Publisister, kaller de seg. Presseagenter er en mindre sympatisk titulering av de som styrer pressens tilgang til Hollywoods stjerner. Alle filmjournalister er prisgitt deres makt – og mer enn noensinne utøver de denne makten med uovertruffen suverenitet. Det er ikke få journalister som har latt seg piske innover festivalområdenes segregerte innhegninger, i Cannes, Berlin eller Venezia, mens de gråtkvalt ber om å få et lite ord med Johnny Depp eller Cate Blanchett. I dag er maktforholdet mellom pressen og filmindustriens pr-folk så ujevnt, at pressen uten å mukke gir fra seg mobilen og lar seg ransak ved døren under pressevisninger. I den nye boken The Fame Formula letter tidligere pr-agent Mark Borkowski litt på det mystiske sløret som omhyller public relations mellom filmkolonien og kinopublikummet…
Pr-folkene er drømmefabrikkens skjulte portvoktere, forteller Borkowski. De vokter på "formelen", ofte med alle midler.  

Han ramser opp de mest sensasjonelle dekkoperasjonene fra Hollywoods tidlige historie: om agenten som fikset en kjapp abort for en ung Joan Crawford etter at Clark Gable hadde forførte henne; og så en ny dekkoperasjon senere, da Gable hadde deltatt i orgier med mindreårige piker…

Filmpublisister er likevel ikke onde eller manipulerende disipler av Macchiavelli, understreker Borkowski. De promoterer bare "drømmen":

 "It is what the public wants," Borkowski says. "In a recession, in a downturn, the movies will survive because people want to step inside, into this world, and to be released. They want to be part of the fantasy."