Etter et par år med venting har forhåpningene til filmatisering av Patrick Süskinds mesterverk Parfymen – historien om en morder bare økt og økt. Kritikere har ofte referert til romanen som en av disse som ikke kan filmes. Det er selvsagt bare sprøyt. Enhver roman kan filmes, såfremt man finner rett person til å gjøre det. Personlig likte jeg valget av Tom Tykwer som regissør. Han er en filmskaper jeg har latt meg fascinere av tidligere, og hans styrker og svakheter som regissør har blitt tydelig demonstrert i filmer som Krigeren og Keiserinnen og Heaven.

Tykwer var tidlig ute med å si at han ønsket å adaptere romanen med både dens groteskhet og skjønnhet inntakt. Spesielt gledelig var en uttalelse der han sa at han ville vise filmen i Europa først, ettersom han var sikker på at amerikanerne ville sensurere slutten. Slik ville han sikre at hans visjon av filmen ble den som kom i historiebøkene. For et par uker siden, fikk jeg endelig se resultatet.

Nå som filmen straks er lanseringsklar i Norge, og de vakre plakatene med den rødhårede kvinnen preger billboards over hele landet, fikk jeg lyst til å dele mine tanker om filmen.

Parfymen i Tykwers regi er en film som langt vei tar vare på Süskinds komplekse univers. Hovedrollen som den merkelige Jean-Baptiste Grenouille er fabelaktig portrettert av nykommeren Ben Whishaw. Riktignok er ikke lenger Grenouille («frosken») den pukkelryggede, ekle skapningen som Süskind skapte, men det reddes av Whishaws triste og veldig troverdige tolkning. Det merkes også fort at noe av det Tykwer har lykkes best med, er den nevnte kombinasjonen av det groteske og vakre. Slik sett er filmen langt på vei vellykket. Budsjettet har gitt rom for gjennomarbeide kostymer og scenografi, og den er blitt en visuelt storslagen film.

Samtidig greier ikke Tykwer å skape det Paris som Süskind så magisk beskriver. Disse scenene er spilt inn i Barcelonas bydel Bari Gotica. Det er et dessverre et lettkjøpt valg, og det er synd at Tykwer ikke har visst bedre. Paris på 1700-tallet var møkkete, rotete, klaustrofobisk og farlig. Ingen av disse adjektivene passer på bildene som utgjør filmens første akt. Legg til at dette er den mest passive av filmens tre deler, mest fordi Tykwer aldri makter å dra oss inn i handlingen. Vi blir aldri hverken engasjert eller involvert i handlingen, og selv Dustin Hoffmann i rollen som parfymøren Giuseppe Baldini er overraskende tam. Han blir aldri den eksentriske, melankolske karakteren som forfatteren skapte. Samtidig har Tykwer utelatt mange av hans beste sekvenser fra boka. Spesielt savnes Baldini som står og ser utover Seinen, og lakonisk bemerker at elva renner mot han istedenfor med han, – en klar parallell til hans egne miserable liv.

Uten å fortelle for mye om handlingen i filmen, tar det seg fort opp når vår hovedperson Grenouille forlater Paris og drar til parfymehovedstaden Grass og Provence. Her oppstår endelig noe magisk i filmen, og akt to er da også filmens beste. Alan Rickman dukker opp som Antoine Richis, og Rachel Hurd-Wood som hans vakre datter Laura. Rickmans nærvær skaper en spenning i skuespillet som ikke eksisterte forut. Hurd-Wood er hverken karismatisk nok eller dyktig nok i sin rolle, men hun reddes av at hun som oftest ledsages av nettopp Rickman. Samspillet mellom han og Whishaw er også meget bra, og her ser man konturene av den filmen som Tykwer nok ønsket å lage. Det er intenst og dyktig gjennomført!

Det har ofte vært sagt at det store problemet i en adaptasjon av Parfymen ville være visualiseringen av lukt. Sprøyt igjen. Süskind greide det i sin roman, og da kun ved hjelp av ord. Ingenting tilsa at Tykwer ikke skulle greie det med bilder. Og han lykkes egentlig veldig godt med denne essensielle biten av adaptasjonen. Ved hjelp av makrobilder og snedig lyddesign fornemmer vi faktisk lukt. Det er et av filmens store fortrinn, og en av årsakene til at folk burde gå og se Parfymen. Det tilfører filmen en originalitet og friskhet, og ofte et lite grøss nedover ryggen. Akt to er altså filmens beste del, hovedsakelig på grunn av vellykkede regivalg og bra skuespill.

Siste akt er etter min mening den beste i romanen, men det ville være dårlig gjort å røpe handlingen ettersom den inneholder noe av de mest originale og fantastiske sekvenser jeg noen gang har lest. I filmen blir dette ikke den intense og bisarre opplevelsen jeg hadde håpet på. Dessverre er den også blitt både litt latterlig og pretensiøs. Allmennpublikummet vil nok smile av flere scener, og jeg er redd filmen da vil falle sammen for de fleste. Men for det litt mer eksentriske og erfarne publikum vil det kanskje fungere. Personlig falt jeg for deler av Tykwers fremstilling, samtidig som siste akt i sin helhet ikke står i forhold til leseropplevelsen jeg hadde. Allikevel får vi den slutten vi håpet på, og Tykwer står løpet fullt ut hva angår det groteske i filmens siste minutter. Han fortjener honnør for å ha fått til det med en film som har et stort budsjett å tjene inn.

Når sluttekstene ruller over lerretet, er det lett å oppsummere Parfymen som en skuffende opplevelse. Og spesielt om man hadde forventninger som mine, og har romanen som en av sine absolutte favoritter. Samtidig fortjener filmen å bli sett uavhengig av dens opphavsmateriale, slik alle adaptasjoner må bli sett som selvstendige verk. Trass i at alt ikke fungerer optimalt, og Tykwer vel har laget en film uten den nerven og intensiteten plottet legger opp til, er filmen verdt å se. Budsjettet er stort, og har åpnet for en grandios filmproduksjon hva angår foto, kostymer, lyd og scenografi. Manuset er godt, men byr ikke på nok satire og spenning. Regien til Tykwer balanserer mellom det banale og det sikre, og er kanskje hovedårsaken til at filmen føles veldig ubalansert. Skuespillet er vel så ujevnt, men Whishaw og Rickman er fabelaktig castet og skaper enkeltscener som er en fryd å se på.

Når man lukker Süskinds roman etter endt lesing har man følelsen av å ha vært med på en enorm, komplisert reise fullt av opplevelser, lukter, steder og underfundige karakterer. Tykwers adaptasjon har ikke denne kompleksiteten, men er samtidig original og underholdende nok til at den anbefales. Den ble bare ikke det mesterverket jeg håpet på..