Talent Campus: Møte med Mike Leigh

Logo.jpgMike Leigh er meget mulig det største navnet i 90-tallets britiske filmlandskap. Den apokalyptiske, beksvarte komedien Naked og det såre, men oppmuntrende relasjonsdramaet Secrets & Lies er mine personlige favoritter, og står sammen med Vera Drakes Hemmelighet som høydepunktene i hans rikholdige og svært anerkjente filmografi. I Berlins hovedkonkurranse er han aktuell med Happy-Go-Lucky, og rett fra flyet ankommer han en stappfull Talent Campus-sal med sin sedvanlig slentrende holdning og inngrodde fleezevest.

2341.jpgØyeblikkelig etter mesterens entré vises klipp fra de tre sistnevnte filmene, og Leigh sier spøkefullt takk og adjø til et engasjert og lattermildt publikum. Stemningen er helt perfekt for å nyte den kanskje beste scenen i Secrets & Lies; en konversasjon på en café (som sikret Blenda Blethyn Oscar-nominasjon) i én lang tagning på nærmere ni minutter. Det er så basalt og samtidig så kraftfullt at man smiler av begeistring. Når en publikummer senere spør Leigh om han lager antifilm, der filmens mer eksplisitte virkemidler skjæres ned til et minimum, utbryter han et frustrert nei! For Leigh er et halvtotalt, statisk bilde just as cinematic som en montasje eller en innvinklet kamerakjøring. Han søker heller etter det han kaller et destillert øyeblikk, der skuespillerne lever og agerer i rollen med en tilstedeværelse som kameraet må ivareta og ikke forme. Han er opptatt av hva som skjer foran kameraet; I put on the screen what I think is moving and interesting. Og dette synes han sjelden er noe annet enn the destilled essence of the film.
18723691.jpg For å finne denne essensen ligger en metode han er berømt for, og som store deler av samtalen dreide seg om. Mike Leigh er i en posisjon der han får pengestøtte og skuespillere uten å engang fortelle hva filmene skal handle om. Han har just a feeling -et litt utydelig premiss som først finner sin støpeform gjennom forberedelsesprosessen. Her lager han en workshop med skuespillerne, og det eneste de kjenner til på forhånd er deres egne karakterer. Først når karakterene møtes på øvelser skapes relasjonene, konfliktene og -ikke minst- dialogen som ender opp i filmen. Skuespillerne improviserer i karakter, og Leigh skaper scenariene med utgangspunkt i disse øvelsene. Men da er også formen satt; Leigh påpekte at selve innspillingen er planlagt i detalj – antakeligvis mer enn hos mange andre regissører.

veradrakelg.jpg Publikum var ivrige etter å høre hvordan Leigh håndterer denne metoden og hvilke tips han kunne gi aspirerende filmskapere. Med en bisk, humoristisk (og faktisk ganske arrogant) undertone, ikke ulik den vi kjenner fra filmene hans, understreket han at denne metoden først og fremst kledde hans kunsterpersona og at den ikke kunne anbefales noen som ikke hadde den samme gleden ved å improvisere. En i salen påpekte at unge filmskapere heller ikke har privilegiet å kunne jobbe med forberedelsene i seks måneder før en innspilling. Svaret fra Leigh var da at det ikke er selve tiden, men måten man bruker tiden på som avgjør om man klarer å finne essensen i materialet; there’s nothing magical about six months.

thewlis-757207.jpg Filmene til Mike Leigh har et pussig forhold til realisme og dette ble så vidt berørt i samtalen. Selv om de ved første øyekast er noe man kan kalle neo-kitchen sink realism er alltid hovedkarakterene svært karikerte arketyper. De er, for nok engang å bruke dette uttrykket, essensen av seg selv; ekstremutgaver av typer fra virkeligheten som Leigh har observert. Han forklarer at de er hverdagsmennesker som aldri kjeder seg; som hele tiden gir eksplisitt uttrykk for sine tanker og følelser. Selv om jeg i noen tilfeller faktisk har hatt problemer med hans litt ambivalente realisme, er det nettopp dette som skaper Leighs særegne uttrykk – som kan skape stor filmkunst når han lykkes som aller best. Om han har klart det i konkurransefilmen Happy-Go-Lucky kan du lese her.

Oppsummert var møtet med Mike Leigh en fornøyelse, og det er liten tvil om at han har en smittende utstråling – han trakterte publikum som en stand up-komiker og besvarte alle spørsmål med en voldsom selvsikkerhet. Spørsmålet er om han rett og slett var vel arrogant og litt pretensiøs i geniforklaringen av sin egen metode?

