Lars Ole Kristiansen tar en pause fra filmvitenskap-studier på Lillehammer, og bidrar som gjesteblogger fra årets Berlinale. Han er nykommer på festivalen, og vil forhåpentligvis finne nye perspektiver og tema til bloggen vår.. Velkommen!

-Oh, I don’t think it’s rocket science really.

Dette spretter ut av Stephen Daldrys munn da publikum får fyre løs med spørsmål, og unge filmstudenter fisker etter erfaringer fra en teaterregissør som forbausende uproblematisk tok steget inn i filmverdenen.

Samtalen med Stephen Daldry er en av flere Talent Campus-arrangementer under Berlinalen, og avholdes i en gammel teatersal; perfekt med tanke på gjesten – selv om han ikke virker spesielt komfortabel i sitt ”rette element”. Intervjueren nyter tydeligvis lyden av sin egen stemme (og stotrete fremtoning), og forhindrer en virkelig god dialog på scenen. Daldry selv sitter fattet med kryssede bein i en lenestol; bebrillet og kjedelig velkledd. Mest av alt gir han inntrykk av å være en professor i et vanskelig fag – tilbakelent og nesten litt uengasjert?
Mannen har alltid vært et mysterium for undertegnede. Billy Elliot var en svært lovende debutfilm, men The Hours hører faktisk til de største mesterverkene på denne siden av årtusenskiftet; en film så formfullendt og emosjonelt medrivende at jeg knapt har sett maken! Derfor har jeg alltid undret meg over hvem denne mannen egentlig er; hvor han kommer fra – hva som motiverer at han har laget en så til de grader eksepsjonell film?

Og, på tross av en vanskelig start, følte jeg faktisk at jeg fikk svaret. Samtalen handler mye om overgangen fra teater til filmmediet – hvordan han brakte med seg erfaringer fra scenen, men også hvordan han måtte bryte med teaterets konvensjoner i møtet med et helt nytt språk. Daldry forteller oss at dette faktisk var ganske uproblematisk, fordi han opplagt ser et ”samarbeid” mellom skuespillerne og filmens form.

Rytme var stikkordet for Daldry; hvordan følelser ligger forankret i rytme, som vekkes frem i skuespillerne og deres evne til å reagere levende og intuitivt i scenene, og samtidig bli støttet opp av en dynamisk form. Dette avslørte ikke overraskende Daldrys fascinasjon for klipping, og hvordan dette elementet har fått mye av hans oppmerksomhet i møtet med filmen. En visning av hans kortfilm Eight avslørte også tydelig at han sanser etter virkemidler teateret ikke kan tilby ham – en enkel, egentlig litt uinteressant film, som uansett viser en forbausende intuisjon. Derfor blir aldri Daldrys filmer teater på celluloid, men noe helt annet – et møte mellom skuespill i særeste særklasse og et genuint øye for dynamisk bruk av filmens komplekse språk.

På sitt mest medrivende fortalte samtalen oss hvilke metoder Daldry benytter seg av, eller rettere sagt hvordan han frigjør seg fra en metodisk forståelse av film- og teaterarbeid. Han trakk frem barneskuespilleres ikkemetodiske holdning som frigjørende og akket seg over amerikanske skuespilleres ikke alltid like fruktbare og anvendelige evne til å skape myter rundt karakterene sine og dra dem ut av nuet og situasjonen de faktisk er i. For Daldry er Meryl Streep the greatest american actress fordi hun ser det rasjonelle i en scene og leverer den med en absolutt tilstedeværelse. Et blikk for følelsene som ligger der; at hun midt i en samtale også utenfor filmsettet kunne kaste seg inn i en vanvittig digresjon for så å returnere med full konsentrasjon ved hjelp av det han oppsummerer som et faculty of emotions.

Og når scenene i seg selv har så mange iboende følelser, har han ikke behov for en tradisjonell komponist til å underbygge dette ytterligere; det ville være meningsløst, ifølge Daldry. Nettopp derfor nikker han anerkjennende om samarbeidet mellom ham og modernistkomponist Philip Glass, og snakker begeistret om hvordan Glass tilføyer et ekstra nivå, som i dialog med klippen skaper en rytme skuespillerne kan henge seg på. Etter min mening viser dette rett og slett en veldig innsikt i hvordan filmen fungerer på oss.

I arbeidet med adapsjonen av en roman, nå sist Bernhard Schlinks The Reader (Rushbloggs omtale her) trekker Daldry igjen frem rytmen som det viktigste å overføre fra trykket side til lerret. Og når han får til denne rytmen er det ikke gjennom en vanskelig læreprosess, som intervjueren ønsket å få en beskrivelse av. Når han på tørrvittig snobbebritisk svarer kort og nærmest avvisende på spørsmål om overgangen fra teater til film, er det nettopp fordi han ser fordelene i begge uttrykksformer og har en intuisjon for hvordan han skal forvalte alt sammen. Utsagn som at film er a presice series of actions and instructions eller all about narrative mathematics avkler at Daldry har et usedvanlig rasjonelt og umystisk forhold til filmmediet.

Når publikum kommer på banen i siste akt og intervjueren endelig må lene seg tilbake åpner Daldry seg, og mysteriet rundt ham oppklares. Jeg får følelsen av å bevitne et ydmykt geni, som med sine tørre kommentarer faktisk forsøker å fortelle oss at film egentlig er ganske enkelt – som matematikk. Da er det bare å glede seg til hans neste film og forvente at regnestykket går opp – igjen.