Norge blir av kritiker-veteranen Gunnar Rehlin utpekt som ledende innen skandinavisk film. Han har kanskje rett med hensyn til svensk film, som til tross for et volum på 42 (!) filmer i året som gikk, ikke har fått med en eneste film i Cannes. Men danskenes hegemoni er vi fortsatt ikke i stand til å strekke oss etter, og det er ikke så merkelig: Dansk film er i dag en internasjonal merkevare som er blitt viet egne sideprogrammer på internasjonale festivaler. Og slik de har hatt for vane de siste årene, er danskene også representert i det offisielle programmet.
Stefan Faldbakkens deltakelse med Uro (foto) kan i likhet med Den brysomme mannen bli en viktig døråpner for norsk film. Responsen fra det blaserte publikummet av kritikere i går ettermiddag, var imidlertid behersket. Men så er det heller ikke Uro en film man blir oppløftet av. Det er en kompromissløs og usentimental skildring av en politispaner som mister kontrollen. Filmen er like tragisk og ubønnhørlig som et gresk drama, og Nikolaj Cleve Broch og Ane Dahl Torp leverer overbevisende rolletolkninger. Men filmen føltes likevel for lang, og muligens burde filmteamet – som har jobbet på spreng i etterarbeidet siden filmen kom med i Cannes – ta flere runder i klipperommet før den norske premieren i august? Uansett, det er en anstendig nok debut av Faldbakken.
Under Cannes-festivalen inntreffer det vanligvis en og annen skandale – og om den uteblir, så passer pressen på å skape den. Det så lenge ut som det nærmeste man ville komme en skandale, var det faktum at det populære utestedet Petit Majestic flere ganger har gått tom for alkohol.
Men enkelte filmer har forårsaket tilløp til kontroverser. Som den kinesiske filmen Summer Palace av den begavede regissøren Lo Ye (Purple Butterfly). Det blir hevdet i flere bransjepublikasjoner at kinesiske myndigheter har sendt filmen til Cannes uten regissørens viten og vilje, og at det er en sensurert versjon man viser på festivalen. Verken Lo Ye eller produsenten har villet kommentere påstandene, men filmen har i hvert fall fått gjennomgående positive kritikker. At kinesiske myndigheter opplever den som problematisk, er ikke så vanskelig å forstå. Filmen skildrer generasjonen av studenter som var med i demokratibevegelsen som ble meid ned av myndighetene i 1989, og den kan vise en åpenhet i forhold til sex som ikke er vanlig å se i kinesiske filmer.
Politisk ble det også da Donnie Darko-regissør Richard Kelly presenterte sin første film på åtte år, den svimlende ambisiøse Southland Tales. Kelly har her villet lage flere filmer på én gang, og resultatet er et fascinerende kaos. Vi møter et Los Angeles anno 2008 som går under i økonomisk og sosial kollaps.
På pressekonferansen sa Kelly at han med filmen ønsket å speile den sosiale og politiske usikkerheten han mener råder i USA akkurat nå. Men de fleste av journalistene var mest opptatt av å få vite hvordan ¿Buffy¿-stjernen Sarah Michelle Gellar opplevde å spille pornoskuespiller.