Livet på jobben har vært ensomt i det siste, ja, faktisk helt siden 1 januar 2009 – den dagen jeg forlot jeg fargesprakende byråkratiet på NFI og startet som kunststipendiat ved Filmskolen. Målet for arbeidet er forskning på filmmanuskriptet som diktverk. Den eneste som har tråkket stien før meg er kollega Ståle Stein Berg. Han disputerte en vakker aften i mai og høster nå utvilsomt doble honorarer fra lykkelige produsenter som har kapret en doktor til å skrive for seg. Dermed er jeg kliss aleine på det sære beitet mitt – og dessuten henvist til å drive min sølle forskergjerning i et hjørne av verden der en gjeng kolleger har kokt i hop en 3-siders erklæring som indirekte fastslår at forskningsobjektet mitt ikke finnes. Erklæringen er oppkalt etter en trivelig, vestnorsk by og bryter så vidt jeg kan se med både Bernkonvensjonen og åndsverksloven, men skitt au, den frontes på sidene til selveste Filmforbundet (ta en ny titt: The Haugesund Declaration)
Nok skribentsyting for i dag. Den bloggverdige nyheten er at forskerens ensomhet er slutt. Den smeltet som morgenfrost i høstsola i løpet av tre strålende septemberdager i Helsinki, da verdens fremste screenwriting researchers fra fem kontinenter satte hverandre i stevne på konferansen Rethinking Screenwriting. Du leste riktig: ”Filmmanusforskere”. Mange av de over 100 fremmøtte var praktiserende manusforfattere og regissører; samtlige var representanter for en splitterny og vital retning innen humanistisk forskning. Og dessuten gærninger som faktisk tror ”the writer is one of those guys/gals who make the film.” Sjekk konferansens nettside for synopsis (”abstracts”) av samtlige foredrag. Anbefaler f.ex.den australske filmskaperen Kathryn Millards innlegg om alternative måter å skape manus på, doktorstudent Ted Nannicellis snurrige studie av virtuelle TV-seriemanus, eller USA-guru Dick Howards innlegg om dramaturgi . Og følg med på Rushblogg for flere godbiter fra dette nye, eksotiske forskningsområdet etter hvert.
