Jeg vet ikke om det er tilfeldig at Erling Borgens film Et lite stykke Norge og Michael Winterbottoms Veien til Guantanamo har hatt premiere med en ukes mellomrom. De har hver sin inngang til de uavklarte spørsmålene knyttet til fangeleiren på Guantánamo, og utfyller hverandre på hver sin insisterende, noen vil si ensidige, måte. Men om vi ser forbi filmenes stil og retorikk (som jo i høyeste grad kan diskuteres), hva sitter vi igjen med da? Jo, det faktum at en av Norges nærmeste allierte holder en fangeleir der det utøves tortur, og at en sentral norsk bedrift har bidratt som leverandør av tjenester til oppgradering av fangeleiren. Dette er et uomtvistelig faktum som jeg tror ble enda klarere for folk flest etter at Borgen og TV2 tonet ned retorikken noe i tv-versjonen som ble sendt denne uken.

Om Kværner og selskapets medierådgivere har forsøkt å diskreditere Borgen under debatten i forkant av tv-premieren, er det bare en bagatell i forhold til det mediekjøret som regissør Michael Winterbottom og Veien til Guantanamo ble utsatt for. Like etter den første visningen under filmfestivalen i Berlin, og i forkant av den britiske premieren, satte britiske myndigheter inn sin ¿spin machine¿ for å så tvil rundt de unge britiske muslimenes gjenfortelling av sitt helvete på Guantánamo i filmen. De britiske tabloidene var ikke vanskelige å fore, og ganske snart var det de unge mennenes rulleblad som småkriminelle som ble selve hovedsaken, mens deres opplevelser i fangeleiren havnet i skyggen (selv om britiske og amerikanske etteretningsrapporter delvis bekrefter mennenes versjon).

I Norge valgte Kværner først en mer passiv-agressiv løsning: Først ville ikke selskapets representanter la seg intervjue, og kom isteden med en henvendelse til NRK der de hevdet at filmen kunne sette liv i fare (man fryktet at muslimer vil gå løs på norske næringsinteresser i utlandet?). Så ¿ når presseomtalen eksploderte ¿ kom selskapet med en pressemelding der det ble satt spørsmålstegn ved Borgens motiver og metoder. Det var den innledende, diskret henvendelsen til NRK som har skapt mest spekulasjoner og grobunn for konspirasjonsteorier. Derfor var det avklarende at representanter for Kværner denne uken sto fram og erklærte at de var stolte av sitt bidrag til Guantánamo-leiren. Om noen mistenkte at Kværners leveranse til leiren var resultat av at man ikke visste hva utstyret skulle brukes til, fikk de med dette feid all tvil til side.

Har filmen skadet Kværners omdømme? Sannsynligvis skader Kværners uttalelse om at bedriften er stolt av sitt bidrag, mer enn selve leveransene.
Det er forbausende at verken pressen eller mediebransjens publikasjoner, som vanligvis er så opptatt av å vurdere bedrifters omdømmer, ikke har forsøkt å vurdere i hvilken grad denne filmen har svekket Kværners omdømme på hjemmebane. Kanskje skyldes det at Kværners ¿spin machine¿ og Borgens egen polemikk har bidratt til å stemple filmen som ¿partisk¿ og ¿politisk¿, og dermed overskygget det som er filmens hovedanliggende, nemlig vårt konfliktfylte, og noen vil si hyklerske selvbilde som både fredsskaper og krigsprofitør.