Som de fleste har fått med seg, har endelig noen turt å gi seg i kast med Patrick Süskinds mesterverk fra 1985; Parfymen – historien om en morder. Tom Tykwer, regissøren av «Heaven», «Vintersøvnen» og ikke minst «Løp Lola Løp!» har sammen med produsent Bernd Eichinger og Andrew Berkin adaptert romanen til en 147 minutters spillefilm på et 50 millioners budsjett. – Det største i tysk filmhistorie, forøvrig.
Fordi som ikke kjenner plottet; her er et lite sammendrag – totalt spoilerfritt:
Parfymen forteller historien om det merkelige vesenet Jean-Baptiste Grenouille. Han kommer til verden i 1700-tallets pestbefengte Paris, og tilbringer sin oppvekst hos forskjellige ammer rundt om i byen. Sterkt deformert, lever han sitt liv i skyggene av samfunnet, men begynner snart å oppdage to merkelige sider ved seg selv: Han har ingen lukt, men han har en fabelaktig luktesans! Han kan merke de sareste dufter, og gjenkjenne de mest kompliserte blandinger av lukt. Årene går, og Grenouille utvikler sin luktesans til en overlevelsesmekanisme. Etterhvert får han seg jobb hos Paris bys mest fremtredende parfymør, og med yrkets kunnskaper, blir han besatt på å finne den ene duften som kan gjøre han til et komplett menneske. En dag ser han en rødhåret jente i et vindu, og blir besatt av synet. Besettelsen leder han til mord, og etterhvert ut på en reise langt utover byens grenser, der han snart jages som seriemorder..
For et mer detaljert synopsis, sjekk ut filmens hjemmeside hos Columbia Tristar:
Veien til lerretet har vært lenger enn lang, og så vidt forskjellige regissører som Stanley Kubrick, Tim Burton og Ridley Scott har alle vært innom prosjektet. Den som kom lengst var allikevel manusforfatter Caroline Thompson («Nightmare Before Christmas»), som sies å ha hatt et ferdig manus. Uansett ble det altså Tom Tykwer som endte opp med prosjektet, og etter hva anmelderne har sagt, var det godt. Tykwer er godt tuftet i en europeisk filmsensibilitet, og har med dét sannsynligvis tilført noe som hverken Burton eller Scott har. Han har også adaptert romanen forholdsvis direkte, men tillatt seg blant annet å gjøre hovedpersonen mer sympatisk. I Süskinds verk er han jo direkte motbydelig, og kler så absolutt etternavnet Grenouille! (-frosk på fransk) Midtdelen av romanen, en lengre og Dostovjetskiaktig akt der Grenouille mediterer i provencalske fjellandskap, er kuttet betraktelig ned og en fortellerstemme (John Hurt) er lagt til. Men personlig var jeg mest redd for hva en adaptasjon ville gjøre med slutten av romanen. Uten å røpe noenting, kan jeg love at det er noe av det mest makabre, vakre og ikke minst sære du noen gang får se. Og se det får du; Tykwer later til å ha beholdt hver eneste lille detalj fra romanen. Ihvertfall i europeisk versjon, testvisningene i USA tyder på at deres versjon vil bli kraftig sensurert.
Anmeldelsene tyder videre på at han også har maktet å overføre det viktigste elementet i romanen til filmen, nemlig følelsen av lukt. Hvordan portrettere lukt? Tykwers løsning later til å ligge i et veldig detaljorientert lydbilde på makronivå, kombinert med mye nærfoto. Flere anmeldelser har poengtert at på samme måte som når man leser romanen, kan man formelig lukte lavendelengene i Grasse og kjenne råttenskapen i det kolerabefengte Paris. Det lover godt… Og selvsagt er filmen overdådig i all sin 1700-tallsprakt. Parisdelen er spilt inn i Barcelona, godt hjulet av CGI-utvidelser og oppbygde tablåer i studio. Grasse og det generelle Provence er spilt inn nettopp der, og i det hele tatt burde vi forvente oss en skikkelig eskapistisk filmreise!
Kritikerne er veldig uenige om et par ting, og det er viktig å få sagt at ikke alle anmeldelser er like fordelaktige. Dustin Hoffmanns portrettering av parfymøren og mentoren Giuseppe Baldini er en ting. Noen liker han, andre mener han blir både karikert og overspilt, få elsker ham. Alan Rickman som Richis for derimot unisont bra mottakelse. Men den som får mest oppmerksomhet er heldigvis hovedrolleinnehaver Ben Whishaw. I en rolle som nesten er uten replikker, gestalter han Grenouille i et subtilt og fintfølende skuespill der små rykninger og reaksjoner er med på å få frem alle de merkelige fasettene i denne karakteren. Whishaw er forholdsvis ukjent for oss i Norge, men har blant annet gjort en tolkning av Hamlet i London som etter sigende ville fått Aksel Hennie på Oslo Nye til å fremstå som Askeladden.
Så etter å ha fryktet alt fra kalkun til et overdimensjonert og flatt verk, gleder jeg meg personlig veldig til 19. janaur. Ja, så lenge må vi altså vente.. Til gjengjeld, later det altså til at vi har noe stort i vente!
Her er noen linker du kan sjekke ut for å lese mer:
