Før helgen skrev Kjetil en sak over på modersidene våre Rushprint.no om dannelsen av selskapet Dreamachine. Det er fusjoneringen av de allerede mektige europeiske filmselskapene HanWay films og salgsagenten Celluloid Dreams, som har sendt små sjokkbølger gjennom den delen av filmindustrien som retter sitt blikk mot smalere, uavhengig og kunstnerisk ambisiøs film. Detaljene om avtalen er å finne i IndieWire-artikkelen Kjetil linker til, og hos Variety.
Jeg benytter nå anledningen til å peke videre til et par betydningsfulle kommentatorer som har delt sine tanker om hva dannelsen av Dreamachine kan bety. For som sakene overfor poengterer er denne fusjonen en reaksjon på noe som skjer i markedet. Smalfilmdistributører verden over har for mye arthaus-film i forhold til etterspørselen. I alle fall i følge sjefen hos Celluloid Dreams, som er en ledende salgsagent med sete i Paris. Den amerikanske festivalprodusenten Matt Dentler (South by Southwest Film Festival) skriver om utfordringene fra et festivalstandpunkt på sin blogg. Tom Hall, festivalprodusenten for Sarasota Film Festival, går gjennom problemstillingene på en grundig måte. Journalisten Anthony Kaufman, som dekket saken hos IndieWire, responderer oppgitt på sin blogg om det han kaller «Dentlers naivitet».
Det kunne vært interessant å høre hva norske distributører av mer ukommersiell, kunstnerisk ambisiøs film og festivalarrangører tenker om opprettelsen av Dreamachine. Arthaus? Oro film? Fidalgo? Martha Otte? Tor Fosse?
