Rushblogg intervjuer Marianne Faithfull

Haugesund-logo

Marianne Faithfull er i Haugesund med festivalens avslutningsfilm Irina Palm. En aldri så liten feelgood-perle som bør kunne bli en liten hit på norske kinoer når den åpner landsdekkende 7. september. Jeg skrev omtale av filmen etter premieren på årets Berlinale, og mente da som nå at regissør Sam Garbarski har laget en lettfattelig og veldig underholdende film som først og fremst kan takke Faithfulls innsats for suksessen. Divaen er kanskje mest kjent som et rockeikon av dimensjoner, med et karrierespenn fra hjemløs på gatene i Londons Soho til rollen som Maria Teresa i Sofia Coppolas Marie Antoinette. Spranget til å spille den naive bestemoren Maggie som tar seg jobb i en møkkete sexshop for å skaffe penger til barnebarnets operasjon, må ha vært stor.

Irina 1

– Jeg finner få referanser i mitt eget liv til Maggie. Hun er en enkel sjel uten de helt store utfordringene i livet. Før nå, selvsagt. Valget om å ta seg jobb i Sexy World handler kun om å skaffe pengene til operasjonen, og selv om jeg kan sette meg inn i og forstå desperasjonen hun føler, kunne jeg aldri gjort noe lignende. Barnebarna mine ville såvisst ikke tillatt det, ihvertfall.

Men denne avstanden tatt i betraktning, hvordan tilnærmet du deg karakteren? Hvordan jobbet du med å konstruere Maggie til å bli en troverdig personlighet?

– Jeg har alltid sett på meg selv som en god skuespiller, og ofte tenkt at det er omverdenen som ikke har oppdaget dette. Men jeg har jo ingen formel utdanning som skuespiller, hverken fra dramaskole eller annet. Derfor hadde jeg heller ingen teknikker for å gå inn i rollen som Maggie. Resultatet ble at jeg måtte gå fullstendig opp i karakteren, rett og slett glemme meg selv. Det første jeg gjorde var å farge håret svart, deretter lot jeg meg selv forfalle, om jeg kan si det sånn. Hun er ingen sexy kvinne i så måte, selv om hun jo har sin egen form for skjønnhet. Nå er jeg ikke akkurat noe sexsymbol selv lenger heller, men Maggie har heller aldri sett på seg selv som spesielt tiltrekkende. Ja, jeg tror tanken er henne helt fjern.

– Jeg gjorde en veldig klassisk tilnærming til karakteren. Forsøkte å sette meg inn i hennes reaksjonsmønster, hennes tankesett.. Det var en vanskelig jobb, nettopp fordi hun er så langt fra meg selv. Det eneste vi egentlig har til felles er vel at begge er bestemødre! At Maggie fremstår som en ekte bestemor var da også helt essensielt i filmen. Det var allerede veldig tydelig i manuset, men jeg tilførte eksempelvis sekvensen der hun tar på seg forkle.

Irina 2

Med dette i bakhodet – hva tenkte du første gangen du leste manuset? Hva var det som engasjerte deg med karakteren og historien?

– Jeg tror det som umiddelbart engasjerte meg var valget hun gjør om å redde barnebarnet. Selve jobben er noe hun har et kynisk forhold til, og målsetningen er hele tiden å skaffe nok penger og deretter komme seg raskest mulig ut. Samtidig blir hun jo etterhvert ganske så god i jobben, og det er med på å endre noe hos henne. Jeg tror det er første gangen hun opplever at hun virkelig er flink til noe. Det gir henne en følelse av selvtillit hun ikke har hatt før. Det var denne utviklingen som fascinerte meg, og derunder forholdet til butikkeieren Mikky. Sjansen for at disse to skulle møtes er jo én til en million, og jeg likte idéen at hun kunne falle for en slik mann. Hvordan en dame i 50-åra kunne gjenoppdage kjærligheten, og på en så uforutsigbar måte.

