Har Woody Allen mistet grepet om sitt filmatiske univers? Lager han film med lånte fjær?De siste årene har den svært produktive filmskaperen forflyttet seg som en nomade med prosjektene og finansieringen. Hans problemer med å få realisert filmene sine i USA har tvunget ham til å forlate sitt kjære Manhattan. Det har endret innholdet i filmene hans, noe enkelte synes å ha problemer med å svelge. Hvor er den gode, gamle Woody Allen, synes mange å spørre. Hvorfor er han ikke relevant lenger?
Sistemann ute i denne spesialdisiplinen er The Guardians John Patterson som følger amerikansk film fra Los Angeles. Han advarer på det sterkeste mot at vi lar oss sjarmere av Allens siste film, Vicky Christina Barcelona, som i likhet med Allens forgående tre filmer er spilt inn i Europa. Han hevder at europeerne ennå ikke har skjønt hva amerikanerne for lengst har innsett: At Allen er irrelevant. Han bruker antall solgte kinobilletter i USA som sitt fremste argument, og fyrer løs på Vicky Christina Barcelona med følgende humørløse kaskade:
"…Pretentious dialogue about art and literature… Gaudi architecture, gauzy pseudo-lesbianism and godawful menages-a-trois. And Scarlett the Musette is doing herself and her career no favours by helping us all recollect Woody’s domestic arrangements circa, oooh, 1992 back when he still made compelling movies like Husbands And Wives…"
Jeg skal innrømme én sak: Iblant tilgir jeg Allen for de mer middelmådige filmene, nettopp fordi han fortsatt evner å flyte på sjarmen og fordi jeg håper at han skal finne tilbake til sin fordums storhet. Likevel: I de siste par filmene hans er det nok å glede seg over. Selv om han iblant repeterer gamle filmatiske grep, er filmuniversene fortsatt forseglet med nok humor og human intelligens til å forsvare denne litt skamløse resirkuleringen.
Derfor er det nesten tragisk at når han endelig lager noe nytt som oppleves som friskt, så blir han ignorert og avfeid – særlig på hjemmebane. At Vicky Christina Barcelona er avspist med bare én Oscarnominasjon, for beste birolle for Penelope Cruz, skyldes ikke bare Akademiets overdrevne respekt for tunge, litterært anlagte dramaer. De har åpenbart bestemt seg for at Woody Allen skal være et marginalt fenomen.
Mens mange amerikanere mener at vi europeere godt kan beholde Allen, ber Patterson ham sporenstreks om å dra hjem til Manhattan. Den konstante evalueringen og revurderingen av Woody Allens karriere og filmer ser ikke ut til å ta slutt. Er ikke det et tegn på at han likevel er relevant? I hvert fall littegrann?
Om du fortsatt er svak for den 74-årige auteuren, anbefaler jeg mitt intervju med Allen fra Cannes i fjor. Selv om han ikke er verdens mest lystelige intervjuobjekt, kommer han alltid med minst en oneliner det svinger av. Eller hva med denne:
"De fleste av oss har mer enn nok med å få ett forhold til å fungere. Med to personer blir forholdet geometrisk sett mye mer fatalt".
For å avrunde det hele – og for å mimre litt, jeg legger ikke skjul på det – oppfordrer jeg her til et gjensyn med filmhistoriens kanskje beste åpningsmonolog, fra en av Woodys aller beste filmer, Annie Hall:
