Cannes er alle filmfestivalers store mor der kyske iranske barnefilmer selges side om side med amerikanske pornofilmer. Derfor føles det på én måte riktig at både kunstnerisk ambisiøse filmer som Den brysomme mannen og glamourmodeller fra Norge kjemper om oppmerksomheten i Cannes.
Cannes fulgte også konvensjonen fra de siste årene ved å la en amerikansk studiofilm åpne festivalen ¿ utenfor konkurranse, som vanlig. Den medieombruste Da Vinci-koden ble vist i går kveld, men allerede på tirsdag hadde pressen fått se filmen. THE GUARDIAN oppsummerer responsen på følgende måte:
¿There was a press screening of The Da Vinci Code late last night. By all accounts, the film sucks to high heaven¿.
Dermed er alt duket for det årlige kultur-crashet i Cannes når den internasjonale filmindustriens ytterpunkter braker sammen. Ingen andre festivaler gjenspeiler filmindustriens evige basketak med sin sjel slik Cannesfestivalen gjør det. På en side er den et vulgært fesjå, en glorete ramme rundt et storstilt kjøp og salg over disk som årlig beløper seg til flere milliarder kroner. På den andre siden er den et seriøst møtested for cineaster og et sentralt brytningspunkt for verdens filmtradisjoner. Ingen annen festival kan «make you or break you» som filmskaper slik Cannes gjør det, og intet annet kinopublikum kan vise samme grad av forrakt for filmer de ikke liker.
Har man vært her i noen dager som journalist blir man fort sugd inn i det storstilte fesjåets sorte hull av eufori, hype og forventning. Her lar journalistene seg villig piske rundt som kveg i festivalens segregerte innhegninger som er konstruert etter blodig urettferdige rangordninger. For de som skulle ønske å måle hvor lavt den internasjonale underholdningsjournalistikken har sunket kan Cannes i sin verste stunder by på en rystende case study
Juryene i Cannes er som vanlig like glamorøse som filmene. Den asiatiske filmen er fraværende i programmet, men det er Hong Kong-regissøren Wong Kar Wai som leder årets hovedjury som deler ut Gullpalmen. Med seg i juryen har han Samuel L. Jackson, Zhang Ziyi, Monica Bellucci, Patrice Leconte, Lucrecia Martel, Helena Bonham Carter, Elia Suleiman and Tim Roth.
Det er sjelden at Cannes går av stabelen uten en skandale knyttet til juryenes valg. Som da den europeiske filmens enfant terrible, Lars von Trier, skjelte ut juryleder Roman Polanski, fordi dansken ble avspist med «bare» en teknisk pris for Breaking the Waves, og kalte ham for «en dverg» (og det var neppe ment i noen i åndelig forstand, for Polanski er meget kortvokst). Eller da Quentin Tarantino ble utskjelt som ¿a son of a bitch¿ av en forbitret fransk journalist da han ble tildelt Gullpalmen av daværende juryleder Clint Eastwood. Den politiske sporten bløtkakekasting har lange tradisjoner i Cannes, og filmlegender som Godard og Truffaut har fått smake kremen ettertrykkelig både i og utenfor kinosalen.
De norske filmfolkene som reiser nedover til Cannes i morgen har likevel ikke mye å frykte. Små filmnasjoner havner som regel i små og lite profilerte sideprogrammer. Også middelmådige glamourmodeller må kjempe hardt om oppmerksomheten, for Croisetten (den kjente strandboulevarden i Cannes) er full av lettkledde damer. Selv om pornofilmindustriens svar på Cannesfestivalen, Hot D¿Or, vanligvis arrangeres uken før filmfestivalen, så har tradisjonen med toppløse kvinner sitt opphav helt tilbake til femtitallet, den gangen en ung kvinne «helt spontant» kledde seg naken for Kirk Douglas.
Vel, det var historikken. I morgen håper jeg å formidle mer om filmene. Det er først over helgen at de norske filmene Den brysomme mannen og Uro skal vises for et internasjonalt publikum. Slipp Jimmy fri avslutter Kritikeruken mot slutten av uken.