Sola stråler og det er mildt sagt varmt på verandaen til festivalhotellet Maritim. Rundt meg sitter en mengde representanter for bransjen; de fleste gjemt bak store solbriller. En uka av festivalen er unnagjort, og har krevd sitt av både nattesøvn og konsentrasjonsevner. Et overblikk på menneskene, viser at jeg sitter blant samtlige ledd som skal til for å gjennomføre en filmproduksjon. Jeg gjenkjenner klippere og fotografer, distributører og produsenter, de som skal gi ut penger og de som velger ut hva som skal vises på landets filmfestivaler. I utkanten sitter de som skal anmelde resultatet. Den norske filmbransjen er en liten familie!

Det tar nøyaktig tre minutter å komme inn i festivalmodusen. Akkreditering rundt halsen, program på bordet, mac online.. Jeg rekker å skrive innledningen før en kollega informerer om at det er på tide å gå på første pressearrangement. Den italienske skuespillerdivaen Laura Morante har bursdag, og vi er invitert på champagne. Morante er her i anledningen av programmet Cinema Italia, og hennes rolle i regissør Claudio Antoninis film Liscio. Så vi benker oss sammen med majoriteten av norsk filmpresse, jeg med ansiktet vendt rett mot Chanel-solbrillene til Morante. Hun fyller 54 eller noe sånt, men ser ut som om hun er 43. Vakker som få, og et av italiensk films store talent foran kamera. Og hvem takker vel nei til gratis champis?

Et par timer senere sitter vi i en svett kinosal, klar for norsk filmkritikerlags seminar om tv-serienes påvirkning på kinofilmen. Det er kanskje det beste eksemplet på hvordan disse festivalene arter seg. Man drikker champagne i sterk sol midt på dagen, blir småpussa før klokka er 15 for deretter og dras inn i en ørliten kinosal for å høre filmkonsulenter, produsenter og andre bransje-conneiseurs uttale seg om om tema som vanligvis ender med at alle er enige om at det trengs mer penger til norsk film. Så også denne gang. Etter endt debatt dras alle ut igjen for happy hour, -på denne festivalen ensbetydende med gratis øl. Jeg får ned én sammen med en treplanke av en baguett, totalt gira og oppspilt i påvente av neste post på programmet; Roy Anderssons Du levande. Forventningene er skyhøye, og mumlingen rundt meg tilsier at jeg ikke er alene. Noen så den i Cannes, og smiler lurt bak dugvåte Tuborg. Jeg bånsker pilsen, og forsvinner inn i salen sammen med andre med samme målsetning: Å få best mulig sete til det som fort kan bli årets store kinoopplevelse.