Det er kanskje ikke spesielt overraskende at Nils Gaups Kautokeino-opprøret ligger på toppen av de norske kinolistene denne helga. Etter at filmens pr-apparat endelig våknet til live for et par uker siden, tok det ikke mange dagene før filmen var overalt. Og trass i det som ihvertfall utenfra virker som et pr-skippertak, så hele 42.700 mennesker filmen i dens åpningshelg. Fordelt på 48 saler, har dramaet et snitt per sal som er listas desidert høyeste; nesten dobbelt så mye som nummer to. Etter en turbulent produksjon, og tilsynelatende strevsom postproduksjon, kan regissør og produsenter puste lettet ut, ihvertfall for noen dager.

For det er liten tvil om at Kautokeino må fortsette å trekke store mengder folk om den skal leve opp til sin status som norsk blockbuster. Jeg tillater meg derfor en liten refleksjon over hvor lenge filmen vil greie å holde på publikums interesse. Den nevnte markedsføringen har gjort lite for å selge filmen inn som en eksotisk og spennende historie fra Norges mer ukjente fortid. Plakatene er kjedelige, trailerne overlater lite eller ingenting til fantasien og skuespillerne er ikke blant de vi bare må se på kino. Vi får se, men med et budsjett på godt over 50 millioner, må filmen sees av over 200.000 før vi i det hele tatt kan begynne å snakke om suksess.

Blockbuster er et amerikansk begrep som først og fremst brukes om en film som oppnår store inntjeninger i forhold til sitt budsjett. Allikevel har ordet etterhvert mistet sin opprinnelige betydning, og vi forbinder det kanskje mer og mer med Hollywoodfilm, og da produksjoner som allerede fra manussiden er ment å bli nettopp en blockbuster. National Treasure 2 er en slik film. Kynisk kalkulert i forhold til sin målgruppe, med en markedsføring som på ingen måte kan sies å være hastverksarbeid. Produsent Jerry Bruckenheimer (forøvrig et av Kautokeino-produsent Jørgen Storm Rosenbergs store idoler) kan dette bedre enn noen andre andre. Og når 26.239 nordmenn velger å se filmen i sin andre uke, beviser det at hans formel også fungerer her til lands.

Den amerikanske animasjonsfilmen har lenge vært laget utfra en vel så kynisk formel. Etter at Disney-konsernet for alvor begynte å se sitt sjangermonopol svikte med Dreamworks Prinsen av Egypt for ti år siden, har denne formelen bare blitt beskere og beskere. Med noen respektable unntak, har animasjon i studioregi blitt en melkeku av det genmanipulerte slaget. Og Biefilmen er i så måte bekreftelsen. Med 21.342 besøkende denne helga og en total på over 200.000, viser allikevel denne filmen at det er nettopp dette norske barnefamilier vil ha. Eller er det av mangel på et bedre alternativ, som gjør at vi tropper opp i horder for å se en film hvis manus har vært resirkulert 10-15 ganger de siste årene?

Ja, takke meg til britene og deres karakterdramaer. Om Forlatelse (Atonement) er en slik film, spekket med det britene gjør best i hele verden; å skape stemninger og karakterer. Filmen er blitt en kritiker- og publikumssuksess i hele Europa, og Joe Wright er ikke lenger den lovende regissøren han ble etter sin versjon av Stolthet og Fordom fra 2005, men har snarere etablert seg som et av de store navnene vi ser frem til å følge i årene som kommer. 20.329 nordmenn så filmen hans i helga, noe som faktisk er en økning på 22%.

Det er kanskje ikke karakterene som er det mest tiltrekkende med Patrik Syversens Rovdyr, men ingen kan si noe på stemningen. Etter en knallåpning forrige helg, var flere enn meg spent på å se hvordan filmen skulle holde seg i kamp mot reinsdyr og samer. Rovdyr faller da også 58% fra forrige helg, noe som forøvrig ikke er spesielt dramatisk for sjangeren å regne. Men med et besøk på 10.616 denne helga, og en total på 54.301 beviser filmen at det finnes et marked for norsk lavbudsjettshorror. Om filmen når 100.000, skal både distributør Euforia Film, debutant Syversen og alle hans medsammensvorne koste på seg et velfortjent smil. Så får det være opp til de rette institusjonene å avgjøre om de får fortsette å utvikle sine ferdigheter.

Noen plasser ned på lista rasler Arn rastløst med sverdet. Det episke dramaet har sålangt blitt sett av 140.000, og har nok falt askere enn det man kunne håpet på. 200.000 er sannsynligvis ikke innen rekkevidde for tempelridderen, noe som nok må være en liten skuffelse. På den helt andre siden av filmuniverset, debuterer Todd Haynes med sin I’m not There på en 13. plass med 1.750 interesserte fordelt på 8 saler. Og enda litt lenger ned, finner vi O’Horten som fortsatt sliter med å skape interesse hos det norske publikum. Snaue 27000 besøkende er ikke mye å rope hurra for, dessverre.

Neste uke er inntar Rambo, et kinesisk bryllup og to afghanske bestevenner norske kinoer. Men så er det 1. februar, og de virkelig interessante titlene kommer med nye filmer fra Coen, Anderson, Lee, Burton og Nichols. Og som om ikke det var nok, er det også et par sannsynligvis veldig gode norske på vei til en kino nær deg..