De andres liv er en av de sentrale filmene som inngår i de norske Cinematekenes markering av at det er 20 år siden muren falt. Tirsdag og onsdag neste uke vises filmen på Cinemateket i Oslo, og i den forbindelse publiserer vi på nytt dette intervjuet med regissøren Florian Henckel von Donnersmarck. Han må sies å stå bak et av den nyere europeiske filmens mest spektakulære regidebuter med De andres liv, og filmen skulle vinne Oscar for beste utenlandske film i 2007.

DIKTATURETS ESTETIKK

Av Kjetil Lismoen

Florian Henckel von Donnersmarck kommer fra en gammel tysk adelsfamilie og framtrer på avstand med alle de trekkene man en gang forbandt med prøysiske adelsmenn: Han er høyreist og stolt, virker ganske kjølig og ”teutonisk”, og sier ingenting uten å tenke seg godt om. Men så viser det seg at det er trekken fra norske høstvinder som gjør ham så forbeholden denne formiddagen Rushprint møter ham i baren på Savoy. Vi søker isteden tilflukt oppe på et loftsrom på hotellet, der han gradvis, etter å ha trukket ut kontakten på en plagsom flatskjerm, virker mer medgjørlig og komfortabel. Dette er mannen som i sin debut som langfilmregissør har laget en av årets sentrale europeiske filmer, og som ble fyrstelig premiert med hele sju nasjonale filmpriser i Tyskland – inkludert beste film, regi, hovedrolle og filmfoto. Ved siden av Goodby Lenin og Untergang tegner De andres liv seg til å bli noe så sjeldent som en tysk internasjonal suksess. I likhet med disse filmene er De andres liv svært ambisiøs og sterk rent tematisk. Den skildrer den mistroen og paranoiaen som preget de fleste relasjoner i DDR-staten, men gjør det med en overbevisende empati med alle sider, selv overgriperne. Det er Stasi-offiseren Wiesel som er filmens hovedperson, og noe av det bemerkelsesverdige er hvordan han først introduseres som en håndtlanger for diktaturet, for så å ende helt uventet opp som en slags helt. Det har ført til enkelte reaksjoner i Tyskland, der overgrepene og overvåkingen fortsatt er et sensitivt tema. Men for Henckel von Donnersmarck ville det vært absurd å konstruere en historie som tar slike hensyn. Det fantes så mange tystere i DDR at det rammet de aller fleste, konstaterer han. Heroisme hører som regel hjemme i eventyrene.

– Det fantes ingen helter som løftet sverdet under DDR-epoken. Det er ikke slik det fungerte i virkeligheten. Men det fantes de, som Wiesel, som var en del av systemet og som utførte enkeltstående handlinger som gikk på tvers av det som var forventet av dem. De ble ”helter” til tross for omstendighetene, og så falt de tilbake til den generelle tilstanden av menneskelig svakhet som regimet visste så utmerket godt å utnytte.

Formidabel cast
Det andres liv er en film som veksler mellom thrilleren, melodramaet og den politiske kommentaren. Henckel von Donnersmarck forteller at han aldri tenker på om han skal lage en film innenfor en spesifikk sjanger, og synes selv det er vanskelig å definere filmens sjanger.

– Livet har heller ingen spesiell sjanger. Det er det jeg liker ved Almodovars filmer, de overskrider alle slike kategoriseringer. Men jeg bruker selvsagt god tid på å reflektere over hvordan jeg kan fortelle filmen på en interessant måte, og hvordan jeg skal kunne holde på publikums interesse. Hvordan bringe inn overraskende elementer. Vi skrev mange manusversjoner der vi vred og vendte på slike problemstillinger. Mitt hovedanliggende i manusfasen er å for en hver pris rydde vekk det jeg tror vil kjede eller avlede publikum på feil måte. Jeg er enig med manusguruen Robert McKee om at du som filmskaper aldri er mer intelligent enn ditt publikum

