket holdbarhet i forhold til sitt publikum. På fjerde-, femte- og sjetteplass finner vi tre av vinterens nasjonale kinovinnere. Først Mannen som elsket Yngve, som i sin tredje uke passerer over 100.000 solgte billetter totalt. 13.583 nye fans denne helgen omfavnet Jarle Klepp og de andre menneskene i Tore Renbergs univers – og det er langt fra over. Motlys og Sandrew kan fortsette å gratulere hverandre; Yngve er vinterens ubestridte ungdomsfilm – for ungdommer i alle aldre. På femteplass finner vi SOS Svartskjær, med 13.356 solgte billetter. Barnefilmen begynte beskjedent, men fikk opp dampen i vinterferien – og har nå 87.534 i totalbesøk. Ikke like sterkt som regissør Arne Lindtner Næss’ Olsenbanden jr.-filmer, men absolutt å regne i familie med hans forrige barnefilm utenfor røveruniverset, Venner for livet, som nådde 193.707 besøkende i løpet av sitt kinoliv tilbake i 2005. På sjetteplass holder Kautokeino-opprøret seg i levende live med 8.774 nye publikummere, nok til en total på enestående 290.187. Dette er den virkelige suksesshistorien i vinter!

På syvendeplass faller Tim Burtons bloddryppende musikal Sweeney Todd med hele 50 % fra forrige helg, og med 6.975 nye besøkende kommer totalen på magre 26.646. Like bak på åttendeplass fremviser Drageløperen sitt grep om nordmenn, med 6.681 nye betalende i sin sjette uke! Med en kjent boktittel og en rørende fortelling, har filmen samlet nesten 140.000 av oss til den kollektive kinoopplevelsen!

There Will Be Blood

Rushbloggs hjerte har favnet om Paul Thomas Andersons dystre, gnistrende There Will Be Blood, og det norske kinopublikum følger like bak. Etter kinosalbyttet i Oslo har filmen fått flere seter å fylle, og med 3.281 nyfrelste denne helgen har mesterverket samlet totalt 18.515 følgesvenner til Daniel Plainviews reise ned i det mørke, mørke oljehavet. Det er godt nok til en tiendeplass, og jeg håper flere kinosjefer rundt om i landet gir filmen muligheten til å finne et bredt publikum. Det er ikke hver dag man kan sitte i kinoen for å se en filmklassiker før den har blitt en klassiker.

Red Road-plakatTil sist; tre små premierefilmer falt denne helgen utenfor Topp 20-listen: Legenden Sidney Lumets kritikerroste comeback Before the Devil Knows You’re Dead på tjuesjetteplass med 407 solgte billeter på to saler, Steve Buscemis paparazziportrett i Delirious på tjueåttendeplass med 305 besøkende på tre saler – og til slutt Red Road; skotske Andrea Arnolds spillefilmdebut som vi elsket på TIFF i 2007. Filmen vises kun på én sal i Oslo, og ble sett av 111 heldige personer denne helgen. For å motivere flere av våre lesere til å lete seg frem til denne glimrende filmen, siterer jeg avslutningsvis min egen festivalrapport fra i fjor:

Til å være et debutarbeid er denne filmen tilnærmet mesterlig turnert. Fra første bilde gripes vi av en særegen stemning som holder til siste scene. Arnold har skrevet en svært troverdig karakter for skuespiller Kate Dickie (for meg et ukjent fjes (les mer), med enorm intensitet!). Etter at premisset er lagt frem, lar regissøren på subtilt vis Jackie sakte bevege seg ut av overvåkningskamerasentralen. Den ensomme kvinnen drives av noe vi ikke ser, men vi føler det. Det dirrer i bildene, og publikum holdes på kanten av setet. Hvem er Clyde? Og hvem er alle hundene og revene? Red Road er en mystisk film i de to første ak
tene, og tar dette med seg inn i en medrivende tredjeakt. Filmen vant fullt fortjent juryens Grand Prix i Cannes, og TIFF-juryene kan ikke la denne gå upremiert hjem fra polarsirkelen. Red Road bør opp på norske kinoer. Snarest!

Det tok et år.

MENY