Men nettopp dette med en godt voksen dame på et så uortodoks sted for en person i hennes alder, ja, kanskje for de aller fleste av oss. Men som opplever ting der og møter mennesker som bokstavelig snur opp ned på livet hennes – kanskje er det nettopp dette som gjør filmen så fascinerende for publikum? Under premieren i Berlin eksempelvis, hadde jeg følelsen av å sitte i en sal med en gjeng pubertale tenåringer, bare at de var i 40-50-årene. Fnisefaktoren er høy filmen igjennom, og folk klappet etterhvert som Maggie ble flinkere og flinkere i jobben.

– Jeg tror mye av filmens tiltrekningskraft ligger der. Det er så absolutt et sted forbundet med både mysikk og tabu, og en 50 år gammel dame er såvisst ikke dagligdags å se. Filmen er jo nær sagt kun fortalt fra Maggies perspektiv, og jeg tror publikum lar seg rive med i hennes reise inn i dette ukjente universet. Samtidig er det ikke en udelt morsom og positiv opplevelse. Jeg har hatt venner i sexindustrien hele mitt liv. Jeg har hatt nære venner som har levd som prostituerte, og sett hva dette kan gjøre med et menneske. Det er en forferdelig bransje. Trass i denne erfaringen, var det viktig for både meg og Sam (regissøren) at ikke filmen svartmalte og fordømte denne bransjen. Jeg føler ikke at det var vår jobb å være dommere. Filmen glamoriserer såvisst ikke bransjen, men den fordømmer den virkelig heller ikke. Av samme årsak, var det essensielt for meg at dette ikke skulle bli en pornografisk film. Vi viser jo ingenting, og det var rett og slett helt essensielt for at jeg skulle gjøre den. Jeg har aldri sett en pornofilm i mitt liv, langt mindre ønsket å delta i en.

Irina 3

Men filmen har allikevel brodd, og menn og kvinner later til å reagere veldig forskjellig på det den?

– Mannen blir jo på mange måter litt latterliggjort i filmen, spesielt når Maggie etterhvert utvikler seg til Irina Palm, og de står oppstilt i kø utenfor båsen hennes. Kanskje blir menn litt flaue over å få sin egen seksualitet portrettert på denne måten, mens kvinnene finner det veldig humoristisk. Samtidig er mitt inntrykk at både menn og kvinner elsker filmen, og at den kanskje vekker til live noe spesielt hos publikum.

I kveld skal du motta Liv Ullmanns ærespris her i Haugesund, og du fortsetter å utvikle deg både som artist og skuespiller. Hvor føler du at du står i dag?

– Å motta Ullmanns pris er en enorm oppmerksomhet. Kanskje den største! Jeg er oppfostret på Bergman, og anser Ullman som en av de virkelig store. At jeg får den føles nesten litt merkelig, men det er veldig hyggelig. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle nå 60-åra, spesielt med tanke på det livet jeg har levd. Narkotikamisbruket kunne fint ha tatt livet mitt, og jeg er heldig som er i live. I fjor slåss jeg mot brystkreft, men nå sitter jeg altså her og snakker med deg. Jeg skal gi ut bok i oktober, det kommer ny CD i mars og forhåpentligvis får jeg også flere filmroller. Drømmen er å få være heks i en av Harry Potter-filmene eller som kjeltring i en James Bond-film. Så fort jeg får tak i nummeret til Barbara Broccoli skal jeg ringe og lansere meg selv!

Irina Palm slippes altså på norske kinoer 7. september, og er en film du definitivt bør få med deg. Marianne Faithfulls roman heter Memories, dreams and reflections, men har enda ikke fått noe forlag her i landet. Cden er en jazz- og bluessamling med gamle låter fra blant annet Memphis Mini. Om hun får en rolle i den 6. eller 7. Harry Potter-gjenstår å se, men det kunne vært interessant å se henne som skikkelig Bond-skurk!

-Spesielt om hun også fikk skrive låta..

Marianne

Rushblogg intervjuer Marianne Faithfull

Haugesund-logo

Marianne Faithfull er i Haugesund med festivalens avslutningsfilm Irina Palm. En aldri så liten feelgood-perle som bør kunne bli en liten hit på norske kinoer når den åpner landsdekkende 7. september. Jeg skrev omtale av filmen etter premieren på årets Berlinale, og mente da som nå at regissør Sam Garbarski har laget en lettfattelig og veldig underholdende film som først og fremst kan takke Faithfulls innsats for suksessen. Divaen er kanskje mest kjent som et rockeikon av dimensjoner, med et karrierespenn fra hjemløs på gatene i Londons Soho til rollen som Maria Teresa i Sofia Coppolas Marie Antoinette. Spranget til å spille den naive bestemoren Maggie som tar seg jobb i en møkkete sexshop for å skaffe penger til barnebarnets operasjon, må ha vært stor.

Irina 1

– Jeg finner få referanser i mitt eget liv til Maggie. Hun er en enkel sjel uten de helt store utfordringene i livet. Før nå, selvsagt. Valget om å ta seg jobb i Sexy World handler kun om å skaffe pengene til operasjonen, og selv om jeg kan sette meg inn i og forstå desperasjonen hun føler, kunne jeg aldri gjort noe lignende. Barnebarna mine ville såvisst ikke tillatt det, ihvertfall.

Men denne avstanden tatt i betraktning, hvordan tilnærmet du deg karakteren? Hvordan jobbet du med å konstruere Maggie til å bli en troverdig personlighet?

– Jeg har alltid sett på meg selv som en god skuespiller, og ofte tenkt at det er omverdenen som ikke har oppdaget dette. Men jeg har jo ingen formel utdanning som skuespiller, hverken fra dramaskole eller annet. Derfor hadde jeg heller ingen teknikker for å gå inn i rollen som Maggie. Resultatet ble at jeg måtte gå fullstendig opp i karakteren, rett og slett glemme meg selv. Det første jeg gjorde var å farge håret svart, deretter lot jeg meg selv forfalle, om jeg kan si det sånn. Hun er ingen sexy kvinne i så måte, selv om hun jo har sin egen form for skjønnhet. Nå er jeg ikke akkurat noe sexsymbol selv lenger heller, men Maggie har heller aldri sett på seg selv som spesielt tiltrekkende. Ja, jeg tror tanken er henne helt fjern.

– Jeg gjorde en veldig klassisk tilnærming til karakteren. Forsøkte å sette meg inn i hennes reaksjonsmønster, hennes tankesett.. Det var en vanskelig jobb, nettopp fordi hun er så langt fra meg selv. Det eneste vi egentlig har til felles er vel at begge er bestemødre! At Maggie fremstår som en ekte bestemor var da også helt essensielt i filmen. Det var allerede veldig tydelig i manuset, men jeg tilførte eksempelvis sekvensen der hun tar på seg forkle.

Irina 2

Med dette i bakhodet – hva tenkte du første gangen du leste manuset? Hva var det som engasjerte deg med karakteren og historien?

– Jeg tror det som umiddelbart engasjerte meg var valget hun gjør om å redde barnebarnet. Selve jobben er noe hun har et kynisk forhold til, og målsetningen er hele tiden å skaffe nok penger og deretter komme seg raskest mulig ut. Samtidig blir hun jo etterhvert ganske så god i jobben, og det er med på å endre noe hos henne. Jeg tror det er første gangen hun opplever at hun virkelig er flink til noe. Det gir henne en følelse av selvtillit hun ikke har hatt før. Det var denne utviklingen som fascinerte meg, og derunder forholdet til butikkeieren Mikky. Sjansen for at disse to skulle møtes er jo én til en million, og jeg likte idéen at hun kunne falle for en slik mann. Hvordan en dame i 50-åra kunne gjenoppdage kjærligheten, og på en så uforutsigbar måte.

