I kveld spiller Madonna sin første konsert i Norge noensinne. Hun er uten tvil en av verdens største popstjerner, med en særlig god evne til å følge tidsånden. Opptil flere ganger har hun også tatt steget over på filmlerretet. Uten like stort hell.
Hun dukket for første gang opp på film i 1985, året etter suksessen med debutalbumet Like a Virgin. Hennes rolle i de to lav-busjetts tenåringsfilmene A Certain Sacrifice og Vision Quest gikk de fleste hus forbi. Det var i Desperately Seeking Susan (også fra 1985), at hun ble lagt merke til for alvor. I filmen spiller hun mot blant andre Rosanna Arquette.
Samme år giftet hun seg med skuespilleren Sean Penn. De spilte mot hverandre i filmen Shanghai Surprise (1986), med det var hun som ble slaktet av kritikerne. Blandede kritikker fikk hun også for skuespillerprestasjonen i Who’s That Girl (1987). Hun burde kanskje holdt seg til soundstracket? Et forsøk på å gå i Sharon Stones “Basic Instinct”-fotspor mislyktes også, i Body of Evidence fra 1993.
Tre år senere gjorde hun seg derimot bemerket som Eva Peron i Evita, en blandet mottatt filmadapsjon av Broadway-musikalen.
En annen dårlig omtalt prestasjon, er i The Next Best Thing fra 2000. I filmen, som er regissert av John Schlesinger, spiller hun en jente som blir forelsket i sin beste venn (Rubert Everett). Problemet er bare at han er homofil. Denne synopsisen på Imdb sier mye om handlingen i filmen: ”He was smart, handsome and single. When her biological clock was running out, he was… the next best thing”. Også denne filmen floppet.
Ekteskapet med Lock Stock-regissør Guy Ritchie tok nylig slutt. Det å gi kona hovedrollen i sin egen film Swept Away fra 2002, var kanskje hans store karriereselvmord.
Og la oss ikke glemme rollen som vampete fekteinstruktør i Bond-filmen Die Another Day, fra 2002.
Filmen med Madonna jeg kanskje husker best (i positiv forstand) er dokumentaren Truth or Dare (In bed with Madonna) fra 1991. Dokumentaren i svart-hvitt er regissert av Alek Keshishian, som følger superstjernen bak scenen under en av de store turnéene hennes. Er det kanskje det faktum at hun spiller seg selv, i større og mindre grad, som gjør det interessant. Filmen mottok iallefall gode kritikker.
Man kan ikke si at hun ikke har prøvd. Det er noen år siden vi har sett henne som skuespiller, og det virker som hun selv har innsett at hun bør holde seg til det hun er best til, nemlig musikk og dans.
På det området er det få andre kvinnelig artister som kan måle seg med suksessen hennes.
