«Zen, super-8 og sommerfugler i magen. En håndbok for en ung filmskaper som vil mer enn bare å lage film. En historie om en storesøster i koma og sommeren du aldri glemmer. En fortelling om mot, tyngdekraft – og vampyrer.» Slik beskriver forlaget Håndbok for André, som er skrevet av produsenten Yngve Sæther.

Rushblogg har fått tilsendt et utdrag fra boka:

«Han åpnet den svarte eska og tok opp … et gammelt filmkamera?
Det var sølvfarget og hadde tre forskjellige linser som kunne dreies
på. Det så nesten ut som en sportsbil, tenkte André og snudde seg
mot Alex.
– Skal dette kastes?
– Du husker hva Sara har sagt, alt skal vekk.
– Sikker? Se her, da. André rakte Alex kameraet.
– Jøss, dette skal absolutt ikke kastes! Han studerte kameraet
grundig. – Dette er et Beaulieu Super 8-kamera. Super 8-filmkameraenes
Rolls-Royce! Han dykket ned i kista. – Og hva har
vi her? Filmer!
– Tror du vi fortsatt kan lage film med det? lurte André.
Alex holdt det opp mot lyset.
– Disse kameraene er solide mekaniske saker og ble laget for
å vare lenge. Jeg hadde også et Super 8-kamera, lenge før jeg visste
at jeg skulle bli fotograf, på den tida jeg var amatør, sa han og
blunket til André. – Sjansene er store for at dette kameraet er i like
god stand nå som da det ble kjøpt for kanskje førti år siden.
Han sjekket noen knapper, og kameraet laget en fin surrelyd.
– Jeg tror jammen det virker, sa han og smilte fornøyd.
– Blir det ordentlig film? spurte Pia.
Alex nikket. – Ja visst!
André tok kameraet og kikket nærmere på det.
– Jeg husker vi så film på kjøkkenet da jeg var liten … Vi poppet
popkorn, slo av lyset og brukte det store hvite skapet som lerret.
Jeg ville alltid se filmene baklengs.
Alex knipset med hendene.
– Foreldrene dine hadde alltid med seg et Super 8-kamera på
den tida jeg traff dem. Kanskje det er det samme?
Pia tok kameraet og trykket på knappen.
– Nå må dere smile fint!
– Det er et par ting dere må vite før dere filmer, sa Alex.
– Hva da? spurte Pia.
– For det første kan man ikke ta opp lyd med dette kameraet.
Og hver film varer bare cirka tre minutter.
– Men det er ordentlig film? ville Pia vite.
– Ja, ordentlig film. Samme type som man bruker når man lager spillefilm, bare på en mye tynnere filmstrimmel.
– Kult! Pia kikket nærmest forelsket på kameraet.
– Jeg har alltid hatt lyst til å lage film som kan vises med en
filmframviser hjemme i stua, sånn at vi kan se lysstrålen gå
gjennom rommet og treffe lerretet. Jeg har sett det på film …
– Jeg vil lage en skrekkfilm, sa André.
Pia så på ham gjennom kameralinsen.
– Og jeg vil lage en dokumentarfilm om alle som har spist
menneskekjøtt
for å overleve flyulykker.
André og Alex så på hverandre.
– Kødda, lo Pia.
André stod og lurte på hvordan han skulle fortelle henne at de
ikke trengte hjelp, da hun satte opp et lurt smil.
– Har du lyst til å se et fire kvadratmeter stort kott?
– Kanskje en annen dag. André unngikk å se på henne. – Jeg har
en avtale med storesøsteren min.»

Og her forteller Sæther om boka: