I månedene frem mot Berlinalen fulgte jeg spent med på hvilke filmer som ble valgt ut til festivalprogrammene. Arrangementet er såpass stort at de fleste titlene har man verken hørt om, eller lest omtaler av. Men noen filmer kan man ha et snev av informasjon om, og i tilfellet med den tyrkiske spillefilmen Takva hadde jeg mer enn et snev. Den norske filmskaperen Kaja Wright Polmar besøkte med sin film Asylbarna i november 2006 den tyrkiske filmfestivalen Festival On Wheels, hvis poeng er å bringe en kurert filmfestival ut til de mer utilgjengelige hjørnene av Tyrkia og nærliggende naboland. Da vi møttes i Oslo noen uker etter, fortalte hun meg med stor innlevelse om en fantastisk tyrkisk film hun hadde sett under festivalen. Den hadde fått en fullsatt sal i Kars til å engasjere seg i flammende diskusjoner etter visningen. Det var Takva.

Så da Takva, som bærer den engelske undertittelen A Man’s Fear of God, ble tatt ut til visning i Berlinalens Panorama-sideprogram, hadde jeg allerede høye forventninger. Nå har jeg sett den, på en fullstendig utsolgt premierevisning i Zoo Palast, og har brukt noen dager på å få skrevet om den.

Litt bakhistorie; Jeg er halvt tyrkisk. Det siste drøye året har jeg vært i Istanbul to ganger over lengre perioder, i arbeid med en dokumentarfilm. I prosessen har jeg studert tyrkisk språk og kultur, og blant annet sett en hel del tyrkisk film. Tyrkia har en interessant filmkultur, men den er ikke viden kjent – slik som for eksempel iransk film. I høst gikk den glimrende tyrkiske filmen Iklimler (feiltitlet Stemninger på norsk) noen uker på kino i Oslo, men det går lenge mellom hver gang vi ser tyrkiske filmer i kinodistribusjon hjemme i Norge. Takva er en film jeg nettopp svært gjerne skulle sett i norsk kinodistribusjon.

Filmen handler om Muharrem, en mann midt i livet, som i over 30 år har vært en tillitsfull ansatt ved et varelager i den religiøst konservative bydelen Süleymaniye i Istanbul. Han bringer te eller kaffe til sin sjef, utfører små ærend – og lever alene i huset han har bodd hele livet. Muharrem er en ydmyk, ensom mann som pliktoppfyllende følger islamske forskrifter. Han drikker ikke, han har ikke sex, og han ber flere ganger daglig. Regissør Özer Kızıltan åpner Takva med en flott oppbygget, nesten neorealistisk i sin enkelhet, introduksjon av denne simple tilværelsen til Muharrem. Bydelen skildres som en karakter i seg selv, hvordan Muharrem kjenner bakgatene som baklommene sine. Filmens første uforglemmelige scene kommer når vi får ta del i en suggererende religiøs seremoni Muharrem deltar på i den lokale islamske menigheten (jeg tror scenen er fra en medrese ved den kjente Süleymaniye-moskeen). Sekvensen begynner med resitering av Koranen, og via kollektiv bønn går det hele over i en slags messing og kuliminerer i en massiv blanding av sang og bønnerop – og på denne sekvensens toppunkt klippes det direkte til en dampende het sex-akt mellom Muharrem og en mørk skjønnhet, hvor lyden av åndelig bønn går i ett med kroppslige stønn. Plutselig våkner Muharrem fra den erotiske drømmen – og karakteren er tegnet. Det bor en tvil i denne filmens hovedperson. Og en frykt for Gud.