Talent Campus: Møte med Mike Leigh

Logo.jpgMike Leigh er meget mulig det største navnet i 90-tallets britiske filmlandskap. Den apokalyptiske, beksvarte komedien Naked og det såre, men oppmuntrende relasjonsdramaet Secrets & Lies er mine personlige favoritter, og står sammen med Vera Drakes Hemmelighet som høydepunktene i hans rikholdige og svært anerkjente filmografi. I Berlins hovedkonkurranse er han aktuell med Happy-Go-Lucky, og rett fra flyet ankommer han en stappfull Talent Campus-sal med sin sedvanlig slentrende holdning og inngrodde fleezevest.

2341.jpgØyeblikkelig etter mesterens entré vises klipp fra de tre sistnevnte filmene, og Leigh sier spøkefullt takk og adjø til et engasjert og lattermildt publikum. Stemningen er helt perfekt for å nyte den kanskje beste scenen i Secrets & Lies; en konversasjon på en café (som sikret Blenda Blethyn Oscar-nominasjon) i én lang tagning på nærmere ni minutter. Det er så basalt og samtidig så kraftfullt at man smiler av begeistring. Når en publikummer senere spør Leigh om han lager antifilm, der filmens mer eksplisitte virkemidler skjæres ned til et minimum, utbryter han et frustrert nei! For Leigh er et halvtotalt, statisk bilde just as cinematic som en montasje eller en innvinklet kamerakjøring. Han søker heller etter det han kaller et destillert øyeblikk, der skuespillerne lever og agerer i rollen med en tilstedeværelse som kameraet må ivareta og ikke forme. Han er opptatt av hva som skjer foran kameraet; I put on the screen what I think is moving and interesting. Og dette synes han sjelden er noe annet enn the destilled essence of the film.
18723691.jpg For å finne denne essensen ligger en metode han er berømt for, og som store deler av samtalen dreide seg om. Mike Leigh er i en posisjon der han får pengestøtte og skuespillere uten å engang fortelle hva filmene skal handle om. Han har just a feeling -et litt utydelig premiss som først finner sin støpeform gjennom forberedelsesprosessen. Her lager han en workshop med skuespillerne, og det eneste de kjenner til på forhånd er deres egne karakterer. Først når karakterene møtes på øvelser skapes relasjonene, konfliktene og -ikke minst- dialogen som ender opp i filmen. Skuespillerne improviserer i karakter, og Leigh skaper scenariene med utgangspunkt i disse øvelsene. Men da er også formen satt; Leigh påpekte at selve innspillingen er planlagt i detalj – antakeligvis mer enn hos mange andre regissører.

veradrakelg.jpg Publikum var ivrige etter å høre hvordan Leigh håndterer denne metoden og hvilke tips han kunne gi aspirerende filmskapere. Med en bisk, humoristisk (og faktisk ganske arrogant) undertone, ikke ulik den vi kjenner fra filmene hans, understreket han at denne metoden først og fremst kledde hans kunsterpersona og at den ikke kunne anbefales noen som ikke hadde den samme gleden ved å improvisere. En i salen påpekte at unge filmskapere heller ikke har privilegiet å kunne jobbe med forberedelsene i seks måneder før en innspilling. Svaret fra Leigh var da at det ikke er selve tiden, men måten man bruker tiden på som avgjør om man klarer å finne essensen i materialet; there’s nothing magical about six months.

thewlis-757207.jpg Filmene til Mike Leigh har et pussig forhold til realisme og dette ble så vidt berørt i samtalen. Selv om de ved første øyekast er noe man kan kalle neo-kitchen sink realism er alltid hovedkarakterene svært karikerte arketyper. De er, for nok engang å bruke dette uttrykket, essensen av seg selv; ekstremutgaver av typer fra virkeligheten som Leigh har observert. Han forklarer at de er hverdagsmennesker som aldri kjeder seg; som hele tiden gir eksplisitt uttrykk for sine tanker og følelser. Selv om jeg i noen tilfeller faktisk har hatt problemer med hans litt ambivalente realisme, er det nettopp dette som skaper Leighs særegne uttrykk – som kan skape stor filmkunst når han lykkes som aller best. Om han har klart det i konkurransefilmen Happy-Go-Lucky kan du lese her.

Oppsummert var møtet med Mike Leigh en fornøyelse, og det er liten tvil om at han har en smittende utstråling – han trakterte publikum som en stand up-komiker og besvarte alle spørsmål med en voldsom selvsikkerhet. Spørsmålet er om han rett og slett var vel arrogant og litt pretensiøs i geniforklaringen av sin egen metode?

MENY