Ved inngangen til år 2001 kom meldingen som en hard kjerne av fans lenge hadde fryktet, og som stadig flere hadde begynt å anse som uunngåelig: Modesty Blaise, en av tegneserieverdenens få kvinnelige ikoner, hadde fått dødsdommen av sin skaper, Peter O’Donnel. Det skjedde på karakteristisk vis, under en skuddveksling i den søramerikanske fjellheimen, der hun i likhet med Butch Cassidy ble truffet av en kule for mye. Bare få minutter før det, hadde hun avslørt for sin livslange partner Willie Garvin at hun led av kronisk hjernesvulst, og at hun foretrakk «to go with a bang than a whimper».
De fleste Modesty-aficionados smilte nok gjenkjennende til dette karakteristiske utsagnet, og kanskje felte de en tåre. For selv om O’Donnel og hans syndikaliserte tegneserieheltinne hadde begynt å gjenta seg selv, så stod Modesty for noe usedvanlig attraktivt: Hun var den hardtslående og sexy drømmekvinnen med doktorgrader fra Sorbonne. Et komplekst sammensatt pop-ikon som kunne sitere Derridas teser om dekonstruksjon mens hun sablet ned all verdens Lex Luthor-skikkelser.
Til tross for Modestys død i bok- og tegneserieformat, har Miramax og Quentin Tarantino de siste årene planlagt å adaptere heltinnen til filmlerretet. Men så langt har bestrebelsene med å adaptere Modesty Blaise til filmen begrenset seg til to spede forsøk.
Joseph Loseys Modesty Blaise ble laget bare tre år etter at Modesty ble lansert som tegneserieheltinne. Den gangen forsøkte regissøren som hadde gitt oss kjølige kunstfilmer som The Servant å komme i kontakt med tidens ungdommelige publikum ved å profitere på sekstitallsikonene Monica Vitti og Terence Stamp i rollene som Modesty og partner Garvin. Det filmatiske resultatet må sies å være ujevnt, selv om filmen aspirerer til kultklassiker-status og har flere fornøyelige øyeblikk (blant annet kunstfilm-yndlingen Dirk Bogarde i en rørete rolle som Modestys nemesis, den onde Gabriel).
Men valget av Vitti i rollen som Blaise var underlig. Den italienske divaens anemiske fremtoning – kjent fra Antonionis filmer om ambivalens og fremmedgjøring på 50- og 60-tallet –hadde verken den nødvendige sexy spenstighet eller genuine «pop-sensibilitet» som rollen krevde (tv-versjonen fra 1982, med Ann Turkel, kjent fra en rekke b-filmer og såkalte «guest appearences» i tv-såper, har jeg ikke sett, men bare hørt forferdelige ting om).
Om det finnes en regissør som innehar et ideelt kunstnerisk temperament og en slik «pop-sensibilitet» må det være Quentin Tarantino, som jo maktet i tilføre det aldrende blaxploitation-ikonet Pam Grier en hardt tiltrengt verdighet og ny sexy brodd i Jackie Brown.
I mellomtiden lever Looseys versjon sitt eget liv, et sted mellom eksotisk filmkuriosa og kultklassiker-status, og denne uken har du sjansen til å se filmen på Cinemateket i Oslo.