Bransjeorganisasjonen Film & Kinos siste nyhetsbrev kommenterer den varierende oppslutningen om kinoaktuell norske film, og tillater seg samtidig å minne oss om at "noe av det gode med vårt særnorske kinosystem nettopp er bredden. At selv den smaleste film har livets visningsrett, og at kvantitet og kvalitet ikke alltid er to sider av samme sak". Det siste er lite annet enn intetsigende snikksnakk, men det første poenget er verdt å ta med seg. Det er i så måte fristende å spørre hva som egentlig definerer en smal norsk film. Det er ihvertfall fånyttes å definere den utfra besøkstall alene. Og enda viktigere – å unnskylde dårlig besøk utelukkende med at filmen er smal.  

I en filmnasjon som ikke akkurat spyr ut titler i bøtter og spann, bør vi derimot være interessert i å lete etter andre faktorer. Skyldes det eksempelvis mislykket markedsføring? Har anmelderne større påvirkningskraft enn vi tror? Er det fordi publikum klasebombes med norske titler om dagen? Eller er det rett og slett fordi Max Manus fullstendig overskygger de andre titlene?
I min nære omgangskrets er det ingen som har tenkt å se Matias Armand Jordals Sammen, og det ganske enkelt fordi de ikke har hørt om den. Samtlige av disse så forøvrig Erik Poppes De Usynlige, en film som jeg vil påstå er vel så smal som Jordals film. Den store forskjellen på disse to er foruten selvsagt mottakelsen i pressen, tilstedeværelsen i forkant av lansering. Sistnevnte film var overalt, mens førstnevnte altså ihvertfall har gått mine venner hus forbi. Det må også sies at Sammen lanseres i en periode så sprengfull av norske premierer, at landets kinosjefer står i fare for å utvikle kronisk dårlig samvittighet for å måtte kjøre hjemlige titler i b-saler.

Et annet tankekors er at samme helg som 3.125 nordmenn løser billett til Sammen, og ubunnhørlig plasserer den på en kjip 13. plass, ser 11.533 Død snø. Det dytter filmen over den tidligere så magiske 100.000 solgte billetter-grensen, og det i løpet av bare tre uker. Noen vil kanskje påstå at dette på mange måter er den rake motsetningen til forannevnte familiedrama, en produksjon så kommersiell at det nesten lukter svidd. Samtidig har markedsføringen på denne filmen vært så kløktig, så håndgripelig, at selv min bestemor har fått det med seg. For å sette det på spissen – alle visste at Død snø skulle på kino, men ingen later til å ha fått med seg at Sammen ble sluppet. Det er et tegn på atskillig mer enn bare kommersiell appell.

Jernanger er en annen film med kjip markedsføring, ihvertfall hva angår trailer og plakat. Men etter at mange dømte den nedenom og hjem etter kjipe besøkstall i åpningshelga, får filmen skikkelig revansje denne helga. Med en minimal nedgang på 18% og 7.258 nye solgte billetter, er filmen allerede over 25.000. Det forteller oss at publikum har falt for filmen, og er i så måte et strålende eksempel på jungeltelegrafens avgjørende rolle for en produksjons suksess.

Ukas førsteplass er uansett selvsagt Max Manus, og med 40.563 solgte billetter denne helga passerer filmen én million i løpet av et par uker. Det er selvsagt bare å gratulere, men samtidig bør spørsmålet jeg hinter til i innledningen stilles – har Max Manus sin suksess gått på bekostning av de andre norske titlene? Burde distributørene ha ventet med å lansere Jernanger og Sammen, i påvente av at køene skulle minske på det som få vel trodde skulle bli en flopp? -Ikke ulikt slik distributørene nøler med å slippe norsk film om sommeren; en tid preget av nettopp blockbustere? Tilfellet nå er jo akkurat det motsatte, med den ene norske lanseringen etter den andre i uke etter uke fremover.

Innimellom alt det norske, finner vi også noen interessante utlendinger, og kanskje spesielt nykommeren Slumdog Millionaire. 10 Oscar-nominasjoner, strålende anmeldelser over there og for det meste også her hjemme sier sitt. Dette ligger an til å bli årets første store publikumssuksess, sett i forhold til et budsjett på minimale 15 millioner dollar. Danny Boyles film gjør det da også bra her hjemme, med 10.053 besøkende fordelt på 20 saler. Sannsynligvis vil den holde seg godt i ukene som kommer, og om alt går som analytikerne spår, stikker den også av med majoriteten av de gjeve gullmennene 22. februar.

Frank Millers adaptasjon av Will Eisners tegneserie The Spirit har derimot fått mange tildels hatske anmeldelser, og har da også gjort det heller labert på amerikanske kinoer. Her hjemme slipper Disney/Sony den i 27 kopier i sin åpningshelg, og greier å trekke 5.609 til å se på dem. Skuffende. Dette ble rett og slett ikke den nye Sin City, slik mange hadde spådd!

Lista ellers preges av Revolutionary Road på en 5. plass, og som dermed klatrer to plasser fra åpningshelgen. Madagaskar 2 passerer på sin side 300.000 solgte billetter nede på en 8. plass, mens Kurt blir grusom har passert 100.000 kinogjengere enda litt lenger ned. Arthaus fortsetter på sin side suksessen med Klassen, og har til nå solgt over 20.000 billetter. Det er med andre ord stor bredde på kino om dagen, og rett og slett deilig å være cinefil! Og til helga er Olsenbanden Junior tilbake!

Klikk deg hit for å se hele topp 20.