Suksessen Filmkameratene opplever med Max Manus handler om veldig mye mer enn god markedsføring. Dette er en film som selvsagt favner alle målgrupper, som folk ser flere ganger, som kjernefamilier med besteforeldre på slep ser i samlet flokk og så videre. Egentlig er alt dette litt kjedelig, rett og slett fordi det var så innmari forutsigbart. Det som er interessant er derimot helt andre faktorer. I kø til kassa på Rema 1000 i forrige uke, lot jeg som vanlig øynene gli over forsidene på aviser og magasiner. På forsiden av Se&Hør kunne jeg lese følgende sitat fra kong Harald: Max Manus lærte meg å skyte.

Fy søren, tenkte jeg, sleipe jævler. Og mens jeg lasset matvarene på rullebåndet, gikk det opp for meg hvorfor produksjonen etter bare fire uker på kino allerede er sett av 734,899 mer eller mindre frivillige norske billettkjøpere.
Suksessen til Max Manus kan ikke sammenlignes med Kristin Lavransdatter eller Kautokeino-opprøret. For ingen under 25 år så førstnevnte film frivillig da den herjet kinoene tilbake i 1995, selv om mange av oss fortsatt har vondt i rumpa etter at vi allikevel måtte se den – som skolekino. Jeg tør også påstå at veldig få familiefedre eller mødre fikk med seg resten av kjernegjengen på Nils Gaups film i fjor, kanskje bortsett fra de direkte berørte der oppe i nord.

Nei, Max Manus er i særklasse. For uavhengig av om det er produsentene eller redaktøren som har fått kongen på forsiden av Norges verste trykksak, bare understreker dette hvordan denne filmen har nådd ut til absolutt alle i vårt ganske land. (Og ikke glem at han også gråt på premieren..) Ok, så tenker du kanskje at det må finnes noen der ute som ikke har ikke fått det med seg. Svartmetal-rockerne, for eksempel? Joda, de har nok fått det med seg. Spesielt etter at Sogn & Fjordane-bandet Vreid slapp albumet Milorg, og anmelderne brukte overskrifter som Aftenpostens "Max metal", og lot majoriteten av saken handle vel så mye om filmen som plata. Spennet fra nesten hårløs konge til langhårede musikere er stort, og vel så langt er det fra vestlandsfjordene som til hovedstaden. Og på veien finnes de fleste målgrupper, og slik har filmen innvadert hjerte, sinn, samtaleemner og lommeboka til oss nordmenn.

Nå skal ingen glemme at Filmkameratene og Nordisk har vært veldig kløktige i sin markedsføring, spesielt i hvordan de tidlig plasserte skuespillere, Tikken og Kjakan i sofaene på samtlige tv-programmer i overangen desember/januar. Allikevel må det sies – på samme måte som filmen er blitt en ganske så formalisert og oppskriftsmessig forutsigbar produksjon, har heller ikke markedsføringen vært hverken original eller overraskende. Men hva har det å si? Filmen er en suksess av dimensjoner, og alle hjerter gleder seg. Og hvor ender tallene opp? Milliongrensen er selvsagt forlengst i boks, men dette vil nok nå enda lenger. 91,814 så filmen i helga, en nedgang på bare 29%. Det er så solid at det er til å grine av. Neste tallenes tale er sannsynligvis filmen allerede over 850,000. En fabelaktig start på 2009 for den norske film- og kinobransjen, selv om flere enn meg nok spør seg hvordan dette vil påvirke besøket på kommende produksjoner som Sammen, Nord og Jernanger.

Men kanskje blir ikke dette noe problem, ihvertfall ikke for de som vet å sikte i andre retninger. For om Nordisk er forutsigbart kjedelige i sin markedsføring, er relativt nystartede Euforia det motsatte. Og det betaler seg. Denne helga lanserte de Død Snø på 82 saler, og hele 40,049 lot seg hale inn i salene av skuespillere maskert i det som må være norgeshistoriens dyreste og beste sminkearbeid. Og selv om anmelderne var (overraskende?) positive til Tommy Wirkolas film, er det ingen som bryr seg om dem. Nei, å få suksess med denne sjangeren handler om helt andre ting, og det vet de nevnte aktørene. Gnistrende gode filmplakater, et markedsapparat som fra dag én har hatt fokuset skarpt rettet mot målgruppens enemerker; nazizombier på forsidene av glansede ungdomsblader, førvisninger på kinoens dag, smart bruk av Facebook og så videre, fortjener de kudos for arbeidet.

Men kanskje er det enda mer imponerende at de nettopp unngår å havne i skyggen av nevnte mastodont, og isteden etablerer filmen som et helt eget alternativ. Forhåpentligvis greier de andre omtalte norske produksjonene det samme, så slipper vi en situasjon der den enes brød blir den andres død. Åpningstallene er forøvrig enda mer imponerende om vi sammenligner med filmer som Kautokeino-opprøret (39.833), Fatso (29.960), Den siste revejakta (30.972), Mannen som elsket Yngve (28.105) og ikke minst Rovdyr (25.455).

Resten av titlene på topp 20 kan du se her, for det er egentlig bare to andre titler som bør nevnes i denne spalten. Den ene er selvsagt den lenge etterlengtede lanseringen av fjortisfenomenet Twilight – evighetens kyss, en film hvis hype bare overgås av fjorårets High School Musical 3. Men denne havner på en 3. plass i åpningshelga, og selv om 26,801 besøkende er skikkelig bra, er det moro å se filmen slått av Død snø. Riktignok ble førstnevnte lansert i 50 kopier mot sistnevntes 82 og snittet per kinosal er høyere, men med samme målgruppe er det gøy å se den norske filmen takle kampen mot den amerikanske giganten.

Lornas stillhet er den andre nykommeren som gjør seg bemerket på helgas lister. Dette er Dardenne-brødrenes siste film, og en anbefaling til alle dere som har sett Max Manus, ikke liker splatterfilm og synes Twilight ser forferdelig ut. Artha Dobroshi gjør en av årets store prestasjoner i hovedrollen, og er alene verdt bil
letten. Arthaus har lansert filmen i 7 kopier, men møter ikke spesielt stor interesse blant publikum. 637 besøkende gir et lavt snitt per kopi, og selv om filmen går på små saler, er ikke dette noe spesielt hyggelig. Da er det morsommere å se samme distributør fortsette suksessen med Gullpalme-vinner Klassen lenger opp på lista. Den er straks sett av 15,000, fordelt på bare 9 saler. Det er selvsagt fortjent; dette er en av fjorårets aller beste filmer og min store anbefaling sammen med landsmannen En julefortelling.

Neste uka skal Jernanger prøve seg på sitt hjemlige publikum, mens Oscar-favorittene Revolutionary Road og Doubt nok vil gi produksjonen stor konkurranse om billettkjøperne. Uansett vil jeg anbefale deg å få med deg alle tre så raskt som mulig – det kommer så mye potensielt bra film i ukene fremover, at det fort kan bli et realt maratonløp å få med seg alt!