Men det holder han skjult, forståelig nok. Og hans hengivenhet og gode vesen gjør at lederne i den religiøse gruppen velger ham ut til et spesielt oppdrag. De tilbyr ham jobben med å samle inn husleie og andre medgifter fra leietagere av gruppens eiendommer. Dette vil sette ham i kontakt med en rekke materielle, ikke-åndelige omgivelser, noe Muharrem knapt har vært i kontakt med gjennom hele sitt liv. Men hans rene vesen vil gjøre nettopp ham egnet til oppgaven. Ved hjelp av at gruppen utstyrer ham med nye klær, mobiltelefon og en bil, forandres Muharrems faste rammer og hans tilværelse begynner sakte å fylles med en forsterket, eksistensiell tvil. Og de erotiske drømmene forfølger ham.

Takva er en film som har sterk samtidig resonnans, særlig tatt forholdene i dagens Tyrkia i betraktning. Historien er viktig på mange måter. Muharrem er en mann hvis historie sjelden fortelles. Den ydmyke, usynlige samfunnsborger, med ingen spektakulære karaktertrekk. Men de moralske dilemmaene hans er nøyaktig de samme som Tyrkia sine. Skal man opprettholde sine tradisjoner, plikter og alt man har vært vant med? Eller skal man la seg friste av det ukjente, la seg styre det materielle? Jeg leser disse spørsmålene som en metafor på Tyrkias identitetsproblem i dagens politiske situasjon i regionen. Nærme seg Europa og la tradisjonene gå? Eller forsterke nasjonalismen og det konservative enda mer? Takva kommenterer indirekte den urolige offentlige samfunnstemperaturen i Tyrkia, med politisk motiverte drap og dårlige forhold for det frie ord, og ikke minst en foruroligende polarisering av de opposisjonelle grupperinger; nasjonalister og islamske fundamentalister i fremmarsj på hver sin kant.

Men filmen går absolutt ikke bokstavelig inn på disse temaene. Den er veldig fokusert på Muharrems historie og viker aldri vekk fra, eller forræder, sin hovedperson. Skuespilleren Erkan Can gjør en mesterlig, troverdig tolkning av den godhjertede, men svake, Muharrem – og vi er hele tiden engasjert i hans problemer. Regissør Kızıltan gjør også de hyklerske lederne i den religiøse gruppen interessante. Deres egeninteresse for materielle goder skjules av stadige bortforklaringer om at det hele er Guds vilje, men skinnhellighetene er åpenbare. Likevel faller børen på Muharrem, som av hele sitt hjerte har hengitt sitt liv til Gud.

Takva har blitt laget i det Istanbul-baserte filmkolletivet Yeni Sinemacular ("Nye filmskapere"), som Kızıltan er en del av – og åpenbart har dratt stor
nytte av for å få denne filmen på beina. Önder Çakars innsiktsfulle, modige manus opprettholder en ubrutt nerve hele fortellingen gjennom. Filmen er eksemplarisk fotografert av Gökçe Akçelik, med dype kontraster og et observant øye for Istanbuls kvaliteter som visuelt bakteppe for historien. Med unntak av noen overdrevent syretripp-aktige visuelle valg i drømmesekvensene, fremstår Takva som en veldig gjennomført regissert film. Den griper og fascinerer, og det er unektelig også med en viss frykt for Gud at man selv, som publikummer, får noen grøss av den religiøse dedikasjonen som fremstilles i Takva. Men det skal sies at et liv fylt av materielle goder heller ikke skildres i et heldig lys.

Regissøren går forøvrig en spennende tid i møte i hjemlandet. På filmfestivalen i Toronto ble han intervjuet av IndieWire, og der nevner han at det blant flere fremtidige filmprosjekter finnes et om "det armenske spørsmålet", som det heter i Tyrkia. Med drapet på den frittalende armenske redaktøren friskt i minnet, er det ikke hyggelig å tenke på hva som skulle kunne vente regissør Kızıltan, om filmprosjektet kommer til å ta i den tematikken med samme mot og usminkede ærlighet som de moralske dilemmaene i Takva behandles.

Jeg håper inderlig at en norsk distributør ser potensialet i denne filmen, og at den blir plukket opp for kinodistribusjon her til lands. Den burde i alle tilfelle være en soleklar kandidat til tung festivaldeltagelse på våre trakter i løpet av 2007. (se traileren)