La Rabia er en argentinsk film som vises under sideprogrammet Panorama. Den har fått god promotering her nede, og klarte derfor å fiske meg til å kjøpe en billett.
Filmen vises i en gammel, enorm kinosal hvor Madonna skal ha premiere på sin mye omtalte film samme kveld; stemningen er rett og slett merkelig da regissør Alberta Carri entrer scenen og introduserer filmen. Hun understreker at La Rabia er en sint film. Det merkes. 
La Rabia er et skrik for å bryte med den ubehagelige stillheten, der rolle- og kjønnsmønster går på fornedrende autopilot. Karakterene sirkulerer ubekvemme i sine satte univers, og får ut desperasjonen gjennom seksuelle eksperiment og dyreslakt. I sentrum av fortellingen står en stum jente og observerer de voksnes etter sigende morbide univers. Når hun forstyrres skriker hun høyt i protest – og konkretiserer hele filmens budskap.
Problemet med La Rabia er at den på tross av sitt ofte overtydelige symbolspråk føles veldig uklar. Karaktertegningene er vage og det gjøres lite for at man skal dras inn i filmens univers og bli engasjert. Man sitter kjølig tilbakelent og er tilskuer i stedet for å være deltaker; filmens sinne smitter aldri. Dessuten er noen virkemidler litt effektløse; forferdelige scener med slakting av dyr blir opprivende uten å tilføye en ekstra bunn til resten av filmen. Det samme kan sies om animasjonssekvensene som skal vise den stumme jentas assosiasjoner; den akvarellaktige estetikken gjør dem vakre å se på, men de er så eksperimentelle at de som oftest ender opp som uforståelige avbrekk fra handlingen.
Det er plausibelt å tørre såpass mye som Carri gjør, og filmen viser et opplagt talent; fotoarbeidet er utsøkt og en åpningsmontasje på nærmere ti minutter uten dialog viser hennes håndlag for å skape stemninger. Filmspråket er elegant og originalt – til å være Carris første langfilm er det imponerende mange flotte løsninger på klipp- og bildesiden.
La Rabia er altså en film som viser et opplagt regitalent, men som engasjerer for lite til å bli virkelig minnerverdig.
