Det er tomt i gatene rundt Potsdamer Platz. Gatelyktene er slått av, det er mørkt og kun en svak vind streifer ansiktet mitt. En sliten labrador kommer slentrende i mot meg. Ellers ingenting. Så ser jeg et rødt lys i enden av gata, deretter flere. Noen har skiftet ut gatelyktene med røde lamper, samtlige pyntet med en svart bjørn stående med labbene hevet. Det er som om noen har regissert det hele; skapt en kontrast til det som venter når jeg runder gatehjørnet.

Det første som treffer meg er en enorm skjerm med Martin Scorseses smilende ansikt. Han er omkranset i en glorie av blitzregn. Jeg lar blikket falle, og får øye på folkemengden som er samlet foran festivalens hjerte; Berlinale Palast. Noen med gigantiske tv-kamera, andre med mobiltelefonen rettet mot Rolling Stones på vei opp den røde løperen og inn på åpningsfilmen Shine a Light. Det løper en aldri så liten grøsning nedover ryggen min. Sceneteppet dras til siden; det er som om hele festivalen våkner til live rundt meg.

Langs hele venstresiden løper en rekke av svarte montre med plakater for filmene valgt ut til konkurranseprogrammet, Panorama, Forum eller en av de andre seksjonene. På høyresiden står festivalens svarte limousiner, inniblant pølsebodene med røde tak der festivalgjester sluker currywursts og frankfurters. På en lystavle spiller festivalens jingel i gull. Overalt er det mennesker med festivalens røde bagger, stappfulle med kilotunge programmer, akkrediteringene dinglende rundt halsen. De stille sidegatene er erstattet av sydende festivalliv, fargeskalaen er redusert til svart, rødt og gull. Berlinalen 2008 åpner om ti minutter!

Jeg henger akkrediteringen min rundt halsen, og går etter Scorsese inn i palasset.