Men nettopp dette med en godt voksen dame på et så uortodoks sted for en person i hennes alder, ja, kanskje for de aller fleste av oss. Men som opplever ting der og møter mennesker som bokstavelig snur opp ned på livet hennes – kanskje er det nettopp dette som gjør filmen så fascinerende for publikum? Under premieren i Berlin eksempelvis, hadde jeg følelsen av å sitte i en sal med en gjeng pubertale tenåringer, bare at de var i 40-50-årene. Fnisefaktoren er høy filmen igjennom, og folk klappet etterhvert som Maggie ble flinkere og flinkere i jobben.

– Jeg tror mye av filmens tiltrekningskraft ligger der. Det er så absolutt et sted forbundet med både mysikk og tabu, og en 50 år gammel dame er såvisst ikke dagligdags å se. Filmen er jo nær sagt kun fortalt fra Maggies perspektiv, og jeg tror publikum lar seg rive med i hennes reise inn i dette ukjente universet. Samtidig er det ikke en udelt morsom og positiv opplevelse. Jeg har hatt venner i sexindustrien hele mitt liv. Jeg har hatt nære venner som har levd som prostituerte, og sett hva dette kan gjøre med et menneske. Det er en forferdelig bransje. Trass i denne erfaringen, var det viktig for både meg og Sam (regissøren) at ikke filmen svartmalte og fordømte denne bransjen. Jeg føler ikke at det var vår jobb å være dommere. Filmen glamoriserer såvisst ikke bransjen, men den fordømmer den virkelig heller ikke. Av samme årsak, var det essensielt for meg at dette ikke skulle bli en pornografisk film. Vi viser jo ingenting, og det var rett og slett helt essensielt for at jeg skulle gjøre den. Jeg har aldri sett en pornofilm i mitt liv, langt mindre ønsket å delta i en.

Irina 3

Men filmen har allikevel brodd, og menn og kvinner later til å reagere veldig forskjellig på det den?

– Mannen blir jo på mange måter litt latterliggjort i filmen, spesielt når Maggie etterhvert utvikler seg til Irina Palm, og de står oppstilt i kø utenfor båsen hennes. Kanskje blir menn litt flaue over å få sin egen seksualitet portrettert på denne måten, mens kvinnene finner det veldig humoristisk. Samtidig er mitt inntrykk at både menn og kvinner elsker filmen, og at den kanskje vekker til live noe spesielt hos publikum.

I kveld skal du motta Liv Ullmanns ærespris her i Haugesund, og du fortsetter å utvikle deg både som artist og skuespiller. Hvor føler du at du står i dag?

– Å motta Ullmanns pris er en enorm oppmerksomhet. Kanskje den største! Jeg er oppfostret på Bergman, og anser Ullman som en av de virkelig store. At jeg får den føles nesten litt merkelig, men det er veldig hyggelig. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle nå 60-åra, spesielt med tanke på det livet jeg har levd. Narkotikamisbruket kunne fint ha tatt livet mitt, og jeg er heldig som er i live. I fjor slåss jeg mot brystkreft, men nå sitter jeg altså her og snakker med deg. Jeg skal gi ut bok i oktober, det kommer ny CD i mars og forhåpentligvis får jeg også flere filmroller. Drømmen er å få være heks i en av Harry Potter-filmene eller som kjeltring i en James Bond-film. Så fort jeg får tak i nummeret til Barbara Broccoli skal jeg ringe og lansere meg selv!

Irina Palm slippes altså på norske kinoer 7. september, og er en film du definitivt bør få med deg. Marianne Faithfulls roman heter Memories, dreams and reflections, men har enda ikke fått noe forlag her i landet. Cden er en jazz- og bluessamling med gamle låter fra blant annet Memphis Mini. Om hun får en rolle i den 6. eller 7. Harry Potter-gjenstår å se, men det kunne vært interessant å se henne som skikkelig Bond-skurk!

-Spesielt om hun også fikk skrive låta..

Marianne

MENY