Forfatteren Gore Vidal, som blant annet skrev manus til Ben Hur, hevdet en gang at regissøren på 1950-tallet hadde samme status i studiosystemet som "svigermor" i familien. Det var med andre ord en person som ikke var til å unngå, men som heller ikke mange tilla avgjørende vekt. Derfor kunne Oscar-seremoniene på 1940- og 50-tallet fortone seg som rene fesjåer for produsentene som både hentet statuetten for beste film og beste regi.

Mye har forandret seg siden den gang. Men fortsatt er det slik at produsenten henter prisen for "beste film". På Slate.com reflekterer Ian Crouch over hva som gjør produsentene fortjent til den statusen, og hvor grensene mellom produsent, executive produsent og "Associate producer" for tiden går. Med tanke på hvor uoversiktelig disse grensene kan være (hvorfor er frisøren til stjernen kreditert som associate produsent?), og alt bråket som oppsto mellom alle de løselig tilknyttede produsentene på Oscarsuksessen Crash, kan det være greit for noen og en hver med en gjennomgang.

Det var så mange produsenter knyttet til indepedent-produksjonen Crash, at reglementet til Akademiet fikk problemer med å håndtere det. Hvem av dem skulle få lov til å hente prisen – og ikke minst: I hvilken rekkefølge skulle de krediteres? Det ble ikke overraskende et et rettslig etterspill der mindre tiltalende sider ved produsentenes selvbilde kom frem. Men natt til i morgen blir det uansett smil og gode miner for den som får hente statuetten på podiet.