Filmen har en formidabel cast: Ikke bare Ulrich Mühe som Wiesel, men også Sebastian Koch som DDR-regimets husdramatiker og hans ”muse”, skuespillerinnen Christa-Maria, spilt av Martina Gedeck. Og som regimets politiske ansikt møter vi Ulrich Tukur i rollen som den kyniske, av-ideologiserte Stasi-offiseren Grubitz. Ingen av rollene var tiltenkt noen av skuespillerne, kan Henckel von Donnersmarck fortelle, selv om Ulrich Mühes bakgrunn speiler hovedpersonens skjebne på flere måter. Mühe var under DDR-perioden vakt ved Berlinmuren og giftet seg senere med en kjent østtysk skuespillerinne som skulle tyste på ham i 10 år.

– Jeg skriver alltid manus uten noen spesiell skuespiller i tankene. Da blir jeg heller ikke skuffet om det viser seg umulig å få denne skuespilleren med i filmen. Det er mer praktisk for meg å tilpasse manuset de skuespillerne jeg får med meg. Mühe var bare den rette for rollen og tilførte den mye av seg selv. Hans bakgrunn fra DDR var selvsagt hjelpsom. Han levde jo selv med de kvalene som fulgte med å være tjenestemann under regimet, som det å måtte risikere å skyte på de som forsøkte å forsere muren.

Omfattende research
Vi opplever kjærlighetshistorien gjennom Wiesler og hans nøysomme overvåking av paret. Hvorfor blir han så oppslukt av deres kjærlighet? Eller er det en fascinasjon som ligger på et annet plan?

– Han blir nysgjerrig på dem fordi de er et profilert par, det ”offisielle DDR-kunstnerparet”, om du vil. Men han kommer etter hvert fram til den konklusjonen at de ikke er så unike som han trodde de var. De er også svake mennesker. Det samme skjer i forholdet til hans overordnede. Som når Grubitz, som ikke lenger tror på den østtyske ideologien, setter ham til å spionere på kunstnerparet fordi en overordnet pamp gjerne vil ha kloa i skuespillerinnen, og derfor trenger noe dritt som han kan presse henne for. Wiesel innser at den østtyske staten ikke har innfridd forventningene og er på hell, samtidig som han ser at ”fienden” slik den defineres ikke er noe annet enn vanlige mennesker. Kjærlighetshistorien åpner opp en ukjent verden for ham, samtidig som de dramatiske og tragiske dimensjonene ved den griper ham, kanskje til hans overraskelse.

Denne tragiske kjærlighetshistorien er ikke basert på noen konkrete skikkelser, men satt sammen av hundrevis av historier han kom over under research-fasen, kan Henckel von Donnersmarck fortelle. Før han i det hele tatt skrev én linje dialog, tilbrakte han halvannet år med å drive research på den historiske bakgrunnen.

– Rollefigurene i filmen er satt sammen av en kompleks mengde med historier, selv om ingen av dem skildrer én enkelt persons opplevelser. Det fantes til sammenlikning en mengde historier fra den russiske revolusjonen som var lik den som ble beskrevet i ”Dr Zhivago”. Mange av de hendelsene vi beskriver i filmen skjedde hele tiden: Overvåkingen, yrkesforbudene, forhold der partene tystet på hverandre, etc. Men Wiesel er ikke basert på en enkelt Stasi-offiser. Jeg fant ingen sanne historier som til sammen hadde alle de ingrediensene som vår historie i filmen har. Og kan en film egentlig noensinne yte rettferdighet overfor slike sanne historier? Vi kan gi en følelse av noe er sant, at noe lyder overbevisende, men når det kommer til stykket, er det bare en kunstnerisk bearbeidet gjengivelse.

DDR-fargeskala
Mens Stasi-byråkratene i filmen ikke lenger tror på den østtyske kommunistiske ideologien, kan det virke som dramatikeren i filmen, Georg Dreyman, ennå tror på DDR-statens muligheter. Han begrunner til og med sitt valg om å smugle ut et protestbrev til Vesten med at han synes regimet hjemme er i ferd med å skli ut i feil retning – som om det ikke var galt nok fra før! Henckel von Donnersmarck forteller at det var mange kunstnere som Dreyman som i likhet med folk flest trodde på det østtyske eksperimentet.

– De fleste i DDR trodde på kommunismen, de trodde de var med på å bygge opp noe verdifullt. De så ikke på Vesten som noe alternativ. På politisk nivå så tror jeg derimot at kynismen for lengst hadde befestet seg slik vi ser det i filmen. Filmen utspiller seg i 1984, omtrent da generalsekretær i det russiske kommunistpartiet Tsjernenko døde og Gorbatsjov skulle komme til makten året etter. Reformviljen var allerede i emning, og det var slik jeg ser det en irreversibel utvikling på gang i retning av større åpenhet som igjen banet veien for murens fall.

Fargene i filmen er gule, grå og brune, og gjenspeiler ikke bare det klaustrofobiske og anonymiserende ved tilværelsen i DDR. De kan også være vakre, som i kjærlighetsscenene mellom Dreyman og Christa-Maria. Henckel von Donnersmarck forteller at han og fotografen jobbet lenge med å finne en fargeskala. Skal vi dømme etter tidligere filmer fra denne perioden, som Goodbye Lenin, så har disse litt sykelige og jordbundne fargene blitt stående som DDR-regimets «offisielle farge». Henckel von Donnersmarck bekrefter at disse fargene dominerte det ytre livet i DDR.

– Vi tok utgangspunkt i et bestemt fargekonsept og utforsket dette spesifikke universet strengt utifra det. Vi har forsøkt å holde unna blå eller røde farger som kan framkalle sterke følelser. Jeg er beundrer av særlig tidligere amerikansk films bruk av farger, som i Indiana Jones-filmene der det gule og det brune er brukt til fabelaktig effekt. Jeg har alltid syntes det også var noe vakkert ved disse fargene som var så fremtredende i Øst-Tyskland. Og skulle vi først benytte denne fargeskalaen, så ville det vært meningsløst å bare fokusere på de stygge sidene. Du ser noe av det samme på Kuba, om du ser bort fra 50-tallspreget, der de visuelle sporene etter kommunismen er så tydelige, og at vi lar oss fascinere av det på et estetisk plan.

Ostalgien
De siste fem årene har vi sett filmer og lest bøker og artikler som berører det særtyske fenomenet som kalles ”ostalgia”. Det vil si en nostalgi for DDR-periodens enkelhet og dens visuelle særtrekk, og ikke så mye for de totalitære sidene. Goodbye Lenin var en slik film som på en bittersøt og humoristisk måte så tilbake på DDR-epoken, og viste hvor smertefull omveltningen ble for mange østtyskere, selv om de jublet aldri så mye i frihetsrusen da muren falt. Henckel von Donnersmarck synes ikke De andres liv passer inn i denne ostalgi-bølgen, og går isteden med på at filmen har et visst slektskap med Margareta von Trottas film Løftet (1995), som også er en sterk, emosjonell og spenningsladet film fra det gamle Øst Tyskland under Den kalde krigen.

– Ostalgien uttrykker jo ikke noen nostalgi for kommunismen, men en nostalgi for den perioden da de som levde i DDR var yngre. Den har også vært et uttrykk for den latteren mange tyskere har forsøkt å kurere smerten med, den smerten de føler etter omveltningene som fulgte med murens fall. Det spesielle med østtyskerne er jo at de gikk fra et diktatur under naziregimet til et annet. Og for hele Tysklands vedkommende har det handlet om å forholde seg til et nytt nasjonalt traume, når man bare akkurat har fordøyd traumet som fulgte etter Annen Verdenskrig.

Se trailer fra filmen: